Løvenstad - Rælingen 1-2

Jeg hadde egentlig en slags drøm om å dra til Karlstad og se kamp i boblehallen der i dag, men da bilen min sitter fast på verksted over helga, og det ikke fristet med ørten timer hver vei i buss måtte jeg se meg rundt i nærområdet i stedet. Valget falt derfor på Sandbekken ved foten av Blystadlia, der Løvenstad hadde fått tak i en erstatningsmotstander etter at Sørumsand måtte trekke seg pga covid. Naboene fra Rælingen stilte opp, og det var duket for treningskamp-derby!

Da det nærmet seg avspark la jeg merke til tre karer som dukket opp og hadde noen velkjente former i lommene. Her skulle det røyklegges! Helt riktig, da hjemmelaget entret kunstgresset ble de akkompagnert av bluss og røyk og forsiktig jubel.

Da kampen kom i gang syntes jeg kanskje fjerdedivisjonslaget som hadde tatt turen over åsen fra Marikollen var litt skarpere enn hjemmelaget som spiller i femtedivisjon. Det var derfor for så vidt ikke ufortjent da de i det 7. minutt tok ledelsen 0-1, men målet kom på en grusom måte da et helt forferdelig slurvete balltap ga klar bane mot mål for en Rælingen-spiller som utnyttet sjansen svært godt.

Etter baklengsmålet hevet egentlig Løvenstads spill seg, og de kom også til flere sjanser, men lenge uten at vi rundt tretti tilskuerne fikk stort å heve øyenbrynene over. Etter en halvtimes spill strammet det seg dog til, og et av kampens fineste angrep endte med at ballen lå i nettet, men det var avblåst for offside, så keeper prøvde ikke engang å stoppe ballen. Det sto uansett fortsatt 0-1.

Det skulle derimot ikke stå 0-1 så veldig mye lenger. Løvenstad kom på nytt i et angrep hvor kombinasjonene satt, og i et tilfelle der keeper som hadde gitt klare beskjeder hele kampen nå var ett sekund for sen med å rope at han skulle ta ballen klarte en Rælingenstopper å være så frampå at han styrte et innlegg i eget mål. 1-1 med 33:25 på min stoppeklokke.

1-1 sto seg til pause, og jeg tuslet bort og snakket litt med hjemmesupporterne som sto der det var sol og kanskje en grad eller to varmere enn i skyggen der jeg stort sett hadde stått for å unngå å få motsol når jeg skulle fotografere. De oppdaget etter hvert at han som hadde stått i mål i 1. omgang nå hadde fått på seg orange trøye nr 9, og skulle spille andre omgang som venstreback. (Han kunne fortelle at nummeret på ryggen skyldtes Fernando Torres)

Dette var ikke det eneste byttet som ble gjort i pausen, og begge lag hadde flere nye fjes i aksjon i andre omgang. Jeg syntes kanskje det nå var hjemmelaget som hadde et lite grep om mye av det som skjedde på det frosne kunstgressdekket, men de helt store målsjansene lot likevel vente på seg. Den kanskje største sjansen kom da det var spilt vel tretti minutter etter hvilen, og de orangekledde på nytt fikk kombinasjonene i angrepet til å stemme. Avslutningen suste mot mål, men endte opp med å stryke metallet og forsvinne opp i snøfonnene bak mål.

Etter dette skjerpet Rælingen seg noe, og de kom inn mot slutten av kampen til flere gode sjanser, men også de lot til å være ganske så vaksinerte mot scoringer i dag. Det var først i det 88. minutt det skulle lykkes for blåtrøyene, og det var et frispark som måtte til for å overliste hjemmelagets forsvar og keeper og sette inn 1-2.

Bare sekunder etter at spillet var satt i gang igjen kom så en ny enorm sjanse for gjestene. Det var langt fler enn han som trodde han nå hadde avgjort kampen som ble stående og måpe da ballen traff innsida av stolpen, men i stedet for å trille i mål passerte langs hele mållinja og så forsvant ut over kortlinja rett utenfor motsatt stolpe.

Det ble likevel ikke flere scoringer, så Rælingen kunne reise hjem igjen med æren i behold, mens Løvenstad tross et knapt tap nok hadde fått en liten selvtillitsboost av å levere så bra mot et lag som skal spille årets sesong på nivået over det de selv skal.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.