Larvik Turn - FK Eik Tønsberg 871 2 (3-3)

Sist jeg var i Larvik på kamp fikk jeg en slags blackout som sendte meg til feil stadion først, men i dag var endelig turen kommet til å besøke Lovisenlund i Gunnar Thoresens vei 2, rett ved den berømte bøkeskogen. Etter en begivenhetsløs kjøretur fra hovedstaden ankom jeg, parkerte, og entret stadionområdet og fikk se at det krydde av unger på fotballskole ute på gressmatta.

Jeg gikk og satte meg på den noe slitne østtribuna, som viste seg å være en av de mest behagelige tretribunene jeg noensinne har sittet på. Her dukket også Raymond og Beate opp, så da fikk vi snakket litt om banehopping mens vi ventet på avspark. Før dommeren satte i gang spillet overhørte jeg noen småttiser på tribuna som var litt over middels starstruck av at bortelaget hadde selveste Ronny Johnsen i trenerteamet, og ikke minst var de overrasket over at han ikke så gammel ut på samme måte som Solskjær.

Hjemmelaget kom litt skjevt ut fra start da de alt før fem minutter var spilt måtte foreta sitt første spillerbytte. Om det var dette som var årsaken vet jeg ikke, men det første kvarteret framsto de rødkledde fra Tønsberg klart best. Den aller største sjansen i starten av kampen kom likevel til hjemmelaget, da keeper ble lurt, og han som hadde ballen kom alene mot mål, men likevel ble såpass presset at han endte med å sette den utenfor.

Sola stekte i Vestfold denne søndagen, så jeg gikk etter hvert i kiosken og skaffet meg en is, og mens jeg sto og gomlet på den kom dagens første scoring. Et hjørnespark endte i mål enten via en pannelugg eller direkte, videoen min er dessverre ikke mulig å bruke til å konkludere på dette. Bortelaget hadde uansett tatt en fortjent 0-1-ledelse.

0-1 sto seg til pause, og jeg slo meg igjen ned sammen med de to andre banehopperne, og da spillet kom i gang igjen gikk det bare to-tre minutter før det kom en ny scoring, og igjen var det tønsbergenserne som kunne juble. 0-2, og det begynte nå å se stygt ut for hjemmelagets muligheter.

Det virket ikke noe lettere for Larvik Turn når man så på det som skjedde ute på gresset, for det var fortsatt Eik som førte an, men etter hvert kunne det kanskje virke som om de trodde jobben var gjort siden de ledet med to mål. Den berømte klisjeen om at 2-0 er en farlig ledelse slo iallfall til igjen i det 65. minutt da det var hjemmelagets tur til å score på hjørnespark, noe som gjorde en av ballguttene så glad at han utbrøt «Halleluja!».

Vi fikk en stygg skade noen minutter senere da en av hvittrøyene ble taklet så hardt ut over sidelinja at AD mistet flagget sitt, og han det gjaldt måtte kjøres på legevakta for å finne ut om skuldra var ute av ledd, kragebeinet knekt, eller noe annet var galt.

Han var dermed ikke på banen da klokka mi viste 71:25, og lagkameratene hans klarte å krige inn 2-2. Skulle vi få se en vaskeekte snuoperasjon?

Opphentingen til Turn fikk tydeligvis Eik-reservene til å våkne igjen, og bare fire minutter senere kom det nok en scoring. Denne gangen kunne ikke Larvik Turn skylde på noen andre enn seg selv, da forsvaret som ellers hadde kriget veldig godt nå ble merkelig passive, og mer eller mindre sto og så på at det ble 2-3.

Vel, kamper er ikke over før de er over. På overtid kunne hjemmelagets spiller og fans slippe jubelen løs. Like før det var spilt tre minutter etter at stadionuret hadde stoppet på 45 for andre gang ble 3-3 satt inn av samme mann som puttet 2-2, og tross noen fler forsøk på å avgjøre kampen endte det med ett poeng til hvert av lagene. Jeg forlot stadion i høy hastighet, og satte kursen i retning Sandefjord for dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.