Raufoss - Tromsø 1-1

For en dag! For en dag! For en dag! Tok for en gangs skyld denne sesongen TIL-trøya på meg før avreise til bortekamp, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur fram til stadionet på Raufoss, som har et sponsornavn jeg kvier meg for å bruke. Med jakka godt glida igjen over trøya kunne jeg sette meg ned og vente på en kamp jeg forventa ville bli utrolig spennende. Med et eneste lite poeng til Tromsø ville opprykket være klart.

I det kampen skulle til å starte sa jeg til mine medsammensvorne at det blir vel til at de tar ledelsen tidlig, og så utligner vi på overtid. Vi flirte sammen, «Ja, det hadde vært noe!».

Som ventet startet TIL ganske bra, men de store målsjansene lot vente på seg, og i kulda på Toten begynte det etter hvert å bli tøft å sitte på tribuna. Den som bare hadde kunnet stå og hoppe og synge litt for å holde varmen. Men nei, i en sesong uten bortesupportere kan man ikke det.

Så, like før halvspilt omgang smalt det. Dessverre var det i utsida av stolpen det smalt etter et skudd fra Eric Kitolano. Raufoss kom like etter gjennom TIL-forsvaret som en varm kniv i smør. Poff, 1-0. Nei, nei, nei. Skulle «Gutan» gjøre serieinnspurten så spennende som vi hadde fryktet?

Etter baklengsmålet falt TIL litt sammen. Det trøkket vi hadde sett det første kvarteret av kampen var ikke der lenger, og veien til opprykksfest virket grusomt lang. Heldigvis klarte ikke de gulkledde å utnytte dette, tross ufine forsøk på utpsyking fra hjemmesupporterne som baserte mye av synginga si på en sang fra Bodø!

I andre omgang fortsatte det å gå trått. Heldigvis, så lenge det ikke ble flere mål for Raufoss, så levde fortsatt håpet. Det hadde fortsatt ikke blitt noen scoringer da fjerdedommer annonserte tre minutter tillegg i tiden. Alt for lite fryktet jeg.

Så, såvidt inn i tilleggstiden fikk TIL frispark i svært god posisjon. Kitolano og Ruben Yttergård Jensen sto etter hvert klare, og de fleste forventet nok en form for skudd. Plutselig løp den innfødte tromsøværingen fram. Venstrefoten hans traff ballen. Ballen så ut til å forsvinne til himmels, men plutselig begynte den å styre nedover igjen. Kunne det gå? Var det virkelig mulig? Skulle spådommen min bli virkelighet? JAAAAAAAAAA! UTLIGNING!!!!!!!

Enorme gledesscener, og så langt ut i kampen gadd verken vi få bortesupporterne som hadde kommet oss inn eller vaktmannskapene på Raufoss å bry oss om forbudet mot bortesupportere. De neste drøye to minuttene var jeg så nervøs at jeg var uendelig kvalm. Hadde det vært mer tid igjen hadde jeg antagelig kastet opp, men til slutt blåste dommeren endelig av kampen, og jeg kunne flå av meg jakka og stolt vise fram de røde og hvite stripene på trøya jeg hadde under. Tromsø Idrettslag hadde rykket opp igjen på første forsøk etter det ulykksalige nedrykket i fjor.

Tuslet etter kampen bort og mens vi ventet på spillerne kom også NRK forbi og laget et kort intervju hvor jeg fortalte om mine følelser.

Sånn ser det ut når laget ditt rykker opp til eliteserien, og det med en scoring på overtid. @MariusHelgaa https://t.co/mUEVNcPVcg pic.twitter.com/DxwuVdWwIi

— NRK Sport (@NRK_Sport) 22. november 2020

På vei tilbake til Oslo hadde vi planlagt å stoppe for en matbit på Lygnasæter, og jaggu viste det seg ikke at også spillerbussen hadde lagt inn en stopp her. Vi fikk dermed flere muligheter til å takke spillerne for en herlig sesong, og det hersket nok ingen tvil blant verken oss med hjertet i TIL eller andre gjester på kroa (Som for øvrig hadde fantastisk nivå både på mat og service) om at Tromsø nå har ett mål igjen for sesongen: Å vinne OBOS-ligaen.

Bryne - Egersund 2-1

Hadde bestemt meg for å ta turen vestover denne lørdagen, da det var en av svært få gjenstående muligheter i år for å få sett fotball på et stadion jeg ikke hadde besøkt før. Destinasjonen var Bryne på Jæren, så etter en humpete flytur til Sola, en kronglete busstur til Sandnes, en kjapp hamburger der, tog videre til Bryne, og en kort spasertur fra stasjonen fant jeg fram til et til andredivisjon å være svært flott stadion. Her skulle allerede opprykksklare Bryne møte sin nabo i sør og arge rival Egersund for et oppgjør hvor utgangspunktet var svært enkelt: Vinner Egersund får de spille opprykkskvalifisering mot Skeid, vinner de ikke får Asker eller Vard Haugesund den kvalifiseringsplassen.

Ved ankomst satte jeg meg på en benk og hørte litt på Pyro&Pivo, men før jeg visste ordet av det kom en rødkledd fyr med utallige Bryne-skjerf hengende fra livet bort og hanka tak i meg og inviterte meg inn på klubblokalet til supporterklubben «B-gjengen», hvor jeg fikk bivåne litt av hvert i minuttene inn mot kampstart. Blant annet en sent ankommende Bjørn Ege (Ja, han som en gang Bryne berget plassen brukte NRK til å gi fruen beskjed om å gå og melke kyrne, for han hadde andre ting å gjøre) som foretok en kjapp barbering før avspark! Veldig trivelig gjeng!

Når kampstart nærmet seg inntok jeg tribunen, og fikk se supportere og sponsorer hylle de som var utpekt som årets spillere for sesongen, før kampen ble sparket i gang. Hjemmelaget gikk rett i angrep, og etter ganske nøyaktig ti sekunders spill ble det blåst straffespark! Stemningen var på topp, men straffesparket ble reddet.

Dommeren må ha sett noe ureglementert, for han pekte på nytt på straffemerket. Bryne fikk en ny sjanse, og denne gang ble ballen hamret i mål. 1-0 med 1:30 på klokka.

Egersund, som visste at om de ikke vant denne kampen, så var sesongen ferdig for i år og også 2021 kom til å bli tilbragt i andredivisjon lot seg tydeligvis inspirere av den raske scoringen til hjemmelaget. Fra avspark tok det kun sekunder før ballen igjen lå i målnettet, og denne gang var det altså gjestene som hadde utlignet. 1-1, og godt under tre minutter spilt.

For en nøytral tilskuer på Jæren var jo dette en bortimot optimal start på kampen, men etter dette bestemte tydeligvis Bryne seg for at de ville ikke ha flere lag enn nødvendig fra Rogaland i neste års førstedivisjon. Alle de største mulighetene kom foran Egersund-målet, og det føltes ganske fortjent da Holtan ble tomålsscorer like før omgangen var halvspilt.

Like før pause kom så EIK til en enorm sjanse på en kontring, men ballen traff stolpen, og det sto dermed fortsatt 2-1 da lagene tuslet i garderoben.

I første omgang hadde mye av spillet foregått i motsatt ende av banen fra meg, så jeg så fram til at dersom kampbildet ikke forandret seg ville jeg få veldig mye action foran der jeg satt i andre omgang. Så feil kan man ta! Bryne hadde tydeligvis bestemt seg for at nå skulle de kontrollere dette inn, så Egersund var nesten konstant i angrep gjennom andre omgang. De få besøkene rødtrøyene hadde på «min» banehalvdel var kjappe kontringer, men ingen av dem endte med scoring.

Egersund begynte mot slutten av kampen å bli ganske desperate, mens Bryne lot til å ha funnet ut hvor terskelen for å stoppe angrep tidlig uten å få gule kort lå. Dette medførte at bortelaget i sluttminuttene i stor grad måtte basere seg på å pumpe ballen fram mot feltet på lange frispark, men Bryne red av bølge etter bølge uten å slippe inn flere mål. Da speaker kunne melde at ei heller samfylkingene i nord, Vard, vant sin kamp var det stor jubel blant hjemmesupporterne, som da kampen ble blåst av kunne feire seriegullet med rød røyk sammen med spillerne.

Jeg takket for meg og forlot stadion, for å bli plukket opp av en Viking-supporter (for anledningen i sivil) som skysset meg tilbake til flyplassen. Her var omtrent alt stengt, men jeg rakk heldigvis akkurat kiosken før den stengte, så jeg sultet iallfall ikke ihjel de tre timene jeg hadde å vente før SAS igjen tok meg østover, denne gangen på rekordtid i den sterke medvinden. (For øvrig var også hele A-laget til Viking med samme fly, og jeg fikk en strøm av «kreative» forslag på snapchat til hva jeg kunne gjøre med Tommy Høiland som var plassert et par seter foran meg i flyet. Ingen populær mann i det segmentet av fotball-Norge jeg har på snapchat kan jeg avsløre.)

Grorud - Strømmen 2-1

Etter søndagens misere var det med en viss spenning jeg på nytt tok turen opp lia for å se lokalfotball i OBOS-ligaen. Kunne Grorud klare å ta tre høyst nødvendige poeng mot Strømmen i kampen for fornyet kontrakt på nest øverste nivå? En liten trøst for hjemmelagets keeper etter å ha fått seks mål bak seg sist kamp var det kanskje at selv Manuel Neuer har sånne dager på jobb innimellom.

Vel, jeg tok iallfall plass på nøyaktig samme sete som under søndagens match (Dette må da være nær optimalt smittevernmessig?), og etter hvert dukket også både Mattis og Sören opp, så da hadde jeg litt selskap også underveis i kampen. Jeg hadde for anledningen møtt opp iført mitt Høken-skjerf (som jeg fikk ifbm denne turen i fjor), så med riktige farger skled jeg nesten umerkelig inn blant hjemmesupporterne.

Gjestene fra nabokommunen i øst kom best ut fra startblokkene, og før de noe sent ankomne eurosportkjendisene Petter og Eirik hadde fått satt seg, så kom første scoring. Blytungt for et poengdesperat Grorud-lag. Likevel ga verken spillere eller supportere i gult og blått opp, og man kjempet videre med 0-1 på scoringstavla.

Da det begynte å nærme seg pause måtte vi på banehopperfeltet skuffet konstatere at grunnet smitteverntiltak var det ingen åpen kiosk i dag, og skuffet ble også Groruds spillere og fans da hjemmelagets første nettkjenning ble avvinket for offside. (Dette så meget riktig vurdert ut av dommerteamet)

I den kraftige vinden som kom opp Groruddalen denne onsdagen var vi som satt på tribuna rimelig bekymra for om det skulle begynne å regne, men samtidig var vinden også et konstant uromoment ute på banen. Flere klareringer og forsøk på lange høye pasninger ble kraftig påvirket, og et par ganger brøt det ut spontan latter på tribuna når man så baller som virkelig stoppet i lufta og gikk litt tilbake igjen før de traff bakken.

Inn mot pause truet mørke skyer både faktisk bak stadion og billedlig i tabellsituasjonen, men så kom endelig den forløsende scoringen for hjemmelaget. 1-1 sto seg til pause, og et noe undrende publikum fikk høre en i overkant ungdommelig spilleliste over høytaleranlegget. (Dette fikk i etterkant speaker til å legge seg flat)

Knapt ti minutter inn i andre omgang ble det så stor dramatikk. En Strømmen-spiller pådro seg sitt andre gule kort og måtte forlate banen, samtidig som det ble litt knuffing og anløp til tumulter som dommeren gikk glipp av fordi han fokuserte på han som skulle utvises. Dette medførte at ingen fler fikk gule kort, men har mistenker jeg at noen fler burde fått en påpakning. Uansett skulle Grorud spille de siste 35 minuttene med en mann mer på banen, og midtstopper Geirald Meyer prøvde innbitt å prente inn i hodet på lagkameratene at nå måtte de for alt i verden ikke slippe seg ned, men fortsette å jobbe knallhardt.

Grorud-spillerne klarte å jobbe disiplinert, selv om supporterne klarte å rote til en «Gi meg en D» og prøvde å etablere støtte for «G O D U D». Feilstaving eller ei, etter ti minutters spill i overtall kom endelig scoringen. 2-1 og vanvittige gledesscener både på tribunen og ute på banen.

Strømmen prøvde resten av kampen febrilsk å utligne, uten å skape de helt store sjansene. Til de 3-4 fremmøtte bortesupporternes store frustrasjon gikk klokka alt for fort, og selv om de nok øynet noe håp da det ble signalisert seks minutters tillegg i tiden, så var det hjemmelaget som kom til den største sjansen på overtid. Kampen endte 2-1 uten scoring på overtid, slik vi fikk i motsatt oppgjør i august, og de aller fleste på stadion kunne juble sammen med spillerne for tre svært viktige poeng.

Grorud - Raufoss 1-6

Da Grorud-Strømmen for et par uker siden ble utsatt pga korona-smitte ble jeg oppringt og spurt om jeg ville ha refusjon eller billett til en annen kamp. Jeg valgte det sistnevnte, så i dag kunne jeg sette kursen opp dalsida for å få med meg oppgjøret Grorud-Raufoss.

Var tidlig ute, og fikk meg en god plass på tribuna, omtrent i hjørnet hvor den selverklærte ultrasgruppa til Grorud holder til. Hadde heldigvis dratt med meg en regnponcho, for dette så ut til å bli en meget fuktig dag i Groruddalen.

Speaker kunne rett før kampstart opplyse at stadionuret var tilbake i drift etter noen problemer tidligere, men det var også omtrent det siste vi hørte fra ham. Ute på banen var det lenge ganske jevnt, men da vi nærmet oss halvtimen syntes jeg de gulblå begynte å henge litt i tauene, og måtte ta imot dødball etter dødball imot uten å klare å demme opp for totningene.

I det stadionuret (som fortsatt fungerte) bikket 33:30 kom 0-1, og slik de siste 5-10 minuttene hadde vært kunne jeg ikke si at dette var ufortjent. Raufoss tok etter scoringen mer og mer over, og ca to minutter før pause kom også 0-2. Rett før pause kom også det tredje, så det var en slukøret gjeng som tok pause med 0-3 på tavla.

I pausen kom så speaker over banen og bort til tribuna, og kunne fortelle at de hadde strømproblemer borte i speakerbua, så ikke bare fikk han ikke oppdatert oss på hva som skjedde i de andre kampene som ble spilt, men ei heller fikk Eurosport sendt ut bilder fra kampen (han tilføyde også at slik denne omgangen hadde vært var kanskje det like greit).

I pausen ble jeg påspandert en vaffel fra medbanehopper @paabortebane som også hadde tatt turen til Grorud i dag, og etter å ha fortært den i regnet var jeg ved godt mot for en ny omgang fotball.

Også i andre omgang ble det dog bortelaget som førte an, og etter knapt åtte minutters spill kom 0-4, før en svært god avslutning endte i stolpen etter en enda bedre inngripen fra Groruds keeper. Stor jubel fra hjemmesupporterne, som skal ha all ære for at de holdt trøkket gjennom hele kampen, tross en fæl utvikling ute på banen.

Tross en og annen god redning, ting ville seg virkelig ikke for Grorud i dag, og etter hvert ga også matchuret opp, så jeg aner ikke hva korrekt klokkeslett for de påfølgende hendelsene var.

Med ca 20 minutter igjen av kampen fikk Raufoss straffespark etter en hands i feltet. Straffen var lite imponerende, og keeper fikk en relativt grei jobb med å redde det.

Noe senere kom så 0-5 på hjørnespark, og nå begynte det etter hvert å bli glissent på tribunene. Likevel holdt «Grorud ultras» trøkket oppe, til tider så hele tribuna rista og man nesten ble litt bekymra om man satt i nærheten.

De som hadde forlatt stadion på 0-5 kan bare takke seg selv, for noe senere var det Groruds tur å score på corner. 1-5 ved Tromsø-gutt Geirald Meyer.

Raufoss er med i striden om den siste opprykkskvalikplassen, og har visst finlest tabellen. Det er ganske jevnt her, og målforskjell kan fort bli avgjørende, så de dro absolutt ikke i håndbrekket selv om de ledet med fire mål. Dette lønte seg etterhvert, og like før kampen var over kom også 1-6 på corner.

En tung søndag for hjemmelaget i regnet på Grorud, men de kan i det minste glede seg over endelig å være i gang med fotballkamper igjen etter karanteneperioden de har måttet gjennom.

Skeid - Fredrikstad 0-0

Etter å ha fått høre at det neppe ble noe åpent billettsalg til den strengt tatt betydningsløse kampen mellom kvalikklare Skeid og opprykksklare Fredrikstad hadde jeg egentlig gitt opp å få sett den, men plutselig kom jeg over en mulighet. Takk til André som ga meg billetten sin, så jeg kom meg på kamp! Tok banen fra Grorud til Sinsen, og tuslet forbi Muselunden opp til Nordre Åsen hvor jeg fikk se et helt annet anlegg enn sist jeg var der, med både en permanent tribune med tak og nye stillastribuner!

Før avspark fikk Johnny Buduson utdelt prisen årets supporterspiller fra Skeidoksene, noe han virket svært glad for. De fleste på stadion i dag var naturlig nok hjemmefans, men jeg så noen få med FFK-jakker, og disse kunne etter avspark glede seg over at det var de tilreisende som kom klart best i gang. Hjemmelaget klarte dog å ri av stormen, og kom etter hvert selv til flere gode sjanser.

På et lite stadion som dette, og med begrensning på 200 tilskuere, så blir det selvsagt lett for aktørene på banen å høre kommentarer fra tribunene, og dem ble det etter hvert mange av. Spesielt dommeren fikk etter hvert høre både det ene og det andre, og når sant skal sies fortjente han nok mye av kritikken som kom. Om noe skal sies til hans forsvar så må det være at han ikke favoriserte noen av lagene. En annen som etter hvert kom i skuddlinjen for hjemmefansen var Fredrikstads danske midtstopper Mads Nielsen. Dansken klarte til slutt ikke å holde seg mer, og kom med noen frekke svar, noe som selvsagt gledet de fremmøtte stort, da de visste at det betød at de var i ferd med å komme inn i hodet på ham.

Det var også flere som ytret misnøye, og litt før pause måtte dommer ta en joggetur bort til FFKs benk for å tildele gult kort til en i trenerteamet som hadde latt seg rive med. Det var tydelig at her var det litt temperatur selv om man ikke hadde noen plasseringer å spille om. Skeid fikk med seg et stolpetreff inn mot pause, og ingen av lagene var nok veldig fornøyde med det offensive spillet sitt da de gikk i garderoben.

På det miserable kunstgresset var det igjen gjestene som kom best ut fra startblokkene etter pause. Nok en gang klarte hjemmelaget å stå imot presset, og arbeide seg inn i kampen igjen. Dommeren hadde etter hvert innsett at dersom han skulle holde kontroll på kampen måtte han dele ut noen gule kort, men innimellom fikk jeg litt inntrykk av at han kanskje lot seg påvirke noe av hjemmesupporterne når han delte ut kort til gjestenes spillere.

Fra supporterfeltet kom det en strøm av meldinger av ymse kvalitet, men en av de beste var nok da noen høylytt påpekte at Skeid slo Fredrikstad i cupfinalen 1963, og det skulle de gjøre flere ganger! FFK-spiss Henrik Kjelsrud Johansen måtte også etterhvert henvende seg til de frammøtte og påpeke at de kunne godt hetse ham for å være dansk, men det var han altså ikke.

Ute på banen var det stadig livlig, selv om de etterhvert ganske mange gule kortene medførte at temperaturen var noe lavere enn den hadde vært i første omgang. Begge lag kom til sjanser, men ingen av dem klarte å konvertere dem til mål. Hjemmesupporterne øynet nok derfor et håp da de noen minutter før full tid fikk overtalt dommeren til å dele ut gult kort til en spiller som hadde gult fra før, og FFK derfor måtte fullføre kampen med ti mann.

Etter at dommeren i overtiden hadde tatt opp konkurransen med en ung ballhenter som høylytt prøvde å stoppe ham fra å reise opp et veltet cornerflagg ble kampen etter drøyt fem minutters tilleggstid blåst av uten at noen hadde scoret, men som flere påpekte: Dette hadde vært en unormalt underholdende 0-0-kamp! Hjemmesupporterne så nå fram til en spennende opprykkskvalik!

Kongsvinger - Sandnes-Ulf 1-1

For å holde fotballabstinensene i sjakk satte jeg kursen østover mot Kongsvinger, men tok en rekke avstikkere på veien for å få flere #stadionhjerte-oppdateringer. Fant etter hvert fram til min nær faste parkeringsplass, hvor ingen ringere enn Even Pellerud like etterpå parkerte ved siden av meg! (Like før hadde jeg sett en bil med noen jeg var 98% sikker på at var Tom Harald Hagen på parkeringa utafor en søndagsåpen butikk i nabolaget, så på Kongsvinger vrimler det av kjendiser på kampdag)

Hadde funnet ut at også banehoppermafiaen André og Mattis var på vei, så litt etter at jeg hadde tatt plass på tribunen dukket også de to opp og satte seg i koronavennlig avstand fra meg, men nært nok til at det ble masse hyggelig prat under kampen.

Da kampen kom i gang la jeg raskt merke til at stadionuret ikke var startet, og da de endelig fikk det i gang hadde man noen minutter forsinkelse. Jeg kommenterte dette, og sa at jeg kunne nesten vedde på at det kom til å bli protester når dommeren blåste av omgangen, og klokka ennå ikke hadde nådd 45 minutter.

Tross feil klokke kom det noen OK muligheter i begge retninger, før hjemmelaget like etter halvspilt omgang plutselig fikk alt til å klaffe i et angrep, og de frammøtte på stadion kunne juble for ledelse 1-0.

Noen store nevneverdige hendelser kom det ikke videre utover i omgangen, og da dommeren blåste til pause ble spådommen min sann: Ulf-spillerne protesterte som gale og pekte på klokka som viste rundt 42-43 minutter.

Etter pause fortsatte spillet å svinge fram og tilbake med sjanser til begge lag, men det var nok mer enn én Kongsvingersupporter som satte kaffen (som iflg mine sidemenn var alt for varm) i halsen da en av de tilreisende spillerne ble felt etter et kvarters spill. Alle forventet straffespark, men utrolig nok lot dommertrioen spillet gå videre! En fyr litt lenger bort på tribuna utbrøt lettet «Bra vi ikke har VAR her, da hadde vi røket!»

Fortsatt kom det muligheter begge veier, men med den manglende straffen i bakhodet føltes det veldig rettferdig da KIL i det 83. minutt nok en gang beviste mitt teorem om at det ofte lønner seg å klarere. Den påkrevde klareringen kom aldri, og ballen ble på klønete vis dyttet over streken. 1-1, og stemningen på stadion gikk fra håp til fortvilelse.

Flere scoringer ble det ikke, og med gladmeldingen om at heller ikke LSK hadde klart tre poeng i dag kunne jeg sette kursen hjemover, bare avbrutt av et kort stopp på FuVos stadion for å plukke opp noen hjemmebakte skolebrød jeg fikk tilbud om på twitter. Sånt sier man ikke nei til!

Sørumsand - Lillestrøm 2 G19 3-4

Satte etter en enkel middag turen nordøstover til jeg hadde krysset Glomma og befant meg på Sørumsand. Her hadde jeg jo vært en gang før på kamp, men nå var det den nye kunstgressbanen jeg skulle inspisere, på et felt hvor det bare var grus sist jeg var der.

Jeg kom fram i god tid, og fikk tatt stadionhjerte-bilder av de andre banene i idrettsparken før det begynte å nærme seg avspark. Det var kraftig vind denne kvelden, og jeg ble litt bekymret for hjemmelagets keeper som prøvde seg på et par høye og lange utspark i motvinden. Heldigvis klarte han å unngå dette videre, da det viste seg helt umulig å få ballen over midtstreken på denne måten.

Sørumsand-laget gikk ellers friskt ut fra startblokkene, men til hjemmepublikummets store frustrasjon ble de gang på gang avblåst for offside, men etter 7 minutter kunne halvparten av de omlag tretti frammøtte endelig juble. De rødkledde fikk alt til å klaffe i et angrep, og vips sto det 1-0.

LSK-juniorene overtok etter dette mer eller mindre helt ute på kunstgresset. I det 19. minutt kom 1-1-scoringen, og dette var en svært fortjent utligning. Likevel prøvde gjestenes keeper like etterpå å føre laget sitt under med en liten bærtur, men sjansen ble avverget på strek.

Begge lag hadde noen store sjanser, blant annet ble et SIF-mål til store protester annullert for offside, før det etter trettifire og et halvt minutt igjen ble scoret, og igjen var det gjestene fra kommunesenteret som kunne juble. 1-0 var snudd til 1-2.

Knappe fem minutter før pause kom så 1-3, og sant å si føltes det ganske fortjent da lagene tok pause med denne stillinga. Bortsett fra noen sjanser som stort sett kom etter gode enkeltprestasjoner hos hjemmelaget, så hadde det meste handlet om Lillestrøm etter den første scoringen.

Etter en kjapp pause kom vi igjen i gang, og lenge skjedde det ikke stort. Faktisk var det mest nevneverdige at en av Sørumsands spillere fikk gult kort for å ha entret banen etter et bytte uten å ha fått klarsignal fra dommer. Interessant nok var det første han gjorde etter å ha kommet innpå å levere en kurant avslutning, jeg lurer på om dette ville blitt annullert dersom han hadde scoret?

Like før halve andreomgangen var passert begynte så endelig ting å skje igjen. Plutselig fungerte samspillet som nesten hadde vært helt fraværende siden 1-0-scoringen hos hjemmelaget igjen, og det sto 2-3.

Da så en av gjestenes spillere gjorde en liten feil med 15 minutter igjen av kampen, og denne ble dødelig utnyttet, så var vi plutselig like langt. Hjemmepublikummet jublet, og det sto 3-3.

Lillestrøm-spillerne skjønte nå at de ikke kunne være bekjente av å ha rotet bort en tomålsledelse, og tok igjen kjapt ledelsen. Denne gangen klarte de å forsvare den helt ut, selv om en av hjemmelagets spillere klarte å misbruke alle sjansers mor da han kom alene med keeper fem sekunder før dommeren blåste av etter noen minutters overtid.

3-4 var nok kampen sett under ett et fortjent resultat, selv om en utligning på tampen nok ville lært gultrøyene ett og annet om ikke å ta seieren for gitt selv om man dominerer spillet og leder med to mål.

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.