Stjørdals-Blink - Tromsø 4-2

Endelig en ordentlig bortetur for å se «Gutan» på et nytt stadion igjen. M.U.S. stadion Sandskogan som er det offisielle navnet på Stjørdals-Blinks nye hjemmebane var et nytt bekjentskap, og med en koronakapasitet på 370 tilskuere klarte jeg å få kjøpt en billett, så da var det bare å booke fly tur/retur samme dag for å se kamp mot et lag Tromsø aldri har klart å slå borte i serien (tap i 1979, uavgjort i 1983).

Etter landing på Værnes gjorde jeg noe jeg aldri hadde prøvd før, og ruslet fra flyplassen til Stjørdal sentrum. Ikke bare lett å finne riktig vei i starten, her kunne man med hell ordnet litt bedre skilting, men jeg fant da til slutt fram, og la ut på jakt etter et sted å få i meg noe føde. Dette viste seg å være lettere sagt enn gjort da det virket veldig fullt de fleste aktuelle steder, så jeg endte opp med en tur innom coopen og kjøpe et par varme kyllinglår og en skvett potetsalat jeg rett og slett satte meg på en benk på torget og åt. 

Halvanna time før avspark ankom selveste adidasmanden Stjørdal med tog, så jeg tassa ned til stasjonen og plukket ham opp, før vi krysset forbi utkanten av Stjørdal sentrum og gjennom litt furuskog til vi så stadion dukke opp mellom trærne. Et virkelig flott anlegg er det Blink har fått på plass, all ære til dem for det!

Vi slapp etter hvert inn på stadion, og fant oss to plasser mot enden av tribuna. I motsatt ende observerte jeg et forsøk på en supportergjeng som kom drassende med en tromme og en megafon, så jeg var litt spent på hva de kunne prestere. Ellers observerte jeg til min store bekymring at Eric Kitolano ikke varmet opp sammen med de andre, og at han i sin solooppvarming tok seg til låret og skar grimaser. Ikke bra, og før kampen startet var han byttet ut. 

Etterhvert ble det iallfall klart for avspark, og etter en kjapp applaus for vaffelsteker Astrid som hadde bursdag trillet ballen i gang. Nær sagt som vanlig hadde hjemmelaget en god periode i starten, før TIL kom mer med på notene etter noen minutter. Totalt hadde jeg observert et lavt tosifret antall personer med rødhvite skjerf, trøyer eller andre effekter som signaliserte at man heiet på bortelaget, og vi kunne etter et drøyt kvarter juble for ledelse etter at Kent-Are Antonsen stanget inn en corner.

Tjue minutter senere fikk vi oss dog en kalddusj. Blink fikk en billig straffe, og storscorer Lillebo viste ingen nåde mot keeperdebutant Jacobsen fra straffemerket. 1-1.

Jeg har ofte sagt at det lønner seg å klarere, og bare et par minutter senere viste Tromsø dette i praksis nok en gang. En corner til hjemmelaget ble aldri skikkelig klarert, og da endte ballen til slutt i nettet. 2-1, og jeg begynte å bli seriøst bekymret for denne kampen.

Heldigvis, bare et par minutter senere kom den viktige utligningen, og igjen stemte det at corner er mål. 2-2 sto seg til pause, og jeg var forsiktig optimist da jeg tok en prat med lokalavisa (+) mens jeg så i øyekroken at veteranen Magnus Andersen varmet opp på en måte som tilsa at han skulle innpå i andre omgang.

Hadde jeg vært optimist da andre omgang startet sank optimismen raskt etter hvert som omgangen utviklet seg. TIL hadde et par helt enorme sjanser som endte i tverrliggeren, og i tillegg måtte nevnte Andersen ut igjen bare ti minutter etter han hadde blitt byttet inn. Etter 71 minutters spill kom så en grusom straff for å ha brent de store sjansene da Blink igjen tok ledelsen på corner.

Som om ikke tre cornermål var nok, så klarte hjemmelaget å score enda en gang, noe som virkelig fikk hjemmepublikummet til å våkne med klassiske heiarop. Supportergjengen ute på flanken hadde nok potensiale, men trenger en skikkelig capo til å koordinere det de driver med skal de heve seg et nivå, så det som tok av var klassiske taktfaste «Heia Blink»-rop over hele Sandskogan.

Jeg hadde det rimelig travelt etter kampen, så i det vi gikk inn i overtiden forlot jeg stadion og gratulerte de lokale med seieren, før jeg fant min gamle korpskamerat Henrik som stilte opp som privatsjåfør og fikk meg levert på flyplassen i tide for ombordstigning på siste flyavgang for dagen (Jeg mistenker at jeg var den aller siste som passerte sikkerhetskontrollen denne ettermiddagen). Underveis til flyplassen tikket det inn at sluttresultatet ble 4-2, og i en kamp med unormalt mange hjørnesparkmål ble altså TILs grusomme bortestatistikk i seriesammenheng på Stjørdal forlenget.