Vinje - Sannidal 2-3

Under en uke etter jeg sist krysset Haukeli satte jeg på ny kursen vestover på E134. Etter et lite minneverdig måltid i Seljord hvor jeg da jeg planla turen hadde håpet å få sett en fotballkamp denne onsdagskvelden med fredagsfølelse. Dessverre ble kampen flyttet til tirsdag, så jeg hadde derfor bestemt meg for å ta en revisit litt lenger opp i dalen, og etter et besøk på butikken svingte jeg inn ved stadion i Åmot for å se sjettedivisjonskampen mellom Vinje og Sannidal.

En annen som hadde tatt turen var Telemarkfotball-Mads, så jeg hadde dermed shortskledd selskap under kampen. Sammen fikk vi se hjemmelaget komme best i gang, og alt etter fem minutters spill overrumplet grønntrøyene gjestenes forsvar. 1-0, og stor jubel fra de nærmere sytti frammøtte.

Vinje fortsatte å være det førende laget, og deres lynraske spiller Nuhu Musa som hadde scoret det første målet kom til flere gode muligheter, blant annet en situasjon der han alene med keeper avsluttet i tverrliggeren. Ikke lenge etter fikk vi en ny situasjon som var nesten helt lik den forrige, og denne gangen gikk ballen innafor alle stenger, og det sto 2-0 med 18 minutter spilt.

Etter dette slapp Vinje foten litt av gasspedalen, og Sannidal fikk også gjennomført noen angrep, men flere mål ble det ikke i første omgang. Mens lagene tok en kjapp pause tuslet jeg bort og kjøpte en vaffel med en overflod av syltetøy på, og før denne var spist opp var spillet igang igjen.

Etter pausen hadde de tilreisende fra Sannidal sett mye friskere ut enn i første omgang, og da vi nærmet oss en time spilt kom i rask rekkefølge først 2-1 i det 58. minutt før vi to minutter senere også fikk utligningen til 2-2. Skulle vi få se en smått sensasjonell snuoperasjon?

Anført av ivrige tilrop fra tribunen prøvde Vinje å komme tilbake, men det virket nytteløst.

I det 70. minutt ble så snuoperasjonen for de blåkledte fullført. Ballen ble satt i mål til 2-3, og Mads begynte å snakke om en treningskamp han hadde sett i vinter der Sannidal hadde snudd fra å ligge under 2-0 til 2-6. Riktig så ille ble det ikke denne gangen, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen hadde Sannidal fortsatt ett mål mer enn vertskapet, og kunne dermed juble for at den lange kjøreturen hjem kanskje ble bittelitt lettere enn den ville vært uten poeng i bagasjerommet.

Jeg takket Mads for selskapet, og mens han satte kursen sørover i omtrent samme retning som bortelaget fortsatte jeg vestover for en overnatting på høyfjellet før nye baner skulle erobres på vestlandet de neste dagene.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.