Bodø/Glimt - Tromsø 4-0

Fotballens nasjonaldag er sekstende mai, så med ei langhelg i vente hoppet jeg etter jobb på et tog til Gardermoen og landet en knapp time før avspark på flyplassen det skal brukes milliarder på å flytte 150 meter. Her dukket etterhvert min korpskompis Kåre med familie opp, og etter at de hadde lastet ut sin bagasje lastet de inn meg og vi fant en passende parkeringsplass ikke langt fra stadion, hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Bodø/Glimt og Tromsø.

Da jeg entret arenaen var det alt full kok på bortefeltet, men jeg kom meg til en sentral plassering, hvor jeg kjapt fikk utdelt et flagg det skulle viftes med. Da spillerne entret kunstgressmatta ble det dratt opp en strålende tifo med en 1945-inspirert melding til enkelte av de gule.

Foto: Kristian Müller

Da kampen kom i gang var plutselig plasseringa av meg og flagget mitt ikke god nok for vaktene, men etter at Kato hadde diskutert både med de lokale og våre medbragte vakter innså de at kravet om at jeg skulle flytte meg var idiotisk, så jeg kunne fortsette å stå der og veive. Etter ei stund måtte også den vakta som sto rett foran meg flytte seg av hensyn til TV, og da ble faktisk flaggforholdene enda bedre.

Dessverre var det nok en gang oss på bortefeltet som skulle vise seg å stå for dagens beste rødhvite prestasjon. Hjemmelaget scoret to kjappe mål midt i første omgang, og det haglet rotter mot de gule. TIL klarte likevel aldri å komme tilbake i kampen.

Det sto dermed 2-0 til pause, og vi fikk en ny runde med rødhvit tifo, før kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang. Bodøværingene scoret to mål til, og spesielt etter det første av disse lot jeg meg sjokkere av at dommerne tilsynelatende godtar hva som helst av provokasjoner fra spillerne mot motstandernes supportere uten at det deles ut gule kort. Ellers er det verdt å nevne at det ble sunget en liten ad hoc «De som vet de vet»-sang i retning et tidligere Forza Tromsø-medlem da han ble byttet inn for vertskapet.

Kampen endte 4-0, og mens hjemmelaget feiret var det en alvorstynget gjeng som samlet seg i østenden av stadion for å takke oss supportere for støtten, og som jeg sa til sportssjef Lars-Petter: Det har brent ei stund, men nå har det begynt å brenne på dass, og det er ingen god følelse for da svir det i ræva!

Kåre hadde underveis i kampen måttet dra fra stadion for å fly til mer spennende destinasjoner, så jeg kunne overta bilen hans og sette kursen mot Nordsjona for ei langhelg hos opphavet før jeg på mandag igjen skal synge meg hes i et forsøk på å få med meg en TIL-seier i 2024.

(Dessuten oppdaget jeg da jeg kom hjem at billetter til neste bortekamp var lagt ut, så da var det bare å løpe og kjøpe…)