Jeg har jo nesten gjort det til tradisjon å dra på siste hjemmekamp for året i Tromsø, og i år var ikke noe unntak. Ble henta av Martin og faren hans grytidlig søndag morra, og ekspedert til Gardermoen for en begivenhetsløs flytur til Nordens Paris. Etter å ha fått i oss litt brønsj skilte jeg og Martin lag, og jeg fant et sted å varme opp til dagens hovedattraksjon med å se TIL2020 spille kvalik og nok en gang glippe opprykket til Toppserien. Jeg staket deretter opp kursen mot Romssa arena, eller Alfheim stadion som de fleste fortsatt kaller det, hvor det skulle spilles eliteseriekamp mellom Tromsø og Haugesund.
På plass på stadion inntok jeg «Store Stå» pub, og etter litt sosialisering her dukket ingen ringere enn StuntPegg opp, og jeg ble attpåtil headhunta til en liten prat med henne om nordnorske avstander. Den ferdige videoen kan du se her, men les gjerne ferdig bloggposten først. Etterhvert seig vi ut i novemberkulda, og tok plass på en livsfarlig glatt tribuneseksjon for å heie fram «Gutan» til en sårt etterlengtet hjemmeseier.
Ved innmarsj skulle det presenteres en nordlys-tifo, som Forza Senior-nestor Ulf Johnny var så gira på å få i gang at han prøvde å presentere sin lille brikke i mosaikken lenge før alle andre. Vi klarte heldigvis å stagge ham, og på rett tid fikk nordlyset vaie over tribuna. Kampen ble så blåst i gang, og nesten umiddelbart stoppet fordi det ble fyrt av haugevis av bluss som røykla både banen og tribuna.
Etter noen minutters ventilering ble spillet gjenopptatt, og innledningsvis følte spillerne hverandre litt på tennene. På tribunen sang og sang og sang vi, og med flagging, hopping, roping, vifting med skjerf og innimellom ett og annet bluss ble spillerne i sine nye tredjedrakter jaget framover, og etter vel 34 minutters spill skjedde det endelig. Kent-Are Antonsen slo inn et hjørnespark, og etter ting jeg ikke hadde mulighet til å se detaljene i sendte Christophe Psyché ballen i mål til 1-0!
Etter målet ble det blusset litt, til, før vi fikk spilt ferdig de siste vel ti minuttene av første omgang, og så fikk et lite kvarters pust i bakken fortsatt med ettmålsledelse. Det kom samtidig rapporter fra andre arenaer om at det var lite hjelp der å hente i medaljejakten, her måtte jobben gjøres selv.
Da andre omgang startet kom nord-rogalendingene ut i hundre, og hadde nesten umiddelbart et krav om straffe som var så skarpt at treneren pådro seg gult kort i stedet for at Ulf-Johnny fikk rett i sin spådom om at det kom til å bli straffespark. TIL gjenvant etterhvert kontrollen, og sju minutter ut i omgangen hamret vår «danske dynamitt» Niklas Vesterlund ballen i mål til 2-0! Nye episke jubelscener!
Vel ti minutter senere fikk vi oss en solid støkk. FKH så ut til å score på et hjørnespark, men det viste seg at noen hadde vært offside så målet ble annullert. De hvitkledde fortsatte likevel å ha initiativet i kampen nå, og det var slett ikke ufortjent at de i det 73. minutt endelig fikk en redusering.
Resten av kampen ble naturlig nok ganske nervepirrende ettersom ledelsen igjen var nede i bare ett mål. Et kort øyeblikk trodde vi at Maï Traore hadde sendt oss opp i tomålsledelse igjen, men han var så langt offside at jeg nesten trodde han var på Fløyabanen lenger nord på Tromsøya da ballen ble spilt mot ham, så dette ble kjapt avvinket.
Heldigvis klarte TIL å holde unna, og endelig kunne Forza Tromsø og alle andre TIL-supportere igjen juble for en hjemmeseier, og det å fortsatt ha alt i egne hender i medaljekampen foran siste serierunde. Siden det var årets siste hjemmekamp ble det litt ekstra feiring, og det er mulig at Noen™ lot seg rive med litt og igjen endte opp delvis avkledd.
Jeg kom meg etterhvert avgårde fra stadion, og ble skysset til flyplassen, kom meg sørover, toget via Lillestrøm til Haugenstua, og var hjemme i sofaen igjen omtrent seksten og en halv time etter at jeg hadde forlatt hjemmet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar