Skattkärr - Åtorp 3-1

Et eller annet jeg hadde spist i går hadde ikke blitt helt godt mottatt i fordøyelsessystemet mitt, så det ble en seig søndagsmorgen før jeg satte kursen mot Värmland-turens fjerde kamp uten å spise frokost først. Etter en ganske kort kjøretur kom jeg fram til Karlstad-forstaden Skattkärr, og fant fram til Skogsvallen, eller Caland Arena som den har som sponsornavn. Her skulle det være kamp på nivå 7 mellom Skattkärrs IF og Åtorps IF.

Det første jeg så ved ankomst var en nydelig gressbane, men til min store skuffelse var det ikke her det skulle spilles i dag, men på en kunstgressbane like ved. Jeg tuslet ned dit og hilste på en av hjemmelagets frivillige, før jeg satte meg på den ene av de to små tribunene og forberedte hvordan jeg skulle twitre fra kampen når verdens mest ubrukelige bedriftsleder hadde ødelagt appen. (Det løste seg fint ved å bruke twitter.com i nettleseren på telefonen.)

Hjemmelaget måtte nok godta et visst favorittstempel i dag, da de henger godt med i toppen av divisjonen, mens gjestene sliter betydelig lenger ned på tabellen. Dette ble etter avspark raskt tydelig ute på banen, men ikke snakk om at vertskapets dominans ga uttelling i målprotokollen. Den største av mange sjanser for de rødkledte kom kanskje etter vel en halvtime da en corner endte i nettveggen, noe som fikk ei dame som trodde den gikk inn til å juble så mye at datra hennes så dritflau ut.

Vi måtte vente til rett før det var spilt førti minutter før vi fikk kveldens første mål, og fortjent nok var det Skattkärr som tok ledelsen 1-0, og nå ble det en liten ketchup-effekt da også 2-0 kom i det 44. minutt. Flere mål fikk vi ikke i første omgang, og det sto dermed fortsatt 2-0 da lagene tuslet i garderoben for en liten pause.

Jeg brukte pausen til å skaffe meg en Piggelin som ble fortært i skyggen før det igjen braket løs ute på banen. Alt fem minutter etter hvilen fikk så hjemmelaget et hjørnespark hvor han som slo inn var tydelig misfornøyd med avleveringen og ropte «sorry» mens ballen ennå var i lufta. Dette kunne han godt ha spart seg, for selv om ballen ikke endte der han hadde håpet traff den en lagkamerat som ekspederte den i mål til 3-0.

Halvveis ut i omgangen reduserte så de blåkledde til 3-1 litt ut av det blå, og ikke lenge etter var de faktisk nær å score sitt andre. Den gode perioden gikk dog over uten flere mål, og snart var hjemmelaget tilbake på sporet med å produsere sjanse etter sjanse etter sjanse og så misbruke dem. Spesielt framsto det nær mirakuløst at rød spiller nummer 21 bare hadde scoret ett mål så mange gigasjanser som han hadde kommet til.

Da dommeren til slutt blåste av sto det uansett fortsatt 3-1, og det viktigste var oppnådd: Seier og tre poeng. Mens spillere og dommere takka hverandre for kampen inntok jeg bilen og satte kursen vestover mot gamlelandet for nok en gang å støtte Nord-Norges stolthet i kamp på Østlandet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.