Vest-Torpa/Torpa - FK Vang 2-3

Jeg hadde egentlig planlagt en rolig lørdag med to tredjedivisjonskamper i Oslo, men plutselig gikk det opp for meg at skulle jeg ha håp om å få tatt et innsjekk (og dermed få badge) på min bane nummer 550 var jeg avhengig av å få en ny bane også i dag. Jeg trålte derfor gjennom NFFs nettsider, hoppet i bilen, og satte kursen nordover Rv4. Etter en kort avstikker for en solid brønsj i Hunndalen stoppet jeg kort på Dokka og hilste på en gammel kjenning før jeg fortsatte oppover dalen. Før jeg visste ordet av det var jeg framme ved Lundemoen, hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom samarbeidslaget Vest-Torpa/Torpa og FK Vang fra Valdres (Som altså ikke må forveksles med Vang FL fra Hamar).

Etter å ha overhørt noen lokale humorister på den flotte tribuna inn mot kampstart fikk jeg se gjestene komme best i gang, og alt før det var spilt to minutter ble et frispark satt i mål til 0-1!

Hjemmelaget kom etterhvert litt mer inn i kampen, og kom også til noen svært store utligningsmuligheter, men de lyktes altså ikke 100%. Litt før det var spilt et kvarter kom så dagens absolutt mest dramatiske hendelse. Nøyaktig hva som skjedde så jeg ikke fra min posisjon i motsatt ende av banen, men en av Vang-spillerne ble liggende og vri seg i smerter, og ut fra reaksjonene på de som sto nærmest var det ingen tvil om at det var noe alvorlig som skjedde. Det viste seg at han hadde fått en stygg kneskade, og det gikk iallfall fem minutter mens man fikk stabilisert ham og til slutt båret ham av banen på båre i påvente av at ambulansen skulle komme.

Bortelaget virket umiddelbart noe preget av det som hadde skjedd, men det ble fort klart at den skadde etter forholdene lot til å ha det bra der han lå innpakket i et pledd bak det ene hjørneflagget. Den positive stemninga smittet igjen over på de hvitkledde, og snart var det nok ingen som tenkte spesielt mye på at noe slikt hadde skjedd nettopp.

Gjestene lå før dagens kamp klart bedre an på tabellen, og det var derfor ingen stor overraskelse at de ledet. Det var heller ikke ufortjent ut fra hvordan dagens kamp hadde vært, og det var heller ikke ufortjent da et nydelig angrep like etter at halvtimen var spilt (inkludert det lange behandlingsstoppet i spillet) endte med scoring og 0-2.

Like etter dette dukket ambulansen opp, og etter noen minutters forberedelser ble pasienten stappet inn baki den gule bilen. I det han forsvant inn luka hørte vi en av lagkameratene hans rope etter ambulansepersonalet at de måtte skynde seg, så han kunne være tilbake til andre omgang! 

Det ble selvsagt solid med tilleggstid før det var tid for pause, og vel fem minutter inn i overtida var det gultrøyenes tur til å score. Til stor glede for de fleste av de rundt 60 frammøtte gikk ballen i mål, og det sto 1-2 da dommeren blåste og lagene gikk til pause.

Jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en sårt tiltrengt vaffel, og slo også av noen ord med en eldre herre fra Vaksdal som satt på tribuna for å slå ihjel litt tid før han skulle på slektstreff inne på klubbhuset rett etter at kampen var over. Han og de han satt sammen med virket svært imponerte over konseptet groundhopping, og mente dette var noe NFF burde fatte interesse for, uten at jeg helt skjønte hvilken rolle de skulle ha, annet enn kanskje å tilrettelegge enda bedre ved å gjøre det mulig å ta dobler og tripler på helgedager.

Andre omgang kom i gang, og hjemmelaget kom tidlig til noen svært store muligheter, blant annet ble etter et hjørnespark ballen headet i tverrliggeren, men spratt ned på feil side av streken for dem.

Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, men jeg følte hele tida at valdrissene kanskje hadde et ørlite overtak. For øvrig ble det utover i omgangen mer og mer klaging på dommeren fra begge lag, så det var tydelig at han iallfall ikke favoriserte noen av dem.

Jeg forflyttet meg via et brenneslekratt rundt banen, og hadde akkurat kommet meg til østenden før vi i det 67. minutt fikk en ny scoring. Igjen var det gjestene fra Vang som kunne juble, etter å ha overlistet et for anledningen noe vaklende Torpa-forsvar.

Med 1-3 i dommerens bok, og bare tjue minutter igjen av kampen begynte jeg å mistenke at dette kanskje var avgjort, men vertskapet hadde definitivt ikke tenkt å gi opp. Nøyaktig i det min klokke passerte 76 spilte minutter ble ballen igjen satt i nettet bak Vang-keeperen, og med 2-3 var det definitivt duket for ny spenning i kampen inn mot slutten.

Faktisk ble det så spennende og så høy temperatur at fem minutter før full tid måtte dommeren ta en alvorsprat med begge lags kapteiner. Vang klarte å kontrollere inn ledelsen sin, og etter at de på overtid hadde tatt i bruk den kjente «kælke ballen så langt til skogs som mulig for å få tida til å gå»-taktikken sto det fortsatt 2-3 da dommeren til slutt blåste av.

Med fersk serieledelse ble det nok en hyggelig hjemtur for Vangs karer, selv om en av dem var fraværende. Hjemmelaget på sin side, kunne bare konstatere at i dag var det nok det beste laget som vant, selv om de et par ganger hadde ett poeng innen rekkevidde. Selv tok jeg returen til hovedstaden på vestsida av Randsfjorden, en rute jeg aldri hadde prøvd før.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.