Da trekningene for første runde i europacupkvalikene kom var det første jeg gjorde å sette meg og se etter mulige kombinasjoner for en liten ferietur i starten av juli. Fant kjapt ut at det enkleste ville være Finland og Estland, og bestilte meg tog til Stockholm, og båt over til Turku/Åbo hvor jeg tenkte å varme opp til kvalikkampene med å se en nivå 2-kamp tirsdag kveld. Etter at alle bookinger var på plass ble kampen flyttet, og jeg mobiliserte både her og der i jakten på en annen kamp å se, og etterhvert fant jeg ut at enkleste mulighet var en svipptur til Tampere/Tammerfors, så da ble det booket tog også dit. Etter å ha soset rundt i Turku tok jeg som planlagt toget innover i landet, fant en taxi, og kom meg til Lamminpään Urheilukenttä hvor det var duket for kamp på nivå fire mellom FC Melody og NoPS, eller Nokian Palloseura.
Anlegget som møtte meg var en helt nydelig gressmatte omgitt av litt slitne friidrettsfasiliteter, men krona på det hele var en utrolig sjarmerende liten tribune, hvor jeg tok plass høyt opp under taket. Dette skulle vise seg å være et smart trekk, for snart styrtregnet det, men da dommeren startet oppgjøret var det relativt tørt i lufta.
Det viste seg at det nok var en overvekt av bortefans på stadionet, som ligger i bydelen Lamminpää, som grenser mot forstadsbyen Nokia hvor gjestene holder til. Det tok bare vel halvanna minutt før de første gang fikk anledning til å juble, og med 2:10 på klokka ble det ny jubel, da straffesparket de først hadde jublet for at ble idømt ble konvertert til 0-1.
De gulsvarte fra Nokia fortsatte å herje med motstanderne innledningsvis, og i det klokka passerte fem minutter spilt ble ballen igjen satt i nettet, så nå sto det 0-2.
Det var fortsatt gjestene som var de førende i kampen, men etterhvert kom hjemmelaget mer og mer inn i det. Om dette skyldtes at NoPS slapp seg litt ned, eller om det faktisk var de selv som fant rytmen skal jeg ikke si sikkert, men samtidig var kampen fortsatt preget av veldig mange feilpasninger og dårlige mottak hos begge lag. Offsideflaggene ble også hyppig brukt, og spesielt var det litt påfallende at en av hjemmelagets spisser til stadighet signaliserte at han ville ha ballen spilt foran seg, når han nesten konstant lå i offsideposisjon.
Jeg hadde på forhånd funnet ut at det ikke kom til å være kiosk på kampen, da klubben på facebook hadde annonsert at «pølsekeiseren» var bortreist i dag. Jeg hadde derfor klokelig utstyrt meg med en påsmurt croissant fra kiosken på jernbanestasjonen. Medbragt breddesnadder fungerer også!
Pausen kom, og mens gjestene forsvant i garderoben tok hjemmelaget pausepraten på benken (Bortsett fra han ene innbytteren som forsvant mot hjørnet av garderobebygget for å ta seg en røyk). Dommeren jagde dem etter knapt ti minutter så ut på banen igjen, til stor glede for undertegnede som hadde et litt stramt tidsskjema etter kampen.
Etter pause fortsatte hjemmelagets gode formutvikling i kampen, og i det 57. minutt fikk endelig hjemmefansen grunn til å juble. Et angrep endte med et treff på innsiden av stolpen, og ballen endte opp i mål. 1-2, og ny spenning i kampen!
Resten av kampen ble ganske jevnspilt, med sjanser i begge retninger. Mål ble det derimot ikke i noen av retningene, og da sluttsignalet ble litt forsinket pga en spiller med så mye krampe at han måtte bæres av banen måtte jeg et par minutter på overtid bare forlate området uten at kampen var blåst av, fordi min taxisjåfør Hassan var kommet tilbake for å hente meg og få meg på toget. Kamprapporten på nett tilsier at jeg ikke gikk glipp av noe, så dermed endte det med borteseier 1-2.
Hassan fikset så jeg rakk toget tilbake til Turku med god margin, og jeg kunne dermed innta hotellrommet og begynne å glede meg til morgendagens kamp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar