IF Viken - Åsebro IF 3-0

En fordel med å spille i et korps som ikke har noe aktivitet på 17. mai er selvsagt at man kan gjøre andre ting, og jeg er etterhvert i ferd med å gjøre det til tradisjon at når det ikke er pandemistengt, så drar jeg til Sverige og ser fotball på grunnlovsdagen. Så også i år, og etter en rolig formiddag hoppet jeg i bilen og satte kursen østover. Etter litt shopping på veien, og en litt skuffende biffmiddag i Åmål sentrum lokaliserte jeg Rösvallen i utkanten av byen og tok plass for å nyte kampen mellom IF Viken og Åsebro IF.

Noe av det første jeg la merke til etter å ha betalt meg inn var at her var det rikelig av sittemuligheter rundt banen. Ikke bare sto det ei lita tribune midt på den ene langsida, det var også på begge sidene montert opp haugevis av ulike typer benker. Veldig bra tilbud, og jeg fant meg en plass på samme side som tribuna i tro at dommeren ville stille seg opp for myntkast mot oss. Det gjorde han selvsagt ikke, så jeg spratt opp og prøvde å få tatt et myntbilde med litt vinkel uten hell, og inntok deretter den enden av banen hvor den lave kveldssola skinte samme vei som jeg tok bilder, og ikke rett inn i objektivet.

Å stille seg her skulle vise seg å være et smart trekk, for da hjemmelaget etter å ha ridd av en liten angrepsbølge fra gjestene fikk et frispark fra litt distanse etter fire minutter ble dette perfekt slått inn og stusset i mål til 1-0.

Dette var virkelig en kalddusj for gjestene, mens for de lyseblå Viken-spillerne (Som altså ikke har noe med det oppkonstruerte fylket i Norge å gjøre) var scoringen en real energiinjeksjon. Faktisk var det svært lite Åsebro-spillerne skapte resten av første omgang, mens hjemmelaget tok mer og mer over ute på banen.

Da dommeren blåste til pause sto det likevel ikke mer enn 1-0, og mens jeg droppet å besøke kiosken ettersom de ikke hadde stort annet enn korv (jeg hadde spist middag rett før kampen) og Kex-sjokolade (som jeg mildt sagt ikke er noen fan av) å by på var det rikelig med andre av de godt over hundre frammøtte som stilte seg i kø. Fullt så mye kø var det ikke hos han som sto og tok imot forhåndsbestillinger på IF Vikens hundreårsjubileumsbok som er under produksjon, men jeg tror nok han solgte noen av den.

Andre omgang startet litt som første med at gjestene først var frampå og yppet litt, men uten å klare å skape de helt store farlighetene. Viken tok igjen over ute på den fortsatt noe vårlige gressmatta, og kom etterhvert til noen helt vanvittige sjanser som ingen skjønte hvordan de klarte å la vær å score på.

Etter som sola seig ned bak tretoppene innså jeg at det hadde vært en tabbe å la myggsprayen ligge igjen i bilen, men parkeringa var akkurat for langt unna til at jeg orka å stikke bort og hente den. Jeg kjente også at jeg burde kasta innpå en allergipille til, for det var rimelig intens pollenspredning i det fantastiske maiværet. Jeg bet tennene sammen og snufset litt ekstra mens jeg viftet vekk de små blodsugerne fra hodebunnen.

Etter de store sjansene som var misbrukt i starten av omgangen ventet jeg egentlig bare på at vertskapet skulle få seg en smekk ved at Åsebro klarte å utligne, men de angrepene de klarte å produsere ble uten unntak avverget, og rett før stoppeklokka mi viste 57 spilte minutter fikk så en av Vikens spillere stjernetreff på ballen litt ute i feltet og den føk i mål til 2-0.

Kampen virket nå ganske avgjort, men med over en halvtime igjen å spille var det selvsagt fortsatt muligheter for gjestene til å komme inn i det igjen, men fortsatt skapte de skuffende få sjanser. En av de største kom da en av hjemmelagets karer skled og mistet ballen omtrent på midtbanen, men også denne klarte keeper å stoppe.

Hjemmelaget pådro seg etterhvert et gult kort for drøying av tid, og innså etter dette at de like gjerne kunne spille fotball som å prøve å få klokka til å gå fortere. De kom mot slutten av kampen med flere gode angrep, og det gikk et unisont sukk gjennom publikum da ett av dem endte med et stolpetreff hvorpå ballen føk på tvers av mål og over i den andre stolpen før den fortsatte ut og ble klarert.

Bare noen minutter senere, da klokka mi viste 81:50 ble så et av kampens aller fineste angrep fullendt med nok en scoring, og med 3-0 ble de siste knappe ti minuttene et rent pliktløp. Etter et par minutters overtid blåste dommeren av, og jeg stormet mot bilen og satte kursen mot Töcksfors for å rekke en svipptur innom ICA før jeg igjen krysset grensa og fortsatte mot en utfestet hovedstad.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.