Lillestrøm - Strømsgodset 4-1

Etter å ha vært med en gruppe fra korpset mitt og spilt på et par borettslagsjulegrantenninger i kulda innså jeg at når jeg først var godt kledd kunne jeg jo like gjerne sørge for å få med meg en fotballkamp også. Satte derfor kursen mot Åråsen, og kjøpte billett på felt K hvor man har god sikt til både hjemme- og bortesupportere, i dette tilfellet altså LSKs og Strømsgodsets fans.

Da lagene marsjerte inn på gressmatta kom det ikke overraskende en ganske kraftig oppfyring av bluss fra de tilreisende supporterne.

Dommeren blåste i gang oppgjøret, og hjemmefansen ville ikke være noe dårligere.

Noe av det beste med all denne pyro-fyringa var at de 5-6 brannfolka som hadde tatt plass ikke langt unna meg på tribuna ikke lot til å være like bekymra som det DSB er. Det ble glist og flirt for hvert nytt bluss som ble futtet av.

Strømsgodsets supportere var ikke voldsomt mange, men de leverte en mer enn godkjent innsats på sangfronten. Det ble sunget og sunget og sunget, og på et tidspunkt tror jeg faktisk de til og med sang en liten hilsen til meg. Sangen stilnet dog midlertidig noe etter 21 minutter, da Thomas Lehne Olsen fikk satt en ball i mål til 1-0.

Kanarifansen hadde nå fått opp dampen borte på sitt område, og både kjente og ukjente melodier runget ut over Stilla og Brauterstilla naturreservat, men tross at de var ganske «outnumbered» sto drammenserne på i nordenden av stadion. I tillegg til synginga fikk vi jevnlige innslag av nye bluss som ble tent både her og der.

I det 43. minutt hadde jeg nesten begynt å forberede meg på at det ville bli pause med 1-0 på scoringstavla, men da LSK fikk et hjørnespark, hvem andre enn nettopp Thomas Lehne Olsen var sistemann på ballen før den igjen endte i nettet?

Spillet var knapt kommet i gang igjen før LSK igjen scoret, og lagene tuslet dermed i garderoben med 3-0 på lystavla og storskjermen.

Andre omgang kom igang ledsaget av litt mer pyro, men vi måtte vente over et kvarter før vi fikk nok en scoring. Igjen var det hjemmelaget som scoret, og nå hadde attpåtil Thomas Lehne Olsen laget sitt første hattrick i LSK-trøya.

Ute på banen begynte det nå å virke som de mørkeblå hadde resignert noe, mens på bortefeltet på tribuna var det bare en ting å gjøre: Lete fram galgenhumoren. De siste 25 minuttene av kampen runget Jahn Teigens «Optimist» ustoppelig fra de tilreisende, og knappe fem minutter før kampen var over kom endelig et lite trøstemål som takk for innsatsen til bortesupporterne.

Flere scoringer fikk vi ikke, så det endte 4-1. Etter å ha bivånet de to lags spillere takke supporterne for støtten satte jeg kursen mot bilen igjen, og traff på veien både Kim som skulle drukne sorgene og Morten/Roy/André/enda noen fler som skulle feire seieren.