Fredag etter jobb hoppet jeg i bilen og satte kursen sørover for endelig å se kamp i den eneste kommunen i Østfold jeg til nå aldri hadde besøkt før, Hvaler. I et grått og trist vær stampet jeg ut av byen i rush-kø, og så at jo nærmere destinasjonen jeg kom, jo verre ble været. I tillegg til regn var det ganske heftig vind, og etter å ha entret øykommunen var det svært godt å besøke et lokalt spisested for en herlig førkampmiddag, med gratis underholdning i form av røverhistorier ved et av nabobordene. Jeg motet meg etterhvert opp til å dra videre til fotballbanen på Asmaløy, hvor det altså skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Hvaler og Ise.
Mens jeg ventet på kampen snek jeg meg inn i gangen på klubbhuset for å skjerme meg mot det forferdelige været, og fikk der høre at gjestene i dag ikke stilte med mer enn ti mann. De hadde fortvilt prøvd å få omberammet kampen, men fordi det er så kort tid igjen av sesongen hadde dette rett og slett vært umulig å få til. Dommeren sto også og seriøst vurderte om han måtte kansellere kampen, men da klokka dro seg mot åtte ble det iallfall gjort klart til å gjennomføre kampen under de gule flomlysene som gjorde det nesten umulig å se forskjell på hjemmelagets blå og gjestenes grønne trøyer.
Da vi kom i gang så jeg raskt at det ikke stemte at Ise hadde ti mann. Fakta var at de bare hadde ni. I en seig 4-2-2-formasjon forsvarte de seg svært godt mot hjemmelagets overtallsangrep, samtidig som de selv stadig yppet seg med gode kontringer.
Scoringene lot likevel vente på seg, og det var nok ikke bare på grunn av den sterke vinden spesielt Hvaler viste en imponerende ineffektivitet. Da det så begynte å se ut som om lagene skulle gå målløse til pause, så klarte endelig de blåkledde å score, og det sto dermed 1-0 da alle hastet mot garderoben for å få varmet seg litt.
Jeg benyttet avbrekket i spillet til å kjøpe en vaffel, men det var bare så vidt jeg klarte å få den i meg uten at den blåste avgårde. Hvis noen på Kråkerøy eller i Fredrikstad så flyvende vafler fredag kveld kom de sannsynligvis fra Hvaler.
Kampen kom etterhvert i gang igjen, og jeg fikk faktisk fotografert litt mellom regnbygene. Ises keeper leverte en svært god redning, men syv minutter etter hvilen var forsvaret foran ham unormalt passive, og Hvaler benyttet anledningen til å sette inn 2-0.
Mellom regnbygene var det som sagt nesten levelige forhold i skjærgården, men når de hardeste bygene sto på hadde jeg svært stor forståelse for de som hadde valgt å tilbringe kampen i bilene sine på parkeringsplassen. Totalt var vi nok såvidt et tosifret antall tilskuere, og omlag halvparten hadde valgt denne tørre og varme måten å se kamp på.
Rett før klokka viste 70 minutter sviktet det igjen i Ises forsvar, og en av grønntrøyene så ingen annen utvei enn å rive overende angrepsspilleren han skulle stoppe. Dette ga straffespark, og 3-0.
De siste tjue minuttene ble preget av at Ise ikke hadde noen innbyttere. Noen av spillerne var totalt ferdige, og burde hatt en eller annen medalje for heltemodig innsats for at de i det hele tatt klarte å fullføre 90 minutter. Spesielt en av dem hadde et løpesett som om han hadde vært en travhest ville satt ham i fare for å bli sendt til limfabrikken. Likevel klarte de å ri av Hvalers stadige forsøk på å pynte enda mer på resultatet så det ble ikke flere scoringer.
Da dommeren forsøkte å blåse av kampen etter 1 sekund overtid var fløyta hans blitt så våt at den glapp ut av munnen på ham og falt ned, men han fikk heldigvis raskt stoppet kampen likevel, og alle kunne flykte i retning en varm dusj. Selv fikk jeg overrakt en liten goodiebag fra Hvaler IL med lue, caps og skjerf, og jeg mer eller mindre lovet å komme tilbake en gang det var lyst og godvær før jeg satte kursen nordover igjen med varmeanlegget i bilen på full pinne i et forsøk på å få tørket både meg selv og klærne igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar