Dagen startet finfint med å dra fra Nordsjona til flyplassen på Røssvoll, fly til Værnes, busse til Persaunet, spise og spille junior-Alias, busse til stasjonen med kofferten, og så busse til Lerkendal stadion, hvor Henrik allerede var på plass på bortefeltet.
Heldigvis innså TIL-trener Helstrup nå at noe måtte gjøres. Ut med Daniel Berntsen, inn med nygjenkomne Ondrasek! Jubelen på bortefeltet sto i taket, og for en påvirkning på kampen dette byttet hadde! Plutselig vant Tromsø-spillerne dueller, og knappe ti minutter før pause tok det HELT av! «Kobraen» vant en hodeduell med to RBK-spillere, stusset ballen videre til en muligens noe offsideplassert Totland som likevel ikke ble avvinket, og kunne storme framover og sette ballen via stolpen og i mål til 2-1! Skulle det likevel gå?
Var optimismen stor inn mot pause ble den ikke mindre etter pause, da et langt utspill fra Karlstrøm ble stusset videre fra Espejord og endte opp akkurat der Ondrasek befant seg. Han gjorde ingen feil, og plutselig var utligningen der! Jeg fant i jubelen etterpå opp det nye ordet «Cobrgasme».
Resten av kampen ble ren tortur. RBK presset og presset og presset, men i det vi entra overtida levde håpet fortsatt. Jeg hadde frykta at det skulle stå 4-5 minutter på fjerdedommerens tavle, så overraskelsen var stor da det bare sto tre. Stoppeklokka mi passert 93 minutter spilt. TIL hadde gjort et bytte, så naturlig nok ventet dommeren noe med å blåse av kampen. Så skjedde det som ikke skulle skje. I stedet for reprise av den deilige uavgjorten i 2015 ble det som så ofte ellers på Lerkendal: Hjemmelaget tok alle tre poengene, og denne gangen altså på verst mulig måte, vinnermål på overtid av overtiden.
Det var bare å forlate stadion slukøret, finne en buss til sentrum, og komme seg i seng på nattoget til Oslo hvor en ny dag ventet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar