Bislett 2 - Skaubygda (3-3)

Etter nok en dag med trombonespill satte jeg kursen mot Ekebergsletta. Midten av september er noe sent for Norway Cup, så i dag var det seniorfotball som sto på programmet. Jeg parkerte rett over veien fra gressfelt 3, og tok en runde med stadionhjerte-fotografering av de fem banene der mens jeg bivånet noen karer som trente på frisbee-kasting. Etter hvert kom det sigende noen som så ut som fotballspillere, og jeg gikk deretter til den banen som de varmet opp på, selv om jeg var ganske sikker på at dette var Ekeberg 3 og ikke Ekeberg 2 som det sto på NFFs sider at kampen mellom Bislett 2 og Skaubygda skulle spilles på.

Det var uansett ingen andre kamper som var satt opp på Ekeberg denne søndagsettermiddagen, så kampen kunne strengt tatt spilles hvor som helst, og da jeg i samtale med Skaubygdas trenere nevnte at det var en nierbane bortest på feltet lurte de på om de kanskje skulle foreslå å spille der for at folk ikke skulle bli så slitne.

Kampen ble etter hvert blåst i gang på elleverbanen, og faktisk var dommeren så ivrig etter å komme i gang at gjestenes keeper (for øvrig iført Manchester United-trøye) ikke hadde fått på seg hanskene ennå da ballen ble trillet i gang. Fra start var egentlig hjemmelaget med sine mange spanskspråklige innslag friskest, men typisk nok kom da 0-1 til de blåkledde etter at et kjempelangt innkast ble stusset videre og i mål i det 13. minutt.

Etter dette overtok Skaubygda noe, uten at de produserte så veldig mange fler scoringssjanser. Trekket med lange innkast var nå avslørt, så det lyktes ikke å reprodusere, og når de en sjelden gang kom gjennom på annet vis ble de stoppet av Bislett-keeperen.

Skaubygdas mål hadde kommet litt ut av ingenting, og da vi begynte å nærme oss pause var det Bisletts tur å gjøre det samme. Med under tre minutter igjen av ordinær tid i første omgang ble utligningen satt, og jeg forventet strengt tatt at lagene kom til å få slappe av med 1-1 i dommerens bok.

Den gang ei! Rett før pause kom frogningene igjen i angrep, og med det som skulle vise seg å bli siste spark på ballen før pause ble ballen satt forbi keeper til 1-2.

Etter en kort hvil blåste dommeren igjen i gang spillet, og også denne gang var han så ivrig at den ene keeperen ikke var klar. Denne gangen var det hjemmelagets sisteskanse som fortsatt var ved sidelinja da spillet startet, uten at dette fikk noen betydning for noe.

Litt over to minutter inn i omgangen skjedde det derimot noe som fikk betydning. Hjemmelaget kom med et flott angrep som ble avsluttet med en slags mellomting av en lobb og et skudd som gikk i mål. 2-2 og like langt!

Bisletts andrelag var nå virkelig i siget og presset voldsomt på, noe som et par minutter før timen var spilt fikk uttelling. Corner på corner, og til slutt ble ballen ekspedert i nettet, og for første gang var hjemmelaget i ledelsen.

Dette ga gjestene fra grusbanen ved roten av Nesoddlandet ny motivasjon, og de produserte etter hvert et par fine kontringer. Den første av dem som ga nettkjenning medførte dog ingen endring i stillingen, da han som kom alene mot keeper var offside. Da stoppeklokka mi viste 67:20 kom derimot 3-3-målet på en ikke veldig ulik måte, selv om dette neppe kunne karakteriseres som en kontring.

Begge lag virket nå som om de begynte å bli mer bekymret for å tape enn de var gira på å vinne, men likevel steg temperaturen noen hakk i den kjølige høstlufta mot slutten av kampen. Som vanlig på dette nivået var det ikke så lett å se hvem som var tilskuere og hvem som var støtteapparat, men blant begge grupper dukket det etter hvert opp voldsomt mange dommerassistenter som kom med mer eller mindre velbegrunnete forslag til avgjørelser, uten at jeg tror noen av dem ble fulgt opp.

Etter et par hektiske overtidsminutter ble kampen blåst av med tre mål og ett poeng til hvert lag, og jeg kunne haste til bilen for å komme meg hjem for å se TIL på TV, via en takeawaysjappe som fikk æren av å levere dagens middag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.