Kaupanger - Høyang 2-3

Etter fredagens affære i Hallingby kjørte jeg som nevnt til Fagernes og svidde av en hotell-tilgodelapp jeg hadde etter en avlyst tur våren 2020. Våknet frisk og opplagt lørdag morgen og kjørte via en haug stadionhjerte-stopp til Kaupanger, hvor jeg inntok stadion og gjorde meg klar for serieåpning i fjerdedivisjon mellom Kaupanger og Høyang.

Mens jeg tuslet rundt på anlegget og så meg rundt ble jeg identifisert av Lurifax-Siri, og fikk pratet litt med henne om fotball generelt og sognogfjordane-fotballen spesielt. Etter hvert ble det gjort klart for avspark, og til tonene av den gode gamle tippeliga-hymnen entret lagene banen.

Etter en litt famlende start fikk vi etter knapt ti minutters spill den første virkelig store sjansen i kampen. Hjemmelaget fikk frispark fra vel tjue meters hold, og han som skulle ta det merket at Høyang-keeperen sto langt ute, så han lempet avgårde en lobb raskt, før noen var klare. På mesterlig vis klarte keeperen å få fingertuppene på ballen, og han sikret dermed at ballen traff tverrliggeren. Derfra spratt den rett til værs, og landet faktisk en gang til på tverrliggeren før den spratt ut til hjørnespark. Close!

Ikke alle tilskuerne møtte tidsnok, men da vi nærmet oss pause var det nok over 80 personer tilstede på tribuna og langs gjerdet rundt banen. Mange veldig store sjanser hadde vi ikke fått se i første omgang, men det var jo håp for andre. I pausen ble jeg praiet av en representant fra facebookgruppa Kaupanger før og no, og fikk fortalt litt om banehopping og hvordan jeg hadde forvillet meg til Kaupanger denne lørdagen.

Etter pause fikk jeg bevitne en fantastisk replikkveksling, da keeper ropte til nærmeste midtstopper og spurte om han hørte ham godt når han ropte beskjeder. Svaret som kom var betegnende nok «Hæ?».

Det var nok derimot ikke kommunikasjonsvansker i Kaupanger-forsvaret, men en god prestasjon av Høyangs spiss, som gjorde at gjestene bare sytti sekunder inn i andre omgang kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1.

Hjemmelaget ga likevel ikke opp, og bare fem minutter senere klarte de å utligne på andre forsøk etter en corner.

Bortelaget var tross baklengsmålet nå inne i en god periode, og like etter at timen var spilt kom et raid opp på Høyangs høyreside hvor det til slutt ble slått et perfekt innlegg foran mål, som var en smal sak for en av de rødkledde å dytte inn i mål til ny ledelse, 1-2.

Ti minutter senere kunne så de tilreisende supporterne igjen juble. 1-3 kom på et mål litt av samme typen, men ikke riktig like elegant i oppbygningen som 1-2. Avslutningen var derimot langt mer elegant, og nå mistenkte jeg at det ville bli tøft for grønntrøyene å komme tilbake igjen.

Litt etter scoringen var det ikke bare hjemmelaget som fikk det tøft. Jeg merket plutselig at det begynte å blåse mer, og plutselig kom stormen som sluppet ut av en sekk. Det hadde blåst ganske kraftig hele kampen, men nå ble det helt vanvittig sterke vindkast, og i tillegg begynte det å regne. Jeg bretta paraplyen rundt ørene (med god hjelp fra vinden), og snudde ryggen til vinden, og fikk så se en stygg kollisjon mellom Kaupangers keeper og en angripende spiller. Kaupangers reservekeeper spratt rett i oppvarming, men etter noen minutters opphold i spillet var den forulykkede igjen klar for kamp, så han kunne sette seg ned igjen.

Hjemmelaget virket som de etter dette prøvde å koble inn et ekstra gir, og i det vi nesten var ferdige med siste ordinære spilleminutt lyktes de endelig med det de prøvde på. 2-3, og fornyet mulighet til å få med seg poeng fra serieåpninga!

Situasjonen hvor Kaupanger ville ha straffe på overtid.

Dommeren la til over sju minutter, men tross flere apeller etter straffespark lyktes det ikke for Kaupanger å overliste Høyang-forsvaret flere ganger. Dermed var det duket for god stemning på minibussen hjem til Høyanger, mens hjemmelaget nok måtte trøste seg med en flaske saft eller to i kveld. (For det er Kaupanger som er den egentlige saftbygda, det er nemlig her Lerums fabrikklokaler ligger).

Selv tok jeg en litt ekstra tidkrevende rute hjem, gjennom Aurlandsdalen og via et balkansk restaurantbesøk på Geilo videre til Numedalen hvor jeg møtte tidenes heftigste regnvær, før jeg kom hjem akkurat til midnatt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.