Gobelins - Les Ulis 5-1

De ørten lagene med klær jeg hadde dratt på meg før dagens første kamp hadde nok en del effekt, for jeg var fortsatt i live da jeg busset og trikket sørover til Maryse Hilsz sports center for nok en National 3-kamp. Det hadde etterhvert begynt å regne ganske kraftig, og jeg var ikke bare litt fornøyd da jeg kom fram og oppdaget at det faktisk gikk an å vente innendørs på at kampen skulle begynne.

Da jeg kom ut på tribuna var det først litt uklarhet om hvem som var hvem av lagene. Det var nok ca 50/50 med publikum, men heldigvis hadde hjemmelaget lagnavnet på ryggen, så all tvil ble feid av banen da jeg merket det.

Bortelaget har en talentfabrikk-CV som få andre kan matche. Thierry Henry, Patrice Evra og Anthony Martial er nok de mest kjente i en lang rekke av spillere som har trådt sine barne- og ungdomssko i klubben!

Så til selve kampen. Første omgang ble preget av svært høyt tempo, og jeg tok meg flere ganger i å undres på om kondisen var god nok til at trøkket kunne holde helt inn. Det virket dog som om begge lags forsvar hadde rimelig god kontroll på motstandernes angrep, så ingenting av det som skjedde med kjappe overganger, fikse driblinger og annen moro endte med uttelling. Dette bidro nok til litt frustrasjon, og kombinert med at dommeren hadde lagt lista for hva han tillot ganske høyt ble det etterhvert høy temperatur på banen, til tross for den svært lave temperaturen i lufta.

Lagene gikk til pause med 0-0 på tavla, og jeg og storparten av resten av publikum rømte inn igjen for å prøve å gjenopplive frosne kroppsdeler før andre omgang.

Etter pause var det igjen fullt trøkk ute på banen, og denne gangen tok det bare fire og et halvt minutt før vi endelig fikk en scoring. Det virket som om kommunikasjonen mellom keeper og forsvar hos de blåkledde gjestene brøt totalt sammen, og vips sto det 1-0.

Temperaturen i spillernes hoder var fortsatt høy, og etter en nesten-slåsskamp kom det gule kort i begge retninger. Ikke lenge etter dette utlignet så gjestene til 1-1.

Etter halvspilt omgang ble mitt postulat om at det lønner seg å klarere igjen bevist. En corner fikk aldri den forløsende klareringen, og da endte det med 2-1. Bare minutter senere kom så 3-1 da et stjerneinnlegg fra venstrekanten traff perfekt på en pannebrask foran mål.

Noen minutter senere lå det an til et nytt perleinnlegg fra venstre, men denne gangen grep gjestenes høyreback inn. Faktisk grep han så resolutt inn at dommeren lynraskt stakk armen i baklomma og tok opp det røde kortet! Nå tydet alt på at det var kjørt for Les Ulis.

Som jeg spådde handlet resten av kampen om de neongule. 4-1 kom etter nok et finfint innlegg, og så vidåpent som forsvaret var nå var det bare Les Ulis' keeper som forhindret at det så enda verre ut.

5-1 ble resultatet av et perfekt timet gjennompill hvor han som fikk ballen med seg framover kunne runde keeper, og så legge inn til en bedre plassert kollega som fikk en svært enkel jobb med å pirke ballen i mål.

Dette resultatet sto seg til kampen var over, og i det ufyselige været ble banen tømt for spillere raskere enn jeg noensinne har sett maken til! Også tribuna ble raskt tømt, og jeg hastet til nærmeste burgersjappe for litt næring før trikke- og busseturen tilbake til hotellet.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook, tross at ballfangenett foran store deler av tribuna og enorme vannmengder i lufta gjorde fotografering svært vanskelig.

FCM Aubervilliers - Racing Colombes 92 2-1

Etter å ha tilbragt store deler av formiddagen på et busstopp hvor jeg ventet på en buss som tilsynelatende aldri kom, og da den først kom var så overfylt som jeg aldri har sett noen buss være før, inntok jeg en bedre lunsj før jeg stakk innom hotellrommet og dro på meg ørten lag med klær før ettermiddagens utskeielser.

Første kamp var rett bak hotellet, på Stade André Karman, hvor «min» bydels stolthet, Aubervilliers skulle ta imot Racing Colombes 92 til oppgjør på nivå 5.

Før avspark merket jeg at bortelagets spillere varmet opp i svarte t-skjorter med «hvil i fred Mansour» på, og @busemann på twitter kunne fortelle at det var en G12-spiller som hadde gått bort. Fin gest fra A-laget, og det ble også holdt et minutts stillhet fra alle på stadion før kampen ble satt i gang.

Respekten for gjestene tok derimot raskt slutt da dommeren blåste i fløyta. Såvidt over fire minutter ut i kampen kom dagens første mål, og det var hjemmelaget som fikk en eventyrlig mulighet da det først ble gjort en liten miss i forsvaret, og denne ble etterfulgt av en noe tvilsom keeperinngripen.

Tribunelivet var tross det kalde været og den sure vinden upåklagelig. De syngende skarer burde riktignok kanskje kostet på seg en ny megafon, den de hadde spraket mye, og volumet var sånn at jeg forsangerens stemme faktisk overdøvet lyden som kom ut fra megafonen. Ellers dukket det opp en gammel kjenning blant supportersangene:

Det som ikke var en gammel kjenning var derimot det faktum at det var flere av tilskuerne som hadde med seg vannpiper på kamp!

Rett før pause kom 2-0, og i jubelscenene etter scoringen ble han som hadde laget målet så hardt taklet av en lagkamerat at hadde det vært en motstander som gjorde det på ham i selve kampen hadde han nok fortsatt ligget nede. I dette tilfellet, derimot, så bare spratt han rett opp igjen.

Etter årets siste prat med Schau og Aune kom andre omgang i gang. Telefonsamtalen hadde gjort meg så kald på fingrene at jeg trodde de skulle falle av, men etter hvert livnet de utrolig nok til igjen.

Utover i omgangen hadde begge lag flere store sjanser, men det var nok hjemmelaget som hadde de største, uten at det førte til flere mål for dem. Mål ble det derimot for gjestene, som under to minutter før utløpet av ordinær tid fikk reduseringsmålet de så lenge hadde prøvd seg på og de kunne dermed sette i gang et veritabelt stormløp på jakt etter utligning.

Noen utligning ble det ikke. Kampen endte 2-1, og jeg kunne haste videre på jakt etter nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

L'Entente SSG - Le Mans FC 0-0

Lot meg for noen uker siden rive litt med, og booket meg en groundhoppinghelg i Paris like før jul. Etter en relativt begivenhetsløs reise ankom jeg CDG bare noen få minutter forsinket, fant ut hvordan jeg skulle komme meg til hotellet, og inntok togstasjonen. Togene var selvsagt noe forsinket, og da jeg gikk av fant jeg ingen taxier, så da jeg endelig var ferdig med å installere meg på det relativt enkle hotellrommet var det bare knappe ti minutter til avspark.

Jeg fikk resepsjonisten til å bestille meg en taxi, gikk ut for å vente, og fant ut at jeg skulle trippelsjekke at ikke kampen var utsatt eller noe. Det viste seg å være et sjakktrekk! Kampen jeg lenge hadde planlagt å se var utsatt, men takket være Groundhopper-appen og litt lynkjapp facebook-bruk fant jeg ut at det var en annen kamp også innen rekkevidde, og denne var ikke utsatt. Klarte å forklare taxisjåføren hvor jeg skulle, og kom fram til Stade Michel Hidalgo, oppkalt etter den legendariske landslagstreneren som ledet Frankrike til EM-gull i 1984, et drøyt kvarter ut i første omgang. Med innsjekk i appen hadde jeg nå sett fotball i ti land!

Da jeg kom inn på stadion ble jeg først møtt av deilig frityrlukt, før jeg entret tribunen og fikk se en gjeng på omlag 10 syngende supportere som i tillegg til å synge og rope hadde to trommer de mishandlet på forferdelig vis!

Også bortelaget, som kjempet i toppen av tabellen, hadde med seg en del supportere, og når det en sjelden gang ble stille hos hjemmesupporterne syntes jeg jeg hørte noe lyd fra andre sida av banen også.

I pausen måtte jeg teste hva det var som lukta frityr, og det var selvsagt pommes frites som ble laget. Jeg klarte på mystisk vis å få kjøpt et beger (Tror dealen egentlig var at man skulle kjøpe en frites-bong et annet sted på stadion, og så bytte dette mot et beger med frites i bua etterpå). Nydelig godt, spesielt med masse deilig majones på!

Selve det som skjedde på banen var det ikke stort å fortelle om. Det sto 0-0
da jeg kom, og det gjorde det også da jeg gikk. Gjestene fra ræserbilbyen hadde nok de største sjansene, blant annet da keeper først gjorde en skikkelig tv-redning, og den påfølgende corneren ble headet i stanga!

Også hjemmelaget hadde noen sjanser, men det endte som sagt målløst, noe jeg mistenker at de blåkledde fra nordvest-Paris var mer fornøyde med enn hva de tilreisende var.

Returen til hotellet i Aubervilliers-bydelen gikk helt fint, og da jeg var like rundt hjørnet fra resepsjonen fant jeg en pizzeria hvor jeg stakk innom for å plukke opp en liten pizza. Det skal jeg ikke gjøre i morgen. Makan til trasig pizza er det lenge siden jeg har sett!

Litt flere bilder kan du se på facebook.

Tromsø - Sarpsborg 08 0-2

Det snør, det snør, tiddelibom …

«Gutan» varmer opp

Etter landslagshelg var det endelig klart for siste serierunde i Eliteserien 2019, og jeg sto grytidlig opp for å komme meg nordover til Tromsø, hvor «gutan» skulle ta imot Østfolds stolthet til sjarmøretappe i serien.

Selfie med «Tilion» og Leif

Etter noen timers venting fikk jeg rom, kledde på meg hundre lag klær, og tok turen via supporterpuben opp til Alfheim, hvor det som vanlig skulle flagges før kampen. Dette gikk relativt smertefritt, selv om det ble flagget noe lenger enn vanlig, da ikke bare Tom Høgli skulle takkes av, men det også ble markert at flere spillere hadde passert 100 kamper for klubben.

Selve kampen skal jeg ikke si stort om. Det virket dessverre som om særpingene var et nummer for store i dag, og vi som har rødt og hvitt i hjertet skal være glad sluttresultatet ikke ble verre enn 0-2 i det forferdelige snøværet som fordret både kosting av linjer underveis og traktormåking i pausen.

Noe annet som skjedde i pausen var at flere av TILs lag som hadde vunnet sine serier ble hyllet, noe som var høyst velfortjent!

Noen som vet hva
selfie heter på finsk?

Hypereksklusiv t-skjorte

Etter kampen var vi supporterne invitert til mingling i VIP-området på stadion, noe jeg utnyttet til å skaffe meg selfier med både den ene og den andre. Etter noen taler og sånt skilte vi så lag, og satte ferden ned mot sentrum for å prøve å glemme den triste høstsesongen vi hadde hatt, og håpe at vi i 2019 skal klare å være like gode som vi var våren 2018 hele sesongen!

Gode supportervenner på vei til byen

Ranheim - Tromsø 1-2

Nest siste serierunde i Eliteserien, og sesongens siste bortekamp for «Gutan». Jeg hadde tatt turen til bartebyen for å bivåne oppgjøret mot Ranheim, og etter en visitt hos min søster for litt førsteklasses pizza tok jeg turen til Scandic Lerkendal hvor jeg og et par andre var invitert med på lagmøtet før kampen for å bli takket for innsatsen på bortebane i år. Her ble vi godt mottatt, og fikk høre Simo fortelle at i dag skulle det spilles med backfirer, og en rekke endringer i personellet på bakerste del av banen.

Ble med spillerbussen til banen, fikk en kjapp svipptur inn i garderoben for å plukke opp fribillettene til supporterklubben, og tok etter en lynkjapp diskusjon med Marius Dahl (vedrørende Groundhopper-appens vurdering av de to banene på Ranheim) plass ved borteinngangen. Ble her stående og prate skjit med vaktene fram til like før kampstart, mens jeg febrilsk prøvde å bli kvitt flest mulig av de tildelte fribillettene til folk som ikke alt hadde kjøpt kampbilletter på forhånd.

Møtte her også på et par Ranheim-twitrere som insisterte på å avfotograferes sammen med meg, og resultatet dukket selvsagt etterhvert opp på twitter:

Endelig kamp. Gikk oss på denne legenden i fjæra. @MariusHelgaa @FormannMoster #forzaranheim #groundhopper pic.twitter.com/pEB4vAlGNI

— Trond Brønstad (@TrondBronstad) November 11, 2018

Før avspark forsvant en ball under tribuna vår, og Trond Grimstad fikk anledning til å vise at han jobber i et serviceyrke. Sammen med en vakt løftet han en luke, og forsvant ned under tribuna for å finne igjen ballen. Tross våre bønner til vakta om å legge på luka igjen fikk Trond komme opp igjen, og leverte til terningkast sju fra tribuna utover i kampen! (Usikker på om høydepunktet var da han mente Simen Wangberg lå nede med skade (Han var ikke i troppen) eller da han mente TIL måtte presse mer, mens det faktisk var TIL som hadde ballen)

Da kampen kom i gang var det et friskt TIL vi fikk se på banen, og alt etter åtte minutter leverte Robert Taylor en krempasning til Daniel Berntsen som satte den forbi keeper i motsatt ende av banen. Jubelen var stor blant oss vel 50 på bortetribuna! (En tribune som for øvrig bar preg av å ha hatt et hardt liv da Kanarifansen var på besøk en uke før)

TIL hadde stort sett kontroll på banen utover i omgangen, og de gangene det glapp sørget en god Jacob Karlstrøm for at vi holdt nullen. Drøyt ti minutter før pause skjedde det derimot en glipp i Ranheims forsvar som deres keeper ikke var i stand til å gjøre noe med, og nevnte Berntsen hadde blitt tomålsscorer!

I pausen måtte Tom Høgli trekke seg tilbake, og det virka dessverre som om TIL hadde fått litt «nå har vi vunnet»-følelse. Ranheim virket en god del farligere, og etter drøyt ti minutter fikk de da ogå scoringen sin. De rødhvite virket litt rystet, og da midtstopper Jostein Gundersen et drøyt kvarter før slutt måtte ut på båre var vi nok mange av bortesupporterne som bet negler.

Forsvaret ble klart svekket, men Tromsø klarte å ri av stormen, og etter seks(!) nervepirrende tilleggsminutter var det slutt, og vi supportere kunne ta turen til puben Three Lions for å se El Superclasico og feire en seier igjen, etter en tung høst! Etter et par timer der gikk vi i ulike retninger, mens jeg og Arne tuslet ned til togstasjonen for å sove oss forbi Dovre tilbake til hovedstaden.

Fredrikstad - KFUM 1-1

Det gikk plutselig opp for meg at jeg hadde muligheten til å få med meg returoppgjøret i kvalifiseringsspillet mellom avdelingstoerne i andredivisjon, så etter en kjapp visitt hos Ukeslutt i NRK radio satte jeg kursen sørover E6 mot Plankebyen.

Ankom det svært imponerende stadionet akkurat i det det begynte å regne, og oppdaget heldigvis at jeg hadde paraply i bilen. Tuslet rundt til jeg fant billettluka, og fikk kjøpt meg en plass helt oppunder taket i den gamle verkstedhallen som var bygd om til tribune.

Jeg skulle gjerne sagt at det var trengsel på tribunene, men det var det absolutt ikke. Da jeg kom var jeg omtrent alene på min tribuneseksjon, men før avspark kom vi kanskje opp i 20 personer på hele felt E.

Da kampen skulle starte hadde regnet tiltatt kraftig, og de stakkars J13-lagene som skulle riste på sponsorbanneret på midtbanen under innmarsjen hadde et svare strev med å klare jobben. KFUM hadde i første kamp vunnet 3-0, så det var en tøff oppgave som ventet hjemmelaget dersom de skulle gjøre seg fortjent til å få sjansen til å rykke opp til førstedivisjon.

«Aristokratene» fra Fredrikstad startet friskest, men det ble snart klart at KFUM hadde høvelig kontroll over det meste som skjedde på banen. Faktisk var lenge kampen på tribunene mer spennende enn kampen på banen. KFUMs sponsor hadde spyttet i for å sette opp noen busser fra hovedstaden, så det var en ganske solid gjeng som hadde tatt plass på bortefeltet.

Som sagt hadde gjestene god kontroll på det som skjedde på banen i første omgang, og det var nok flere enn meg som da det nærmet seg pause innså at om ikke FFK klarte å score nå rett før pause, så ville det være kjørt for de røde og hvite.

Lagene gikk til pause med 0-0 på tavla, og jeg testa de lokale vaflene (som hadde ligget litt for lenge fra de ble stekt til de ble solgt), og tok en prat med Schau og Aune. Etter andre omgang startet fikk vi bekreftet det vi hadde trodd: Folk hadde ikke trua på FFKs opprykksmyligheter, kun 2116 personer hadde møtt opp i den en gang så fotballgale byen.

Også i andre omgang startet hjemmelaget friskt, men igjen tok gjestene grep om kampen, og med et drøyt kvarter igjen av kampen var det flere som begynte å forlate stadion. Noen som ikke forlatte stadion var «Profetene», KFUM-supporterne, som begynte å skjønne at de sannsynligvis ville ha to kamper igjen av sesongen også etter denne kampen.

Med bare ti minutter igjen av kampen fikk plutselig hjemmesupporterne noe å juble for, og et syltynt håp ble tent! En av de ofte utskjelte korte cornerne ble plutselig omsatt til en scoring. Med 1-0 var det bare å storme inn i mål for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen!

Drøyt fem minutter senere var det nærmere 2000 østfoldinger som unisont ropte etter straffespark etter en duell i feltet, men dommeren viftet spillet kontant videre, og da KFUM like etterpå fikk en scoring var det svært mange som reiste seg og gikk.

Etter fire minutters tilleggstid endte kampen 1-1, og dermed dobbeloppgjøret 4-1 til KFUM. De for anledningen blåkledde kunne dermed feire litt sammen med supporterne før de satte kursen nordover igjen. Jeg tipper det blir samling på klubbhuset søndag ettermiddag for å se om Åsane, Notodden eller Jerv blir motstander i neste kvalikrunde.

For FFK venter nok en sesong i andredivisjon. Fotballen som ble spilt var kanskje ikke på noe høyere nivå, men selve stadionet hører definitivt hjemme langt høyere i systemet.

Litt flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Grebbestad - Utsikten 4-1

Årets siste breddegroundhoppingstur gikk over grensa til Sverige, hvor Grebbestads IF kjemper en desperat kamp for å overleve på nivå 3, Division 1 södra, som den heter. Etter å ha levert en noe overraskende seier over serievinner Mjällby forrige runde lever håpet fortsatt i Bohuslän, og utgangspunktet for dagens kamp var enkelt: Vinn eller forsvinn. Med 3 poeng i sekken i dag ville det fortsatt være mulig å berge plassen med seier i siste serierunde, med 1 eller 0 poeng ville veien mot videre opphold i divisjonen være veldig veldig hypotetisk.

Like før avreise fra Oslo oppdaget jeg at kampen ikke skulle spilles på Grebbestads egen (gress)bane Siljevi, men på kunstgressbanen på Sparvallen i nabobygda Tanumshede. Mistenker at dette har med tilgang til flomlys å gjøre, for nå i starten av november er det faktisk ganske mørkt på ettermiddagen. Sendte melding på twitter til Groundhopperapp-folka, og litt uti første omgang fikk de oppdatert stadion infoen. Innsjekk er alltid morsommere enn å legge inn manuelt! (Dette var for øvrig min kamp nr 100 i år!)

Vel, over til det jeg var der for: Å se fotball. Siden dette var en så viktig kamp, og attpåtil siste serierunde var det ganske fullt på tribuna, og vi som var der fikk se en ganske merkelig førsteomgang. Etter en litt nølende start var det hjemmelaget som først kom til noen ganske store sjanser, men typisk nok var det da gjestene som først scoret, attpåtil med et mål som kom litt ut av det blå.

Jeg hadde talt ca 4-1 i målsjanser da det var fem minutter til pause, så det var nok alt annet enn ufortjent da norske Benjamin Zalo (ex Ørn-Horten, på lån fra IFK G:borg) og hans kompiser i Utsiktens forsvar måtte gi tapt for en kanonkule fra tidligere Ham-Kam-kaptein (og Ull/Kisa og Strømmen-spiller) Viktor Adebahr. Det er mulig skuddet fra ca 25 meter skiftet retning underveis, men det gikk iallfall i mål bak gjestenes keeper, og lagene kunne gå i garderoben og publikum til pølsebua med 1-1 på tavla.

Utsiktens BK har svært lite å spille for nå i sesonginnspurten, og etter pause begynte det på mange måter å synes litt. Det var hjemmelaget som nå var den dominerende kraften på banen, og etter et kvarter hadde de bitt seg så fast på de hvitkleddes banehalvdel at de ble belønnet med scoring.

Like etterpå var det totalt kaos i et ellers ganske velorganisert Utsikten-forsvar, noe som førte til at vertskapet økte til 3-1. Samtidig skjedde det et eller annet som gjorde at en av gjestenes spillere ble utvist, og dermed virket veien tilbake i kampen veldig lang og tung.

Resten av kampen kontrollerte Grebbestad stort sett alt som skjedde på banen, og da utsikten i det 83. minutt fikk enda en spiller utvist var det helt kjørt. På overtid fikk hjemmefansen nok en gang juble for scoring, noe som faktisk kan bli viktig når sluttabellen settes opp, fordi det er så tettt rundt nedrykksstreken at målforskjell kan bli avgjørende.

Jeg satte kursen hjemover, og før jeg hørte NRK melde at Stabæk grov seg lenger ned i nedrykkssumpen i Eliteserien tok jeg turen innom Nordbysenteret og fylte bagasjerommet med vaniljecola.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Odd - Tromsø 1-0

Jeg har gjentatte ganger sagt at som supporter fins det ingen bomturer, så lenge ikke kampen blir avlyst. Dette skjer heldigvis ikke spesielt ofte i toppfotballen, men som banehopper er dette derimot en reell problemstilling.

I dag hadde jeg droppet Isbergets buss Oslo-Skien t/r for å kjøre selv for å få sett litt sjuendedivisjonsfotball før avspark på Skagerak arena. Ankom Skien i god tid før kampen som skulle starte klokka tre, parkerte ved stadion, og tuslet i retning Skiens Grane sitt stadion som ligger et drøyt kvarters gåtur unna. På vei fant jeg ut at jeg skulle gjøre noe jeg i etterpåklokskapens navn helt opplagt burde gjort tidligere: Sjekke om kamptidspunktet stemte. Etter å ha klikket meg inn på Telemark fotballkrets' oversikt over dagens kamper lyste det mot meg at det ikke var andre seniorkamper i Skien enn Odd-TIL! Et par klikk til, og det ble klart for meg at kampen Skiens Grane 2 - Gulset 2 var blitt flyttet til sist torsdag, og endte 7-0. Jeg var altså fire dager for sent ute. Velvel, ingenting å gjøre noe med, jeg tuslet tilbake til bilen. Der satt jeg og hørte litt på radio, blant annet dette innslaget om supportere i «Mellom himmel og jord», før jeg gikk og fanget meg en pizza mens jeg ventet på at supporterbussen skulle komme.

Foto: Screenshot TV2

Da mine medsupportere var ankommet entret vi Odd-supporternes tilholdssted Fort Falkum for litt skjitprat og god drikke. Litt under en halvtime før avspark tok jeg så en prat på lufta med TV2s fotballstudio og fortalte litt om banehopping, og litt om mine forventninger til kveldens kamp.

Vel inne på stadion var vi vel med stort og smått omlag 30 stykker på bortefeltet. Litt spesielt var det at super-supporter Trond (Kjent som «han med parykken») sin sønn Jonatan som vi mange ganger har hatt sammen med oss på feltet i kveld var å finne på andre sida av gjerdet i politiuniform! Nå ser vi alle fram til det kommer en kamp hvor han får anledning til å legge opphavet i jern.

Første omgang i kampen var lite å berette om. TIL hadde stort sett kontroll bak, mens Odd stort sett stoppet TILs få forsøk på å komme framover. Om noe fra første omgang skal nevnes må det være Isbergets innsats. Til å være så få sang vi imponerende bra!

Foto: Screenshot Eurosport

I pausen havnet jeg igjen på TV, denne gangen hos Eurosport.

Etter hvilen startet TIL best, men etter ti minutter kom det en grusom kalddusj. Et frispark endte via Gamstens hode i mål, og hjemmelaget hadde tatt en ikke spesielt fortjent ledelse. Etter dette ble det bare verre og verre å være på bortetribuna.

Tromsø fikk noe senere ballen i mål, men det var tidlig vinket for offside. TV-Ekspertisen var delt på om dette var en riktig avgjørelse, men jeg som er totalt inhabil mener det nok var feil.

Følte vi oss ikke snytt fra før, så gjorde vi det iallfall på overtid. Odd-keeper Rossbach utnyttet til det fulle at keepere kan gjøre omtrent hva de vil så lenge de også er borti ballen, og regelrett overfalt Mushaga Bakenga! Dette endte med at sistnevnte måtte ut på båre. Her burde det vært straffe!

Å returnere tomhendt fra denne kampen føltes svært tungt, og jeg håper dommertrioen sover dårlig når de har fått sett repriser av situasjonene hvor de dømte mot «Gutan».

Stoppen - Vikersund 10-0

Etter formiddagens opprykksdrama tok jeg turen til Lier, hvor Stoppen som alt var klare for opprykk fra 5. divisjon tok imot Vikersund til siste serierunde. Vikersund kunne med litt utur bli tatt igjen av sine konkurrenter i bunnstriden, og dermed rykke ned.

Etter å ha sittet i bilen og varmet meg litt gikk jeg opp til stadion hvor den siste av kampene i anledning «Stoppendagen» pågikk, og sørget for å kjøpe meg noen lodd i det fantastiske lotteriet klubben hadde stelt i stand. Jeg tuslet deretter inn på baneområdet, og oppdaget til min store glede at rett over fra innbytterbenkene sto det en enkel liten benk jeg kunne innta.

Før avspark fikk Stoppen overrakt KM-pokalen fra en representant fra NFF Buskerud. Denne seremonien gikk veldig raskt, og dermed startet kampen flere minutter før planlagt. Hjemmelaget stilte med flere gamle storheter på banen. Peter Kovacs (ex Tromsø, Viking, Strømsgodset, Odd, Lierse, Sarpsborg 08), Thomas Sørum (ex Strømsgodset, Haugesund, Helsingborg) og Magnus Sylling Olsen (ex Aalesund, Sarpsborg 08, Mjøndalen) var blant de 11 utvalgte fra start, så det var ingen tvil om at her fantes det rutine tilgjengelig.

Det ble raskt klart at vi her hadde med en kamp mellom topp og bunn i divisjonen å gjøre, og før fem minutter var spilt kom kampens første mål etter et flott raid på Stoppens høyrekant.

Etter 13 minutter syntes Vikersund det var synd og skam at bare hjemmelaget skulle få oppmerksomhet for stjernene sine, så de byttet inn Vegard Hansen (Mjøndalen-trener, ex Strømsgodset, Kongsvinger, Bristol City). En svale gjør ingen sommer, sies det, og Hansens inntreden fikk heller ingen stor påvirkning verken på utetemperaturen eller på stillingen på måltavla.

Hjemmelaget fortsatte å dominere det som skjedde på kunstgresset, og før halvtimen var spilt sto det 2-0. Knappe ti minutter før pause kombinerte så to av de gamle heltene i Stoppens angrep. Kovacs spilte Sørum gjennom, og det sto 3-0, en stilling som sto seg til pause.

I pausen avla jeg en kort rapport til Schau og Aune, samtidig som speaker kunngjorde hvem som hadde vunnet hva i lotteriet (Jeg vant ingenting).

Da andre omgang kom i gang kom 4-0 etter bare knappe fem minutter, og så raskt etterpå at speaker gikk glipp av det kom også 5-0.

Det var nå opplagt at Vikersund umulig kunne klare å få annet enn i beste fall et trøstemål med seg fra Lier stadion, og da de like før det var spilt ti minutter av omgangen fikk inn en corner trodde nok mange at det var det de hadde fått. Til store protester viste det seg at assistentdommer hadde vinket for offside, og dermed måtte de rødkledde vinke farvel til scoringen de trodde de hadde sikret.

I det 60., 61. og 67. minutt kom så mål nummer 6, 7 og 8 for Stoppen, og ikke lenge etter ble det ropt etter nummer ni. Det som skjedde var at keeper tok ballen helt på streken, og jeg ser ikke bort g fra at store deler, og kanskje hele, ballen var inne. Assistentdommer hang her ikke helt med, og det var umulig for ham å vite sikkert om den var inne eller ei, siden han var iallfall ti meter unna dødlinja da dette skjedde.

Dette fikk heldigvis ingen betydning, da 9-0-scoringen kom like etterpå, og like før kampen var ferdigspilt kom også 10-0. Stoppen viste med all kraft hvorfor de var blitt seriemestere, mens Vikersund hadde max uflaks med de andre bunnlagenes resultater, og endte sesongen på nedrykksplass.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.