Stabæk - Tromsø 2-1

Med ekstremt lave forventninger gikk turen lørdag ettermiddag med T-banen til Bekkestua, og deretter videre til Nadderud stadion.

Vi var en fin gjeng TIL-supportere som klumpa oss sammen på bortetribuna når vi hadde gått rundt hele stadion + en tennisbane for å komme til borte-inngangen, og vi holdt i store deler av kampen et bra trøkk fra tribuna.

Gode grunner til å holde trøkket oppe var det likevel ikke før pause. TIL leverte en sørgelig omgang, og da Stabæk scora etter en liten halvtime var det velfortjent, og da det ble pause på 1-0 var vi egentlig sjeleglade resultatet ikke var verre.

Etter pause virka det likevel som om det var et nytt bortelag som var kommet på banen. Plutselig var det tenning i alt som skjedde, og etterhvert var det ikke bare de mørke skyene som truet Bærums-idyllen.

Plutselig skjedde det! Langt innkast, stuss videre, og PANG i nettet! Tromsø hadde utligna! Bortetribuna eksploderte i gledesscener! Vi roa oss egentlig ikke ned igjen før en Stabækspiller fikk en ball i fleisen og gikk rett i bakken like foran oss. Umiddelbart så det stygt ut, men i ettertid virker det som om det går bra med ham, heldigvis.

Resten av kampen ble et blodslit for Tromsø, og ti minutter før full tid åpnet også himmelens sluser seg for fullt. Da vi passerte 90 minutter øynet vi likevel håp om et bonuspoeng få av oss hadde ant muligheten for før vi reiste til serietoerens hjemmebane.

Når håpet er høyest er fallhøyden størst, og joda: To minutter og tjue sekunder på overtid kommer det. Noe som kanskje egentlig var et dårlig innlegg går over en overrasket Heigre, og vi går fra himmel til helvete på ett sekund.

Det er kanskje unødvendig å nevne at turen hjemover med T-banen ble mye lengre enn vi hadde håpet på forhånd…