Vest-Torpa/Torpa - FK Vang 2-3

Jeg hadde egentlig planlagt en rolig lørdag med to tredjedivisjonskamper i Oslo, men plutselig gikk det opp for meg at skulle jeg ha håp om å få tatt et innsjekk (og dermed få badge) på min bane nummer 550 var jeg avhengig av å få en ny bane også i dag. Jeg trålte derfor gjennom NFFs nettsider, hoppet i bilen, og satte kursen nordover Rv4. Etter en kort avstikker for en solid brønsj i Hunndalen stoppet jeg kort på Dokka og hilste på en gammel kjenning før jeg fortsatte oppover dalen. Før jeg visste ordet av det var jeg framme ved Lundemoen, hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom samarbeidslaget Vest-Torpa/Torpa og FK Vang fra Valdres (Som altså ikke må forveksles med Vang FL fra Hamar).

Etter å ha overhørt noen lokale humorister på den flotte tribuna inn mot kampstart fikk jeg se gjestene komme best i gang, og alt før det var spilt to minutter ble et frispark satt i mål til 0-1!

Hjemmelaget kom etterhvert litt mer inn i kampen, og kom også til noen svært store utligningsmuligheter, men de lyktes altså ikke 100%. Litt før det var spilt et kvarter kom så dagens absolutt mest dramatiske hendelse. Nøyaktig hva som skjedde så jeg ikke fra min posisjon i motsatt ende av banen, men en av Vang-spillerne ble liggende og vri seg i smerter, og ut fra reaksjonene på de som sto nærmest var det ingen tvil om at det var noe alvorlig som skjedde. Det viste seg at han hadde fått en stygg kneskade, og det gikk iallfall fem minutter mens man fikk stabilisert ham og til slutt båret ham av banen på båre i påvente av at ambulansen skulle komme.

Bortelaget virket umiddelbart noe preget av det som hadde skjedd, men det ble fort klart at den skadde etter forholdene lot til å ha det bra der han lå innpakket i et pledd bak det ene hjørneflagget. Den positive stemninga smittet igjen over på de hvitkledde, og snart var det nok ingen som tenkte spesielt mye på at noe slikt hadde skjedd nettopp.

Gjestene lå før dagens kamp klart bedre an på tabellen, og det var derfor ingen stor overraskelse at de ledet. Det var heller ikke ufortjent ut fra hvordan dagens kamp hadde vært, og det var heller ikke ufortjent da et nydelig angrep like etter at halvtimen var spilt (inkludert det lange behandlingsstoppet i spillet) endte med scoring og 0-2.

Like etter dette dukket ambulansen opp, og etter noen minutters forberedelser ble pasienten stappet inn baki den gule bilen. I det han forsvant inn luka hørte vi en av lagkameratene hans rope etter ambulansepersonalet at de måtte skynde seg, så han kunne være tilbake til andre omgang! 

Det ble selvsagt solid med tilleggstid før det var tid for pause, og vel fem minutter inn i overtida var det gultrøyenes tur til å score. Til stor glede for de fleste av de rundt 60 frammøtte gikk ballen i mål, og det sto 1-2 da dommeren blåste og lagene gikk til pause.

Jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en sårt tiltrengt vaffel, og slo også av noen ord med en eldre herre fra Vaksdal som satt på tribuna for å slå ihjel litt tid før han skulle på slektstreff inne på klubbhuset rett etter at kampen var over. Han og de han satt sammen med virket svært imponerte over konseptet groundhopping, og mente dette var noe NFF burde fatte interesse for, uten at jeg helt skjønte hvilken rolle de skulle ha, annet enn kanskje å tilrettelegge enda bedre ved å gjøre det mulig å ta dobler og tripler på helgedager.

Andre omgang kom i gang, og hjemmelaget kom tidlig til noen svært store muligheter, blant annet ble etter et hjørnespark ballen headet i tverrliggeren, men spratt ned på feil side av streken for dem.

Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, men jeg følte hele tida at valdrissene kanskje hadde et ørlite overtak. For øvrig ble det utover i omgangen mer og mer klaging på dommeren fra begge lag, så det var tydelig at han iallfall ikke favoriserte noen av dem.

Jeg forflyttet meg via et brenneslekratt rundt banen, og hadde akkurat kommet meg til østenden før vi i det 67. minutt fikk en ny scoring. Igjen var det gjestene fra Vang som kunne juble, etter å ha overlistet et for anledningen noe vaklende Torpa-forsvar.

Med 1-3 i dommerens bok, og bare tjue minutter igjen av kampen begynte jeg å mistenke at dette kanskje var avgjort, men vertskapet hadde definitivt ikke tenkt å gi opp. Nøyaktig i det min klokke passerte 76 spilte minutter ble ballen igjen satt i nettet bak Vang-keeperen, og med 2-3 var det definitivt duket for ny spenning i kampen inn mot slutten.

Faktisk ble det så spennende og så høy temperatur at fem minutter før full tid måtte dommeren ta en alvorsprat med begge lags kapteiner. Vang klarte å kontrollere inn ledelsen sin, og etter at de på overtid hadde tatt i bruk den kjente «kælke ballen så langt til skogs som mulig for å få tida til å gå»-taktikken sto det fortsatt 2-3 da dommeren til slutt blåste av.

Med fersk serieledelse ble det nok en hyggelig hjemtur for Vangs karer, selv om en av dem var fraværende. Hjemmelaget på sin side, kunne bare konstatere at i dag var det nok det beste laget som vant, selv om de et par ganger hadde ett poeng innen rekkevidde. Selv tok jeg returen til hovedstaden på vestsida av Randsfjorden, en rute jeg aldri hadde prøvd før.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mjøndalen 3 - Berger/Svelvik (1-3)

Etter å ha vært veldig i tvil om hvilken kamp jeg skulle benytte fredagskvelden på å se snevret jeg utvalget inn til to før jeg satte kursen vestover. På Drammensbrua så jeg at tross en del kø på E18 kom jeg til å nå 1815-kampen helt fint, så da svingte jeg nordover og kom fram til Vassenga i god tid før avspark i sjettedivisjonskampen Mjøndalen 3 - Berger/Svelvik.

Da jeg tok plass ved banekanten motsatt fra benkene skjønte jeg raskt at dette ikke var noe blivende sted. Bak meg var et slags dike med ganske så stillestående vann i, og i den fine høstkvelden vrimlet det med mygg her. Etter at kampen var satt i gang trakk jeg derfor ganske raskt mot motsatt side, hvor det var betraktelig tryggere å oppholde seg.

Ute på den mildt sagt ikke helt strøkne gressmatta var det gjestene som kom best i gang, tross et hjemmelag som ikke bare hadde den gamle Hønefoss-, Strømsgodset og Mjøndalen-keeperen Thomas Solvoll i mål, men også hadde den nylig avsatte førstelagstreneren til Mjøndalen Vegard Hansen ute på banen. Selv om de grønnstripete kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, hovedsakelig på hjørnespark og andre dødballer ble enten avslutningene for upresise, eller så sørget keeperen for å redde skuddene. Det hele toppet seg litt etter en halvtime, da Solvoll vartet opp med en redning som var så absurd at nevnte Hansen utbrøt at dette var den sjukeste redninga han hadde sett i år, uavhengig av nivå!

Det hadde vært en veldig underholdende førsteomgang, men da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 0-0. Etter et kort opphold ble kampen blåst i gang igjen, og nå syntes jeg hjemmelaget hadde hevet seg noe.

Med hyppige avbrudd for å få ballen opp av bekken (Heldigvis var det to lokale småttiser som tok ansvar og fant en plenrive for å få fisket opp ballene som forsvant i vannet. Uten tvil kveldens virkelige helter!) bølget kampen fram og tilbake, og nå begynte også vertskapet å få en del hjørnespark. Litt etter at timen var spilt førte en kort corner til scoring … for gjestene som fikk tak i ballen og satte i gang en kontring. 0-1, med 63:30 på klokka.

Bare seks minutter senere vartet Berger/Svelvik opp med et helt strålende angrep som endte med at det sto 0-2, og etter dette tok det bare ett og et halvt minutt før også 0-3 lå i nettet. Skulle vi få et skikkelig ufint sluttresultat?

Like etter dette ble Vegard Hansen byttet ut, og om vi snakker om korrelasjon eller kausalitet vet jeg ikke, men fra han forlot banen til det sto 1-3 tok det knapt to minutter! Mjøndalens kaptein feiret scoringen så intenst at jeg et øyeblikk ble bekymret for om han skulle ta knekken på en av lagkameratene, men heldigvis så det ut til å gå bra med alle involverte.

Mjøndalen fortsatte å presse på, men det ble «too little, too late» som amerikanerne sier, og da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 1-3. De knapt tjue tilskuerne applauderte, spillerne takket for kampen, og jeg satte kursen tilbake til Oslo, med bane nummer 546 krysset av i lista før ei helg som var planlagt å bli fylt med fotball, men fattig på nye baner.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

GØIF - Halsen 2 (3-1)

Etter en sårt tiltrengt fotballfrikveld for å få kroppen i normalt gjenge igjen etter hjemreisa fra Haugesund var det påanigjen med litt deilig breddefotball onsdag. Etter en tungt trafikkert tur sørvestover kom jeg litt etter klokka sju fram til Østerøya idrettspark (Som logisk nok ligger øst for Vesterøya, der jeg var forrige uke). Her var det i ferd med å bli klart for femtedivisjonskamp mellom GØIF og Halsen 2.

GØIF står for Gjekstad og Østerøya idrettsforening, men det fulle navnet tror jeg omtrent aldri noen bruker. Ved ankomst så jeg til min store glede at her var åpen kiosk, og det sto et skilt like ved med info om at kiosken skulle være åpen til 2100, så med avspark 1930 var det bare å begynne å glede seg til pausen.

Før kampen kom i gang, ble jeg gjenkjent av TV2s Sigve Kvamme, som viste seg å spille på bortelaget. Twitrere dukker altså opp overalt! Myntkast ble tatt, og spillet startet. På stadion var det to tribuner, ei lita ei rett ved klubbhuset, og ei litt større på en bergknaus på motsatt side, og det gikk ikke mange minutter før de frammøtte på den lille tribuna fikk noe å diskutere da Halsen 2 kom i et angrep en hjemmesupporter mente skulle vært avvinket for offside, noe et par tilreisende karer var høyst uenige i. Det ble uansett ikke scoring, så diskusjonen var av ren akademisk interesse.

I det 17. minutt kom så protestene i andre enden av banen, da GØIF fikk satt ballen i mål. Scoringen ble godkjent, og sinte larvikinger ropte til assistentdommeren på andre sida av banen at han måtte se og bruke flagget. Han svarte kjapt at han bare brukte det når det faktisk var offside, og dermed sto det 1-0.

Etter dette tok klagingen på dømmingen seg kraftig opp, men da 2-0 kom rett etter at klokka passerte 22 spilte minutter var det ingenting å klage på, men derimot kunne man bare applaudere den fantastiske lobben som lurte seg over alle og innunder tverrliggeren.

Rett før halvtimen var spilt fikk vi så en ny kontrovers, men også denne gangen uten konsekvenser. Under spill ved dødlinja mente GØIFs spillere at ballen var ute, men assistentdommeren var ikke enig, så spillet fortsatte. De lillakledde hadde dog sluttet å spille, og at Halsen ikke fikk redusert her er simpelthen et mirakel.

Knappe ti minutter etter dette havnet dommeren igjen i begivenhetenes sentrum. Under en trippel duell (Fins det noe som heter triell?) smalt GØIFs keeper og en av forsvarerne hans sammen, og begge gikk rett i bakken og ble liggende. Ballen spratt ut og fant en av gjestene, som fyrte løs mot mål. Dommeren vurderte den potensielle skaden på de to som lå nede som så alvorlig at han blåste av, og spillet var dermed stoppet omtrent 0,2 sekunder før ballen føk i nettet. Ingen scoring, og igjen var Halsen-spillerne rasende!

Det sto fortsatt 2-0 da dommeren blåste til pause, og jeg oppdaget til min store vrede at skiltet med åpningstid for kiosken bare var humbug, svindel, bedrag, ljug og det som verre er. En svært vaffelsulten Marius måtte bare gå tilbake fra den nå stengte kioskluka med uforrettet sak! Ikke bra!

Etter drøyt ti minutters surmuling fra min side kom så spillerne tilbake på banen, og GØIF virket nå å ha bestemt seg for å drepe kampen. De hadde alt hatt én stor sjanse da vi fikk en situasjon som nesten var en kopi av da Halsen i første omgang fikk utnyttet at motstanderne mente ballen hadde vært ute. Denne gangen var det altså gjestene som sluttet å spille fordi de mente ballen var ute, hjemmelaget fortsatte, dommerne markerte ikke, og ballen ble satt i mål til 3-0 rett over to minutter ut i omgangen. Halsen 2s spillere, trenere og supportere var for å si det mildt ikke blide. (Fra min ganske gode posisjon så det faktisk ut som om dommerne gjorde rett her, og den tilsvarende avgjørelsen i første omgang hadde for meg sett mer luguber ut)

Hjemmelaget hadde mesteparten av kampen virket ganske solide bakover, men da de tilreisende etter et hjørnespark kom stormende framover på en kontring sviktet det bak. Keeper kom rusende ut, samtidig som en forsvarsspiller prøvde å nikke ballen inn i feltet til der keeper ikke lenger var. Ballen ble dermed snappet opp og satt i mål til 3-1 når det var spilt såvidt over 62 minutter.

Med vekslende grad av saklig grunnlag ble resten av kampen voldsomt preget av protester på dommeravgjørelser. Det hele toppet seg kanskje da han som kommanderte hjemmelaget fra benken (GØIFs hovedtrener spilte selv kampen) gikk så totalt i fistel over en offside han var uenig i at han fikk gult kort, og det deretter tok så lang tid å få delt ut kortet at også bortelagets spillere ble rasende på dommeren fordi de hadde det travelt med å prøve å få utlignet.

Mot slutten av kampen våknet endelig en gjeng ungdommer som hadde sittet ganske rolige på tribuna mesteparten av kampen og prøvde å lage litt liv for å støtte sine helter, noe de lillakledde tydelig satte pris på. Et par runder med «Gi meg en G, gi meg en Ø…» ga ny energi, og tross et solid press fra Halsen 2 de siste minuttene av kampen endte oppgjøret 3-1.

Mens frustrerte Halsen-spillere og glade GØIF-ere takket hverandre for kampen satte jeg kursen tilbake mot hovedstaden, og så fram til å være hjemme i rimelig tid. Så feil kunne jeg ta. Det var først en solid omkjøring mellom Nykirke og Grelland, før det viste seg at E18 også var stengt opp Lierbakkene. Her var det for sikkerhets skyld også asfaltarbeid på omkjøringsveien bare for å sikre at ting tok ekstra lang tid. For så å toppe det hele var også Sinsentunnelen stengt, så jeg måtte bruke noen ekstra minutter helt på slutten på å kjøre opp Trondheimsvegen og ned over Kalbakken. Da jeg kom hjem hadde jeg dermed brukt rundt tre kvarter lenger enn det Google maps antyda da jeg starta fra Sandefjord.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Haugesund - Tromsø 2-1

Etter å ha bivånet litt fjerdedivisjonsfotball var tiden inne for det som var tenkt å bli helgas høydepunkt. Bent kjørte meg til bilen hvor jeg byttet ut kamera med stort flagg, og tuslet opp til stadion. Her fant jeg fram til bortefeltet, hvor jeg etter hvert fikk selskap av tett oppunder 20 andre med røde og hvite effekter, klare for eliteseriekamp mellom FKH og TIL.

Etter å ha fått dekorert feltet med enda mer rødt og hvitt gjorde vi oss klare, og etter en god TIL-august (Ikke bare spilleren, men altså også måneden han deler navn med) var det nok en hel del håp å spore på det lille bortefeltet. Håpet ble etter hvert ledsaget av godt TIL-spill som kanskje også skapte litt tro, og før det var spilt tjue minutter i kampen fikk de for anledningen sort- og grønnkledde plassert ballen i mål til 1-0.

Vel ti minutter senere kvitterte dog FKH på et frispark vi som sto like ved der den påståtte forseelsen fant sted skulle vært idømt, og vi var like langt med 1-1.

Det sto dermed 1-1 da vi gikk til pause, og jeg undret på om de orangekledde på flanken vår var villfarne AaFK-supportere, eller kanskje Rosseland-supportere som ikke hadde rukket fram til forrige kamp i byen? (Fasit viste seg å være at dette var ryddemannskapene som skulle i aksjon etter kampen)

Etter pause bølget spillet fram og tilbake. FKH kom til noen enorme sjanser i motsatt ende av banen, mens foran kortsida hvor vi og FKHs unge «ultras»-gjeng hadde hver vår del tok det litt tid før det skjedde så mye stort. Litt over en halvtime ut i omgangen fikk de hvitkledde på hele stadion juble, og mens TIL fortsatte å prøve ble det litt for mye nesten foran mål. Kampen endte dermed med et surt 2-1-tap, og jeg kunne raske med meg Arne og Martin og sette kursen østover over fjellet for en seig hjemreise gjennom natten. Som Arne så treffende sa det etter 5-6 timer på veien: «Man må virkelig være glad i klubben for å gidde dette opplegget her».

Vard Haugesund 2 - Rosseland (4-0)

Jeg ankom Haugesund etter lørdagens kamp, og sjekket inn på hotellet. Etter å ha vært ute og spist viste det seg at jeg skulle bo sammen med TIL-spillerne, så dagen etter møtte jeg dem i frokostsalen, og fikk ønsket lykke til foran kveldens kamp. Etter å ha slappet av litt fikk jeg overlevert min elektriske kjølebag til en hjelpsom lokalinnvåner, parkert bilen, og lagt ut på en spasertur i retning gymnasbane 5, hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Vard Haugesund 2 og Rosseland Ballklubb.

Jeg kom fram til stadionområdet hvor det ligger 5 kunstgressbaner (Djervbanen og gymnasbane 2, 5, 6 og 7) ganske tett i tett, samt en fotballhall, et par ballbinger, og klubbhus for alle de tre tradisjonelle klubbene i byen, Vard, Haugar og Djerv 1919. Etter å ha sett meg litt rundt på området satte jeg meg utenfor Vard-huset og ventet, og etter hvert dukket selveste Bent Raknes opp og tok meg med inn på kontoret til Vards lagleder Sammy. Her fikk vi en god time med lefser, røverhistorier og lakrisbåter før tiden var inne for å gå bort til banen for å bivåne kampen.

Kremen av norsk ungdom var her i dag....
Nydelige folk..... @MariusHelgaa @BentRaknes pic.twitter.com/CwjZGshitl

— SS NORWAY (@Vardunion) September 4, 2022

Ute på kunstgresset var det hjemmelaget som kom best i gang, noe uventet ut fra tabellsituasjonen, der Rosseland (landskjente etter en artikkel i et tidlig nummer av Josimar) jager opprykk, og med seier i dag ville være à poeng med serieleder Varhaug. Hadde Vard 2 kommet godt i gang med banespillet ble ikke starten noe dårligere da de i det sjette spilleminutt fikk tildelt et straffespark. Protestene var store fra de orange fra Jæren, som mente forseelsen hadde funnet sted utenfor streken, men dommeren sto på sitt, og straffesparket ble satt i mål til 1-0.

Bare et par minutter etterpå kom så vertskapet til en ny stor mulighet, da det ble dømt tilbakespill på en ball keeper plukket opp. Igjen følte de orangekledde seg bortdømt, men denne gangen klarte de i det minste å avverge scoring på det indirekte frisparket.

Om ikke gjestene fra RBK følte seg motarbeidet av dommeren allerede, så ble situasjonen ikke noe bedre etter et drøyt kvarters spill. En jærbu på vei inn i sekstenmetersfeltet ble feid overende, og dommeren blåste. Han som utførte taklingen var utvilsomt bakerste mann, så da dommeren lot det røde kortet ligge i lomma og delte ut et gult kort var reaksjonene voldsomme! Frisparket fra sekstenmeterstreken ble heller ikke til scoring, og nå var bortelagets spillere og trenere så sure at dommeren måtte ta en alvorsprat med flere både på og utenfor banen.

Etter hjemmelagets gode start jevnet spillet seg etterhvert noe ut, og de drøyt 60 fremmøtte fikk se hjemmelaget komme noe mer inn i kampen. Scoringer ble det likevel lenge ikke flere av, delvis grunnet en svært god Vard-keeper som smått avslørte sitt polske opphav ved å komme med «k-ordet» i ulike tonefall. Ti minutter før pause fant så igjen hjemmelaget nettmaskene, og denne gangen kunne ingen protestere eller føle seg bortdømt. Fra litt distanse ble det fyrt løs, og ballen føk inn i krysset til 2-0.

2-0 sto seg til pause, og jeg fikk diskutert det vi hadde bevitnet før pause med Raknes, mens jeg konsumerte en medbragt vaniljecola som var blitt litt for varm, men likevel var leskende for en solvarmet nordlending.

Ut fra pause fortsatte hjemme-dominansen, og de mange Varhaug-spillerne som hadde begynt å følge twitteroppdateringene mine fra kampen feiret nok på beste Varhaug-vis (Hvordan er det, mon tro?) da også 3-0 kom etter et flott angrep fra Vard 2 knapt ti minutter etter pause.

Mens jeg var på lufta hos NRK Sport med en rapport til Schau og Aune i 4-4-2 radiosporten kom Vard til en ny mulighet da et frispark smalt i tverrliggeren, og det var tydelig at i dag var det veldig lite som fungerte for Rosselands menn. Etter en noe nølende duell kokte det over for en av orangetrøyene som rasende utbrøt til lagkameratene at «Me må faen ikkje gå vekk ifrå duellane!», et meningsutbrudd min sidemann Raknes nikket anerkjennende til.

Vel ti minutter før slutt kom så også 4-0, og nå var resten av kampen bare et rent pliktløp. Kampen ebbet ut med tre poeng til vertskapet, mens gjestene kunne belage seg på en lang busstur hjemover. Selv hoppet jeg i bilen til Bent, og byttet ut kamera med stort flagg før jeg satte i gang med det som egentlig hadde ført meg vestover denne helga som endte med tre nye baner i Futbology-appen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Staal Jørpeland - Strømmen 2-2

Etter gårdagens tredjedivisjonskamp overnattet jeg i Mandal, og etter en deilig rolig natt fortsatte jeg nordvestover langs Nordsjøkysten. Etter noen timer og en liten fergetur kom jeg fram til Jørpeland, hvor det var klart for andredivisjonskamp mellom Staal Jørpeland og Strømmen.

Jeg kom fram i veldig god tid før avspark, og fikk i solsteiken sett meg godt om på anlegget. Hjemmelagets administrasjonsarbeider Stig hadde tydeligvis sagt fra til de frivillige at jeg skulle komme, for jeg ble svært godt mottatt, og hadde snart både fått ordnet strøm til kjølebagen min og fått lånt en overtrekksvest med MEDIA på ryggen, så jeg fikk gode fotoforhold. Da kampstart nærmet seg dukket også Stig selv opp og overrakte et Staal-skjerf og en lue med klubblogo på. Passende for meg som heier på Stålkameratene.

Da kampen kom i gang var det de tilreisende fra Romerike som levde opp til favorittstempelet og kom klart best i gang. Det tok bare vel fem minutter før ballen til stor glede for den ene fremmøtte bortesupporteren lå i nettet bak Staal Jørpelands keeper og det sto 0-1.

Strømmen fortsatte å gjøre det meste litt for raskt for Ryfylke-laget, og da omgangen var halvspilt hadde ingen kunne sagt noe på det om ledelsen hadde vært større enn det ene målet som skilte lagene. De grønnsvarte så egentlig akkurat ut til å være i ferd med å få hodet over vannet da de i det 27. minutt lagde straffespark. Straffen ble sikkert satt i mål, og dermed var stillingen 0-2.

0-2 sto seg til pause, og jeg tok en tur opp på tribuneplass for å slå av noen ord med fagforeningskollega og Staal-patriot Bjørn Ove som selvsagt var på plass. Jeg benyttet også anledningen til å skaffe meg litt deilig lokalt bakst og litt å drikke, så jeg var klar for nye 45 minutter på det uferdige friidrettsdekket rundt det nye kunstgresset. (Faktisk var det et team latviere som drev og jobbet med små seksjoner av løpebanene under kampen, og som straks matchen var over skulle gå løs på hele ovalen)

Da andre omgang startet ble det raskt klart at hjemmelagets trener måtte ha sagt de rette tingene i garderoben i pausen. Staal var mye mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, og etter drøyt ti minutter kom de til en enorm sjanse til å redusere.

Strømmen var helt klart veldig bekvemme med tomålsledelsen sin, og dette bidro nok til å slippe hjemmelaget noe mer inn i kampen. «2-0 er en farlig ledelse» skulle vise seg å slå til igjen, og i det 65. minutt fikk vi en mulighet til litt ny spenning i kampen da vi fikk en redusering til 1-2, til stor jubel for de absolutt aller fleste av de nærmere 250 fremmøtte.

Gjestene fortsatte å hale ut tiden, og Staal Jørpeland pådro seg minst ett gult kort, samt flere tilfeller av tilsnakk, for å kjefte på dommeren fordi han ikke slo mer ned på drøyingen. Det skulle etterhvert vise seg at det ikke var så dumt at «grånissene» (Som Jørgen pleier å kalle dem) drøyde tida. Da vi gikk inn i overtiden sto det fortsatt 1-2, men det ble klart at dommeren hadde lagt til ganske mye pga drøying ved dødballer, bytter og alle andre situasjoner hvor det kunne drøyes.

Spenningen var derfor stor da hjemmelaget knapt fem minutter inn i overtiden fikk et frispark fra skummel posisjon. Keeper (som for øvrig hadde blitt kåret til dagens Staal-spiller av en lokal jury) var med opp i feltet, og jeg lurte på om Strømmen ville få smake samme behandling som det TIL fikk på Lillestrøm. Det skulle vise seg at de fikk en annen variant. Han som tok frisparket fyrte løs, ballen traff tverrliggeren og spratt i mål! 2-2, og enorme gledesscener.

Dette var det siste som skjedde før dommeren blåste av kampen. Skuffete strømlinger og etter forholdene fornøyde jørpelendinger takket hverandre og dommerne for kampen, og jeg kunne sette kursen videre nordover for nye eventyr på søndag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Randesund - Express 2-1

Endelig ut på tur igjen, og denne gangen bar det sørover. Etter å ha forsert rushtrafikken ut av Oslo gikk det stort sett smertefritt videre på E18, og etter noen timer svingte jeg inn ved Rona og fant etter å ha plukket opp et par kyllinglår fram til Sukkevann idrettspark. Her fikk jeg låne toalettet, og så var jeg klar for tredjedivisjonskampen Randesund - Express.

Planen min for denne fredagskvelden hadde egentlig vært Tobienborg - Donn 2 to divisjoner lavere, men da denne på kort varsel ble flyttet noen dager senere måtte jeg bare kaste meg rundt og finne et alternativ. Til alt hell var denne kampen tilgjengelig, og attpåtil på en annen bane jeg manglet på sjekklista mi, så da var alt bra likevel. Sukkevann viste seg å ligge flott til i et lite dalsøkk, med en ballbinge, en miniløkke og et stort kunstgressfelt med flere sjuerbaner i tillegg til selve hovedbanen på anlegget.

Da kampstart nærmet seg var det kommet ikke så verst med folk, og blant de frammøtte skjønte jeg at det var flere bortesupportere. Det hele toppet seg da ingen ringere enn Jerv-Håkon dukket opp med et rødt skjerf rundt halsen, for å støtte sin barndomsklubb i bunnstriden. Han var heller ikke den eneste twitreren til stede, for etter å ha hilst kjapt på AD2 skjønte jeg at dette var Trond!

Omtrent samtidig som kampen ble blåst i gang opplyste speaker om at det lå fire hjørneflagg i bua hos ham, så det ville vært fint om noen kunne få satt dem ut på riktig sted. En fyr som sto bak småjogget opp til speakerbua og sørget i samarbeid med hjemmelagets skadde keeper for å få flaggene ut mens spillet bølget fram og tilbake ute på kunstgresset. Det var for øvrig gjestene som kom friskest i gang, men uten å produsere noe særlig med sluttprodukt.

Ganske nøyaktig 14 minutter ut i kampen skapte så hjemmelaget litt kaos i rødtrøyenes felt etter et innkast. En av de grønnkledd trodde nok han hadde levert en god klarering, men den traff en motstander, og ballen ble like etterpå stanget i mål til 1-0.

Gjestene ga ikke opp selv om de lå under, men fortsatt ble det tross mye ballinnehav ikke skapt noe særlig å skrive hjem til Fevik om. Frustrasjonen begynte å bre seg, og det at man til stadighet følte at dommeren ikke var til noe særlig hjelp hjalp nok heller ikke på. Dommeren lot forøvrig til å ha lagt lista ganske høyt for hva han blåste på, noe som nok rammet begge lag.

Da vi nærmet oss pause var det kommet ikke så langt unna hundre mennesker for å se på det spennende bunnoppgjøret, hvor Express nok var absolutt mest avhengige av tre poeng for å ha håp om å få spille tredjedivisjon også i 2023. Med 43:50 på min stoppeklokke kom gjestene så med et formidabelt lynangrep som endte med scoring og 1-1.

1-1 sto seg til pause, og jeg lokaliserte før nevnte Håkon og snakket litt med ham og hans sambygding Mohammed som spiller på Start 2 i samme tredjedivisjonsavdeling som dagens aktører. Jeg gjorde deretter et forsøk på å få tak i en vaffel, men måtte returnere med uforrettet sak da det var litt unntakstilstand i kiosken grunnet Landsturneringen som dagen etter ville ha omtrent 1700 aktører i aksjon på anlegget. Godkjent grunn!

Etter pause fortsatte Express å ha det meste av banespillet, men fortsatt med mindre sluttprodukt enn hva Tromsø IL hadde på sitt verste tidligere i år. Likevel kom begge lag etterhvert til noen enorme sjanser, men scoringer fikk vi ikke før en ulovlig hendelse fant sted i feltet (Jeg er sant å si usikker på om det var en felling eller en hands), og det ble gitt straffespark. Etter at dommeren hadde skrittet opp hvor ballen skulle ligge ble den plassert i mål og det sto 2-1 i det 73. minutt.

Til de tilreisendes stadig økende frustrasjon lyktes ikke Express med å få noe mer ut av kampen, tross intense krav om straffespark etter det fevikingene mente var en straffbar hands. Kampen ebbet dermed etter noen intense overtidsminutter ut med 2-1 på tavla, og hjemmelaget kunne juble for tre poeng som kan bli svært viktige i kampen for å overleve i divisjonen, mens Express' sjanser til fornyet kontrakt begynner å virke svært syltynne.

Jeg satte kursen videre vestover, og fant etterhvert fram til hotellet i Mandal hvor natten skulle tilbringes før turen fortsetter mot kamp i Jørpeland lørdag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.