Jeg sto foran en søndag med et utall muligheter for kamper både i nærmiljøet og litt lenger unna, men eliminerte effekttivtt en hel del av disse ved å sove til klokka var over tolv. Da det tikket inn en tweet fra Stian Bøe om at han var på vei fra Sørlandet for å se Løvenstad-Eidsvold (OK, det var ikke bare derfor han var på østlandstur) heiv jeg innpå et par skiver polarbrød og kom meg oppover til Sandbekken hvor jeg hadde vært en gang før.
Vi ble raskt i tvil om vi hadde gjort det riktige valget. Regn og vind i starten av mars er sjelden optimalt fotballvær, og denne sure søndagen var intet unntak. Inn mot avspark gikk det rykter på tribuna (godt gjort med kun tre personer tilstede) om at hjemmelaget muligens bare var ni mann, men til alt hell var det ti orangekledde og én med keeperhansker som entret banen sammen med gjestene fra grunnlovsbygda og dommertrioen.
Da dommeren blåste i gang kampen var vi faktisk hele syv tilskuere, og etter bare fire og et halvt minutt fyrte gjestene av et skudd som via tverrliggeren gikk inn.
At mål følger mål er en av fotballens virkelige klisjeer, men det er overraskende ofte sant. Fra den første til den andre scoringa gikk det omrent nøyaktig ett minutt, og Løvenstad kunne juble for 1-1.
Etter 7 minutters spill kom kampens tredje scoring, og igjen var det bortelaget som tok ledelsen. Jeg syntes muligens målscorer så ut til å være offside da ballen ble spilt gjennom, men assistentdommeren var klar på at hun mente han var på rett side, så måle ble stående.
Rett etter omgangen var halvspilt puttet de rødkledde nok et mål, denne gangen mellom bena på keeper fra spiss vinkel, og igjen fikk vi se mål følge mål, men denne gangen nok et i samme mål. Da det var spilt 25 minutter sto det altså 1-4.
Hjemmelaget kom etter dette litt mer med i kampen, og drøyt fem minutter før pause fikk de kriget inn et mål etter et hjørnespark, så pausestillinga var 2-4.
Etter pause så det ut til at alt var klart for å fortsette kampen, da en av EIF-spillerne plutselig oppdaget at deres keeper ikke var der. Etter noen forvirrede sekunder kom den savnede heldigvis ut av garderoben og kom småløpende mot banen.
Det tok nesten ti minutter av andre omgang før det kom flere scoringer, og igjen var det vertskapet som kunne juble. De som derimot ikke jublet var Eidsvolds forsvarsspillere, som mildt sagt var kritiske til egen innsats i forkant av målet som ga 3-4.
I det 74. minutt kom 3-5, og tross en corner-bonanza av de sjeldne i sluttminuttene ble det aldri virkelig spennende etter dette, og etter et par minutters overtid blåste dommeren av så vi kunne haste i bilene igjen for å prøve å få varmen i oss igjen.
Etter en rolig formiddag med en utrolig ustabil stream av Tromsø-Tromsdalen kom jeg meg etter litt egg og bacon ut døra, og satte kursen sørover fra Oslo. Etter en pitstop i Ski for å plukke opp Norlink86 ankom jeg like før avspark fotballbanen i Rygge, hvor Østfolds to gamle storheter, Moss og Fredrikstad hadde satt hverandre stevne.
Rundt halvannet hundre personer hadde tatt turen for å se treningskampen, og mens Norlink tok plass sammen med andre Moss-supportere tuslet jeg bort og hilste på Marius og Elisabeth (og groundhopperhunden Kaizer) før jeg tuslet ned på banenivå for å fotografere litt. Herfra fikk jeg se FFK vise at de nok også i 2020 ville gjøre et alvorlig forsøk på å komme seg opp igjen fra nivå 3 i den norske fotballpyramiden. Det meste som skjedde på den flotte kunstgressmatta i Rygge handlet om Fredrikstad, og den første virkelig store sjansen kom på en corner etter 8 minutter der Moss-keeperen gjorde en flott innsats for å avverge mål.
Da Riki Alba knapt ti minutter senere kom alene gjennom var det derimot lite Moss' sisteskanse kunne gjøre. 0-1, og jeg hørte et par av ballguttene erklære at det var Fredrikstad _de_ heiet på.
Fredrikstad fortsatte å dominere ute på banen, men hadde egentlig slakket ned litt da flere scoringer lot vente på seg og sluppet de gulkledde litt mer inn i kampen. Da Moss ikke klarte å utnytte dette til å score, så fikk de typisk nok et mål til imot, og etter dette var det ikke mye annet enn hvor stor seieren skulle bli som var spennende.
Inn mot og gjennom pausen ble jeg stående og snakke med banehoppelegende Ray Tørnkvist og kompisen hans, og etterhvert også Fredriksstad Blads utskremte medarbeider. Sammen fikk vi fem minutter etter hvilen se FFK nok en gang få ballen i mål, men denne gangen kom offsideflagget opp og det ble ingen scoring.
Det tok dog ikke mange minuttene før scoringen kom, og med 0-3 begynte nok den delen av publikum som hadde gule skjerf å innse at de neppe kom til å ende over naboene i sør på tabellen i år heller.
Med under en halvtime igjen av kampen kom også 0-4-scoringen, og nå slapp nok «Aristokratene» seg litt ned. Dette ga Moss sjansen til å prøve å iallfall få med seg et trøstemål, og rundt fem minutter før slutt kom det på utsøkt vis, da en corner på utsøkt vis ble headet i mål.
1-4 sto seg til slutt, og glade Fredrikstad-supportere kunne dra hjem for å glede seg til sesongstart, mens de fra Moss virket noe mer betenkte.
Etter en intens arbeidsuke satte jeg meg fredag ettermiddag på toget sørvestover fra hovedstaden, med en billett som ga meg rett til å dra til Bø. Planen min hadde opprinnelig vært en lørdagstur med bil for å se treningskampen Skarphedin-Hei, men da denne ble flyttet til fredag var det bare å finne en alternativ plan. Etter et par timers togtur ankom jeg bygda jeg ikke hadde besøkt siden jeg sommeren 1995 tilbragte to uker her for å spille i «Telemark Sommarland Parkorkester» i regi av musikkorpsforbundet. Her ble jeg plukket opp på stasjonen av Heis markedsmann Kim Bøhm, som skysset meg opp til hallen akkurat i tide til å innta tribuna før avspark. I tillegg overrakte han meg av alle ting ei TIL-lue som han på mystisk vis hadde fått kloa i!
Sammen med omlag tjue andre besøkende fikk jeg se selveste Tore Aaland sette i gang kampen, og etter et par halvfarligheter hver vei var det de blåkledde fra Bø som fikk den første store sjansen etter omlag ni minutters spill, da et skudd til hjemmefansens store fortvilelse skrudde utover i stedet for innover, og dermed strøk utsiden av stolpen.
Knapt ti minutter senere ville hjemmelaget ha straffe for noe de mente var en hands, men dette fikk de absolutt null gehør for fra den rutinerte dommeren. Like etterpå kom så en av omgangens mest dramatiske situasjoner da et forsøk på å skjerme ut ballen endte både med at de to involverte smalt inn i assistentdommeren så hardt at han gikk ned for telling, og at de to begynte å knuffe litt. Dommeren kom til og fikk roet gemyttene, og etter å ha fått hentet seg inn litt var også AD på beina igjen, selv om han de første minuttene etter hendelsen haltet stygt.
Kampens første scoring måtte vi vente til det nesten var spilt halvtimen før kom. Et hjørnespark ble ikke klarert, og ballen ble liggende alene et lite øyeblikk. Det var dermed en god mulighet for å få den i mål, og det var nøyaktig dette som skjedde. 1-0.
Spillet bølget etter scoringen fram og tilbake. Hei var bare minuttet etter avspark nær utligning, før hjemmelaget igjen hadde en sjanse av typen som fikk de grønnkleddes keeper til å lete fram noen velvalgte ukvemsord. Scoring ble det dog ikke før klokka viste 33:40, da en av gutta fra Bø fyrte løs fra 35 meter, og ingen kunne gjøre annet enn å beundre ballens bane gjennom lufta og i mål. 2-0.
Hei hadde uansett ikke tenkt å legge seg ned for å dø, og under to minutter senere satte de inn 2-1 i motsatt ende av banen fra der jeg sto. Dette resultatet sto seg til pause, og jeg benyttet avbrekket i spillet til å teste de lokale porselensfasilitetene.
Etter pause gikk dommer gjennom en hel haug med baller før han fant en han syntes var nok luft i. Noen «Deflagate» fikk vi dog ikke, og spillet kom etter hvert i gang.
I motsetning til i første omgang gikk det nå under ti minutter før vi fikk første scoring, men igjen var det hjemmelaget som kunne juble. 3-1 kom på et straffespark som jeg ikke så veldig godt foranledningen til, men som uansett ble sikkert ekspedert i mål.
Med like under halvtimen igjen av kampen kom det nok en scoring, og denne gangen var det Hei som fikk etablert et flott angrep som endte med en retur ut i feltet som ble satt i mål. 3-2 og ny spenning.
Spenningen holdt seg ut omgangen, med en topp da de tilreisende fra Porsgrunn (med en viss berettigelse) følte seg snytt for straffe drøye ti minutter før slutt. Dommer var dog urokkelig i sin avgjørelse om at dette ikke var noen straffesituasjon, og kampen ebbet dermed til slutt ut med hjemmeseier 3-2. Hjemmelaget var glade, men jeg hørte gjennom garderobedøra at da noen foreslo en tradisjonell «banke-feiring» ble de avvist med «Nei, vi er ikke Notodden, vi banker ikke for en treningskamp!»
Jeg fikk skyss tilbake til togstasjonen fra noen hyggelige Hei-spillere, og fant ut at toget var så forsinket at jeg hadde tidd å bestille meg en hamburger. Hamburgeren viste seg å være en så lite minneverdig affære at jeg skulle ønsket toget var i rute likevel, men jeg ble da i det minste mett. Toget kom til slutt, og turen tilbake til Oslo kunne starte.
Etter over en uke uten fotball ble en trombonefri mandag utnyttet til det fulle, med en liten svipptur oppover Romerike til Ask, hvor Gjerdrum var vertskap for treningskamp mot Blaker. På veien møtte jeg en horribel regnbyge, men da jeg parkerte utenfor stadion var det heldigvis opphold. Ankom stadion litt før åtte, og var veldig spent på om jeg måtte vente til 2015 for avspark (Slik bortelaget hadde annonsert) eller om det var 2000 (Som hjemmelaget hadde varslet).
Til min store glede kom spillerne raskt tilbake etter en tur i garderoben, så ganske presis åtte ble kampen blåst i gang. Etter en ganske jevn åpning produserte Blaker etter drøyt seks minutter et langt angrep som de gulkledde aldri klarte å få stoppet, og til slutt endte ballen i mål til 0-1.
Regnet tok seg etter hvert opp igjen, og det gjorde også Gjerdrums spill, og det føltes veldig riktig da 1-1 kom etter tretten og et halvt minutt.
Videre utover i omgangen bølget spillet fram og tilbake, men flere scoringer ble det ikke. Heldigvis hadde jeg fått selskap, så praten om fotball, virus og andre morsomme greier gikk livlig med Steinar og Kristian mens vi i øyekroken så at Gjerdrum kanskje hadde et lite overtak ute på banen fram mot halvspilt kamp.
Etter en kort pause hvor vi ikke bare fikk regn, men også litt hagl kom spillerne tilbake på banen omtrent samtidig som nedbøren gikk over til sludd.
I pausen måtte «Blaker'n» ha sagt de rette tingene, for Blaker var langt mer vitale etter hvilen, og det tok ikke mange minutter før de igjen tok ledelsen. Gjerdrum fikk like etter ballen i mål etter et hjørnespark, men dette var en rimelig klar offside som ble annullert.
Nok en gang varte ikke ledelsen veldig lenge, og denne gangen var det en scoring fra en svært høy hylle Gjerdrum tok fram fra skapet. Ballen ble stanget i mål, og det sto 2-2 med rundt en time spilt (Pga det trivelige selskapet glemte jeg å starte klokka etter pause).
Blaker lot seg dog ikke vippe av pinnen av dette, og kunne juble for ny ledelse noen minutter senere, og med ti-femten minutter igjen av kampen kom også 2-4-scoringen.
Dommer blåste av kampen, og de rødkledde kunne juble for en fortjent treningskampseier.
Da dommeren blåste i gang kampen var vi faktisk hele syv tilskuere, og etter bare fire og et halvt minutt fyrte gjestene av et skudd som via tverrliggeren gikk inn.
