Etter landslagshelg var det endelig klart for siste serierunde i Eliteserien 2019, og jeg sto grytidlig opp for å komme meg nordover til Tromsø, hvor «gutan» skulle ta imot Østfolds stolthet til sjarmøretappe i serien.
Selfie med «Tilion» og Leif
Etter noen timers venting fikk jeg rom, kledde på meg hundre lag klær, og tok turen via supporterpuben opp til Alfheim, hvor det som vanlig skulle flagges før kampen. Dette gikk relativt smertefritt, selv om det ble flagget noe lenger enn vanlig, da ikke bare Tom Høgli skulle takkes av, men det også ble markert at flere spillere hadde passert 100 kamper for klubben.
Selve kampen skal jeg ikke si stort om. Det virket dessverre som om særpingene var et nummer for store i dag, og vi som har rødt og hvitt i hjertet skal være glad sluttresultatet ikke ble verre enn 0-2 i det forferdelige snøværet som fordret både kosting av linjer underveis og traktormåking i pausen.
Noe annet som skjedde i pausen var at flere av TILs lag som hadde vunnet sine serier ble hyllet, noe som var høyst velfortjent!
Noen som vet hva
selfie heter på finsk?
Hypereksklusiv t-skjorte
Etter kampen var vi supporterne invitert til mingling i VIP-området på stadion, noe jeg utnyttet til å skaffe meg selfier med både den ene og den andre. Etter noen taler og sånt skilte vi så lag, og satte ferden ned mot sentrum for å prøve å glemme den triste høstsesongen vi hadde hatt, og håpe at vi i 2019 skal klare å være like gode som vi var våren 2018 hele sesongen!
Nest siste serierunde i Eliteserien, og sesongens siste bortekamp for «Gutan». Jeg hadde tatt turen til bartebyen for å bivåne oppgjøret mot Ranheim, og etter en visitt hos min søster for litt førsteklasses pizza tok jeg turen til Scandic Lerkendal hvor jeg og et par andre var invitert med på lagmøtet før kampen for å bli takket for innsatsen på bortebane i år. Her ble vi godt mottatt, og fikk høre Simo fortelle at i dag skulle det spilles med backfirer, og en rekke endringer i personellet på bakerste del av banen.
Ble med spillerbussen til banen, fikk en kjapp svipptur inn i garderoben for å plukke opp fribillettene til supporterklubben, og tok etter en lynkjapp diskusjon med Marius Dahl (vedrørende Groundhopper-appens vurdering av de to banene på Ranheim) plass ved borteinngangen. Ble her stående og prate skjit med vaktene fram til like før kampstart, mens jeg febrilsk prøvde å bli kvitt flest mulig av de tildelte fribillettene til folk som ikke alt hadde kjøpt kampbilletter på forhånd.
Møtte her også på et par Ranheim-twitrere som insisterte på å avfotograferes sammen med meg, og resultatet dukket selvsagt etterhvert opp på twitter:
Før avspark forsvant en ball under tribuna vår, og Trond Grimstad fikk anledning til å vise at han jobber i et serviceyrke. Sammen med en vakt løftet han en luke, og forsvant ned under tribuna for å finne igjen ballen. Tross våre bønner til vakta om å legge på luka igjen fikk Trond komme opp igjen, og leverte til terningkast sju fra tribuna utover i kampen! (Usikker på om høydepunktet var da han mente Simen Wangberg lå nede med skade (Han var ikke i troppen) eller da han mente TIL måtte presse mer, mens det faktisk var TIL som hadde ballen)
Da kampen kom i gang var det et friskt TIL vi fikk se på banen, og alt etter åtte minutter leverte Robert Taylor en krempasning til Daniel Berntsen som satte den forbi keeper i motsatt ende av banen. Jubelen var stor blant oss vel 50 på bortetribuna! (En tribune som for øvrig bar preg av å ha hatt et hardt liv da Kanarifansen var på besøk en uke før)
TIL hadde stort sett kontroll på banen utover i omgangen, og de gangene det glapp sørget en god Jacob Karlstrøm for at vi holdt nullen. Drøyt ti minutter før pause skjedde det derimot en glipp i Ranheims forsvar som deres keeper ikke var i stand til å gjøre noe med, og nevnte Berntsen hadde blitt tomålsscorer!
I pausen måtte Tom Høgli trekke seg tilbake, og det virka dessverre som om TIL hadde fått litt «nå har vi vunnet»-følelse. Ranheim virket en god del farligere, og etter drøyt ti minutter fikk de da ogå scoringen sin. De rødhvite virket litt rystet, og da midtstopper Jostein Gundersen et drøyt kvarter før slutt måtte ut på båre var vi nok mange av bortesupporterne som bet negler.
Forsvaret ble klart svekket, men Tromsø klarte å ri av stormen, og etter seks(!) nervepirrende tilleggsminutter var det slutt, og vi supportere kunne ta turen til puben Three Lions for å se El Superclasico og feire en seier igjen, etter en tung høst! Etter et par timer der gikk vi i ulike retninger, mens jeg og Arne tuslet ned til togstasjonen for å sove oss forbi Dovre tilbake til hovedstaden.
Det gikk plutselig opp for meg at jeg hadde muligheten til å få med meg returoppgjøret i kvalifiseringsspillet mellom avdelingstoerne i andredivisjon, så etter en kjapp visitt hos Ukeslutt i NRK radio satte jeg kursen sørover E6 mot Plankebyen.
Ankom det svært imponerende stadionet akkurat i det det begynte å regne, og oppdaget heldigvis at jeg hadde paraply i bilen. Tuslet rundt til jeg fant billettluka, og fikk kjøpt meg en plass helt oppunder taket i den gamle verkstedhallen som var bygd om til tribune.
Jeg skulle gjerne sagt at det var trengsel på tribunene, men det var det absolutt ikke. Da jeg kom var jeg omtrent alene på min tribuneseksjon, men før avspark kom vi kanskje opp i 20 personer på hele felt E.
Da kampen skulle starte hadde regnet tiltatt kraftig, og de stakkars J13-lagene som skulle riste på sponsorbanneret på midtbanen under innmarsjen hadde et svare strev med å klare jobben. KFUM hadde i første kamp vunnet 3-0, så det var en tøff oppgave som ventet hjemmelaget dersom de skulle gjøre seg fortjent til å få sjansen til å rykke opp til førstedivisjon.
«Aristokratene» fra Fredrikstad startet friskest, men det ble snart klart at KFUM hadde høvelig kontroll over det meste som skjedde på banen. Faktisk var lenge kampen på tribunene mer spennende enn kampen på banen. KFUMs sponsor hadde spyttet i for å sette opp noen busser fra hovedstaden, så det var en ganske solid gjeng som hadde tatt plass på bortefeltet.
Som sagt hadde gjestene god kontroll på det som skjedde på banen i første omgang, og det var nok flere enn meg som da det nærmet seg pause innså at om ikke FFK klarte å score nå rett før pause, så ville det være kjørt for de røde og hvite.
Lagene gikk til pause med 0-0 på tavla, og jeg testa de lokale vaflene (som hadde ligget litt for lenge fra de ble stekt til de ble solgt), og tok en prat med Schau og Aune. Etter andre omgang startet fikk vi bekreftet det vi hadde trodd: Folk hadde ikke trua på FFKs opprykksmyligheter, kun 2116 personer hadde møtt opp i den en gang så fotballgale byen.
Også i andre omgang startet hjemmelaget friskt, men igjen tok gjestene grep om kampen, og med et drøyt kvarter igjen av kampen var det flere som begynte å forlate stadion. Noen som ikke forlatte stadion var «Profetene», KFUM-supporterne, som begynte å skjønne at de sannsynligvis ville ha to kamper igjen av sesongen også etter denne kampen.
Med bare ti minutter igjen av kampen fikk plutselig hjemmesupporterne noe å juble for, og et syltynt håp ble tent! En av de ofte utskjelte korte cornerne ble plutselig omsatt til en scoring. Med 1-0 var det bare å storme inn i mål for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen!
Drøyt fem minutter senere var det nærmere 2000 østfoldinger som unisont ropte etter straffespark etter en duell i feltet, men dommeren viftet spillet kontant videre, og da KFUM like etterpå fikk en scoring var det svært mange som reiste seg og gikk.
Etter fire minutters tilleggstid endte kampen 1-1, og dermed dobbeloppgjøret 4-1 til KFUM. De for anledningen blåkledde kunne dermed feire litt sammen med supporterne før de satte kursen nordover igjen. Jeg tipper det blir samling på klubbhuset søndag ettermiddag for å se om Åsane, Notodden eller Jerv blir motstander i neste kvalikrunde.
For FFK venter nok en sesong i andredivisjon. Fotballen som ble spilt var kanskje ikke på noe høyere nivå, men selve stadionet hører definitivt hjemme langt høyere i systemet.
Litt flere bilder fra kampen kan du se på facebook.
Årets siste breddegroundhoppingstur gikk over grensa til Sverige, hvor Grebbestads IF kjemper en desperat kamp for å overleve på nivå 3, Division 1 södra, som den heter. Etter å ha levert en noe overraskende seier over serievinner Mjällby forrige runde lever håpet fortsatt i Bohuslän, og utgangspunktet for dagens kamp var enkelt: Vinn eller forsvinn. Med 3 poeng i sekken i dag ville det fortsatt være mulig å berge plassen med seier i siste serierunde, med 1 eller 0 poeng ville veien mot videre opphold i divisjonen være veldig veldig hypotetisk.
Like før avreise fra Oslo oppdaget jeg at kampen ikke skulle spilles på Grebbestads egen (gress)bane Siljevi, men på kunstgressbanen på Sparvallen i nabobygda Tanumshede. Mistenker at dette har med tilgang til flomlys å gjøre, for nå i starten av november er det faktisk ganske mørkt på ettermiddagen. Sendte melding på twitter til Groundhopperapp-folka, og litt uti første omgang fikk de oppdatert stadion infoen. Innsjekk er alltid morsommere enn å legge inn manuelt! (Dette var for øvrig min kamp nr 100 i år!)
Vel, over til det jeg var der for: Å se fotball. Siden dette var en så viktig kamp, og attpåtil siste serierunde var det ganske fullt på tribuna, og vi som var der fikk se en ganske merkelig førsteomgang. Etter en litt nølende start var det hjemmelaget som først kom til noen ganske store sjanser, men typisk nok var det da gjestene som først scoret, attpåtil med et mål som kom litt ut av det blå.
Jeg hadde talt ca 4-1 i målsjanser da det var fem minutter til pause, så det var nok alt annet enn ufortjent da norske Benjamin Zalo (ex Ørn-Horten, på lån fra IFK G:borg) og hans kompiser i Utsiktens forsvar måtte gi tapt for en kanonkule fra tidligere Ham-Kam-kaptein (og Ull/Kisa og Strømmen-spiller) Viktor Adebahr. Det er mulig skuddet fra ca 25 meter skiftet retning underveis, men det gikk iallfall i mål bak gjestenes keeper, og lagene kunne gå i garderoben og publikum til pølsebua med 1-1 på tavla.
Utsiktens BK har svært lite å spille for nå i sesonginnspurten, og etter pause begynte det på mange måter å synes litt. Det var hjemmelaget som nå var den dominerende kraften på banen, og etter et kvarter hadde de bitt seg så fast på de hvitkleddes banehalvdel at de ble belønnet med scoring.
Like etterpå var det totalt kaos i et ellers ganske velorganisert Utsikten-forsvar, noe som førte til at vertskapet økte til 3-1. Samtidig skjedde det et eller annet som gjorde at en av gjestenes spillere ble utvist, og dermed virket veien tilbake i kampen veldig lang og tung.
Resten av kampen kontrollerte Grebbestad stort sett alt som skjedde på banen, og da utsikten i det 83. minutt fikk enda en spiller utvist var det helt kjørt. På overtid fikk hjemmefansen nok en gang juble for scoring, noe som faktisk kan bli viktig når sluttabellen settes opp, fordi det er så tettt rundt nedrykksstreken at målforskjell kan bli avgjørende.
Jeg satte kursen hjemover, og før jeg hørte NRK melde at Stabæk grov seg lenger ned i nedrykkssumpen i Eliteserien tok jeg turen innom Nordbysenteret og fylte bagasjerommet med vaniljecola.
TIL hadde stort sett kontroll på banen utover i omgangen, og de gangene det glapp sørget en god Jacob Karlstrøm for at vi holdt nullen. Drøyt ti minutter før pause skjedde det derimot en glipp i Ranheims forsvar som deres keeper ikke var i stand til å gjøre noe med, og nevnte Berntsen hadde blitt tomålsscorer!
Ankom det svært imponerende stadionet akkurat i det det begynte å regne, og oppdaget heldigvis at jeg hadde paraply i bilen. Tuslet rundt til jeg fant billettluka, og fikk kjøpt meg en plass helt oppunder taket i den gamle verkstedhallen som var bygd om til tribune.
Lagene gikk til pause med 0-0 på tavla, og jeg testa de lokale vaflene (som hadde ligget litt for lenge fra de ble stekt til de ble solgt), og tok en prat med Schau og Aune. Etter andre omgang startet fikk vi bekreftet det vi hadde trodd: Folk hadde ikke trua på FFKs opprykksmyligheter, kun 2116 personer hadde møtt opp i den en gang så fotballgale byen.
Årets siste breddegroundhoppingstur gikk over grensa til Sverige, hvor Grebbestads IF kjemper en desperat kamp for å overleve på nivå 3, Division 1 södra, som den heter. Etter å ha levert en noe overraskende seier over serievinner Mjällby forrige runde lever håpet fortsatt i Bohuslän, og utgangspunktet for dagens kamp var enkelt: Vinn eller forsvinn. Med 3 poeng i sekken i dag ville det fortsatt være mulig å berge plassen med seier i siste serierunde, med 1 eller 0 poeng ville veien mot videre opphold i divisjonen være veldig veldig hypotetisk.
Like etterpå var det totalt kaos i et ellers ganske velorganisert Utsikten-forsvar, noe som førte til at vertskapet økte til 3-1. Samtidig skjedde det et eller annet som gjorde at en av gjestenes spillere ble utvist, og dermed virket veien tilbake i kampen veldig lang og tung.