Oppsummering 2017

I fjor fikk jeg ikke oppsummert året skikkelig, fordi årets siste fotballkamp ble sett nyttårsaften, men i år tok sesongen slutt litt tidligere, og jeg er nå klar til å skue litt tilbake.

Totalt i 2017 så jeg 57 fotballkamper, fordelt slik på ulike nivåer:
Norsk nivå 5:           19
  🇳🇴
Norsk nivå 1 (TIL involvert i alle):  14 🇳🇴
Norsk nivå 4:             7 🇳🇴

Norsk Cupkvalik (nivå 4 vs nivå 5):  2  🇳🇴

Norsk nivå 3:           2
 🇳🇴
Rumensk nivå 4:             2 🇷🇴
Norsk nivå 2:             1 🇳🇴
Norsk treningskamp (nivå 3 vs nivå 4): 1 🇳🇴
Dansk nivå 4:              1 🇩🇰
Svensk nivå 5:           1 🇸🇪
Svensk nivå 2:              1 🇸🇪
Rumensk nivå 5:           1 🇷🇴
Rumensk nivå 2:           1 🇷🇴

Polsk nivå 5:              1 🇵🇱
Engelsk FA-Cupkvalik (nivå 7):          1 🏴󠁧󠁢󠁥󠁮󠁧󠁿
Tysk nivå 1 (Bundesliga):        1 🇩🇪
Europa League (finalen):        1 🏴󠁧󠁢󠁥󠁮󠁧󠁿🇳🇱🇸🇪

Totalt så jeg altså fotball i sju land, med lag fra ytterligere ett involvert.

I Groundhopper-appen er jeg nå oppe i 112 stadioner jeg har besøkt, i totalt 8 land.

Høydepunktet i groundhoppinga mi i 2017 var uten tvil #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg som Emanuel Rosu inviterte meg til å være med på, men også den kampen jeg så i Danmark, helgeturen min til Sverige og Europa League-finaleseieren var flotte opplevelser. Å stå i Nordwestkurve når Eintracht Frankfurt spilte mot ondskapen selv, og å besøke crazy-klubben Billericay var også noe helt for seg selv.

Har prøvd å sette meg noen mål for neste sesong, og ser alt nå at det sannsynligvis blir noen færre kamper totalt, og definitivt færre lange reiser for å se fotball. Siden Stålkameratene får fire kamper i Oslo, så vil det bli svært høyt prioritert å få sett disse, også dersom det kræsjer med TIL-kamper, så jeg forventer at det blir færre eliteseriekamper neste år.

Oslo er for øvrig en groundhoppe-arena jeg nærmer meg å ha fullført, men jeg tar sikte på å få besøkt Lommedalen, Hosle/Øvrevoll, Veitvet, Sofiemyr og Berger, som er de fem stadionene i fjerdedivisjon Oslo jeg mangler i 2018. Andre veien hjemmefra er det Myhrer, Eidsvoll og Sørumsand som er banene jeg mangler på Romerike, og også disse vil jeg sette mye inn på å få besøkt.

Ellers satser jeg på å få tatt et par stadioner i Sverige også i 2018, jeg vil prøve å få sett en kamp i Nord-Trøndelag (selv om fylket forsvinner) som er det eneste 2017-fylket jeg ikke har vært på fotballkamp i, jeg vil prøve å få sett fotball i minst to nye land, og så har jeg et håp om å få besøkt både Kristiansund og Intility arena med Isberget og TIL, så jeg får komplettert Eliteserien.

Takk for følget i 2017 til dere som har lest på bloggen her om kampene jeg har vært på, og velkommen tilbake når sesongen starter utpå senvinteren/våren.

Eintracht Frankfurt - Bayern München 0-1

For noen uker siden lot jeg meg rive med i en diskusjon med TIL-medsupporter Arne, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt kampbillett, hotell og reise til storoppgjøret Eintracht Frankfurt - Bayern Munchen.

Etter noen timer på jobb fredag dro jeg tidlig til Gardermoen, og begikk turens tabbe. Det ble opplyst at pga fullt fly ville ikke all håndbagasje få plass, så dersom noen var villige til å sende bagasjen helt til endelig destinasjon ville det bli gjort kostnadsfritt. Dum som jeg er meldte jeg meg, og sa farvel til kofferten min. Etter to relativt begivenhetsløse flyturer landet jeg på FRA, bare for å finne ut at kofferten min fortsatt var på CDG, hvor jeg hadde mellomlandet. Personalet bedyret at kofferten skulle komme senere og bli sendt til hotellet mitt, kanskje alt samme kveld, men jeg tenkte nå mitt…

Kampdagen opprant, fortsatt uten noen bagasje. Jeg tok en liten tur inn til Frankfurt sentrum, og dro deretter tilbake til hotellet for å se om det var mulig å få seg en lunsj i restauranten, men det viste seg at den var stengt. Da, ut av det blå, dukket plutselig kofferten opp! Hurra! Det nye settet med superundertøy, helsetrøya, Eintracht-trøya, alt jeg trengte for å få en god kampopplevelse var endelig på plass!

Jeg ble så revet med at jeg ikke tenkte på hva klokka var, men ruslet ned for å ta trikken til stadion. Ble heldigvis noen forsinkelser på veien, for da jeg ankom stadion var det fortsatt nesten to timer til kamp, men jeg hadde i det minste fått i meg ei pølse som brønsj.

Etter å ha forsert et utall trappetrinn tok jeg plass nesten oppunder taket på stadion, og mens snøfokket sto rundt ørene på oss slo jeg ihjel mesteparten av ventetida med å prate med han som var stasjonert rett bak meg som brannvakt. Da kampen endelig kom i gang roet heldigvis snøfallet seg noe, og vi fikk se et heltent Frankfurt-lag komme til flere gode sjanser fra start, med dette frisparket (som jeg mener Vidal skal være glad han slapp unna med gult kort da han lagde) som et høydepunkt.

Etter hvert arbeidet Bayern seg mer inn i kampen, og etter 20 minutter scoret samme Vidal rett foran Nordwestkurve, til stor misnøye. Resten av kampen ble mye kriging, og det mest dramatiske var nok det som skjedde et kvarter før full tid. Marius Wolf klipper ned en lederhosen-bruker, og får et sjokkerende direkte rødt kort. Dommeren må etterhvert jogge over banen og kikke på VAR-skjermen, og innser at han var på bærtur, så Wolf får beskjed om å komme tilbake fra garderoben! Om jeg ikke var tilhenger av VAR fra før, så ble jeg det iallfall nå.

Til tross for at ørnene fikk fullføre kampen med fullt lag ble det ingen flere mål, og alle tre poengene ble med FCB tilbake til Munchen. Vi som sto i Nordwestkurve takket likevel spillerne for heroisk innsats!

Jeg fulgte deretter strømmen ut av stadion, under jernbanesporet, gjennom en skog, forbi golfbanen, over trikkeskinnene, og vips var jeg tilbake på hotellet etter en liten halvtimes spasertur. En opplevelse å være på SGE-kamp, og ikke minst en drøm som ble virkelighet: å få være med på en runde Pippi Langstrumpf i Nordwestkurve!

Oppsummering 3.12.17

Ei helg som starta fredag ble litt amputert, da ca 2 mm snø i Pamplona gjorde at kampen Osasuna - Nastic ble utsatt inntil videre.

Juventus sørga dog for at det ble noe å feire fredag, ved at de slo Napoli, og attpåtil for første gang i Buffons regjeringstid klarte å holde nullen borte mot de lyseblå!

Lørdag var det Manchester Uniteds tur å ta tre poeng. Mot de røde djevlene var det Arsenal som fikk unngjelde.

Lørdagens høydepunkt var likevel offentliggjøringa av serieoppsettet for Stålkameratene i tredjedivisjon, hvor det ble klart at gultrøyene fra Rana får hele fire kamper i Oslo i 2018!

Søndag dro Eintracht Frankfurt hjem en seier i Berlin, etter to kanonkuler i nettet!

Helga endte dermed _WWW, noe som vel må sies å være så godt som det kan bli!

Oppsummering 27.11.17

Årets siste helg med norsk seriefotball er over.

Første kamp ut i helga var Eintracht Frankfurt, som gikk på en smell hjemme mot Bayer Leverkusen. Dette ble tett fulgt av Manchester United som tok en sliteseier mot B&HA.
Lørdagskvelden ble avrunda med spansk fotball, da Nàstic tok imot skandaleklubben La Hoya Lorca uten å lykkes i å ta poeng.

Søndag tok jeg turen til Bergen for å se Gutan slite med seg ett poeng fra bergenserne for andre gang denne sesongen som avslutning på en finfin fotballhøst, før jeg fikk oppdateringer om at Juventus tok en oppskriftsmessig seier over Crotone.

LWLDW er litt under pari, og jeg skulle gjerne hatt to poeng til totalt, enten på den ene eller den andre måten.

Tromsø 2017

Noen fasittall først:

1 - Rosenborg - TIL tok 3 poeng (B)
2 - Molde - TIL tok 0 poeng
3 - S08 - TIL tok 4 poeng (H)
4 - Godset - TIL tok 1 poeng
5 - Brann - TIL tok 2 poeng
6 - Odd - TIL tok 1 poeng
7 - Kr.sund - TIL tok 1 poeng
8 - Vålerenga - TIL tok 1 poeng
9 - Stabæk - TIL tok 3 poeng (B)
10 - Haugesund - TIL tok 3 poeng (H)
11 - TIL
12 - LSK - TIL tok 3 poeng (H)
13 - Sandefjord - TIL tok 1 poeng
14 - Sogndal - TIL tok 6 poeng
15 - AaFK - TIL tok 3 poeng (H)
16 - Viking - TIL tok 6 poeng

Vi ser altså dermed at selv om vi har vært i stand til å spille jevnt mot flere av de beste lagene, så er det mot de andre i bånn av tabellen vi først og fremst har hentet poengene som trengtes for å berge skuta. At det bare er ett lag vi ikke tok poeng mot er faktisk knallsterkt av oss (Selv om noen sikkert kommer til å bruke det som «bevis» for at Eliteserien er alt for svak og antall lag må reduseres).

Ellers er det interessant å se at vi har et par knallsterke borte-trepoengere, samtidig som Simo har sagt at han vil gjøre Alfheim til et sted motstanderne gruer seg til å komme til og et sted de reiser tomhendte hjem fra igjen. Ingen tvil om at flere hjemme-trepoengere er det første vi trenger for å klatre videre på tabellen i årene som kommer. Framtida er lys, (med et blått kors over 🇫🇮)!

Brann - Tromsø 2-2

Siste serierunde! Jeg sto tidlig opp og kom meg ut til Gardermoen for å fly til Bergen for å se mitt andre oppgjør mellom Brann og Tromsø i år.

Vel framme i Bergen inntok jeg en bedre brønsj på Godt Brød, før jeg sammen med mine rød- og hvitstripete kumpaner inntok Fotballpuben. Her ble det litt synging og hoiing og gode (mer eller mindre sanne) historier, før tiden var kommet til å bevege seg i retning stadion. Var først og kledde på meg noen ekstra lag tøy, og tok en selfie som provoserte mange av mine sambygdinger fra Rana. (Takk til Marita fra Mosjøen for at jeg fikk sette sakene mine hjemme hos henne mens vi var på kamp)

Vel framme på stadion fikk jeg en gratisbillett av faren til Thomas Lehne Olsen (Tusen takk nok en gang, hvis du leser dette), så Marita som jeg gikk sammen med kjøpte en billett som vi spleiset på.

Vel inne på tribuna tok vi plass ca midt på bortefeltet, og skjønte raskt at dette kom til å bli en kjølig affære. Marita angret raskt at hun hadde tatt på regnjakke og ikke boblejakke, mens jeg selv angret at jeg bare hadde tatt ett lag langermet tøy på.

Arne står i pølsekø når det scores.

Noe særlig varmere ble det ikke av at kampen kom i gang. Brann scoret etter et drøyt minutt, og hadde flere sjanser til å øke ledelsen utover i omgangen. Keeper-Kongshavn holdt oss likevel mesterlig inne i kampen, og da ballen etter et langt kast fra Morten Gamst Pedersen til slutt endte opp hos Kent Are Antonsen sa det PANG, og 1-1 like før pause. (Noe enkelte som sto i pølsekø gikk glipp av)

I pausen ble vi vitne til en svært selsom greie. Tryllekunstneren Alexx Alexxander skulle gjennomføre et utbryterstunt hengende under en lift ute på banen, men da forberedelsene til stuntet hadde vart i nesten et kvarter begynte jeg å ane uråd. Etter hvert kom en pent kledd herre bort til tryllekunstneren og assistentene hans og pekte på klokka, og vi skjønte at det ikke ble noe stunt. Til spredt piping og ironisk applaus (samt en runde med oj-oj-oj-sangen) måtte magikeren forlate stadion med uforrettet sak. Great success!

Andre omgang startet som første, med et tidlig Brann-mål. Denne gangen var det Peter Orry Larsen som presterte det han selv mente var sitt nest fineste eliteseriemål, da han på akrobatisk vis krøllet beina over ryggen og «skorpionsparket» ballen i mål.

Resten av omgangen ble heldigvis ikke reprise av første. TIL var langt mer med, og Magnus Andersen fikk æren av å sette inn Tromsøs andre mål for kvelden, selv om det muligens skulle vært avblåst for offside på Thomas Lehne Olsen. Who cares, dømt er dømt! (Edit: NFF har endret krediteringa av målet til TLO, etter at det viste seg at han såvidt tøtsja ballen (og heller ei var offside))

Begge lag hadde flere sjanser til å avgjøre resten av kampen, men det endte 2-2, og TIL avsluttet dermed sesongen på 11. plass.

Jeg er svært glad jeg ikke er Sogndal- eller Aalesund-supporter, for de to lagene som var involvert i nedrykksstriden vippet frem og tilbake mellom kvalik og direkte nedrykk (På et tidspunkt var målforskjellen _helt_ lik, og Sogndal var foran på innbyrdes oppgjør), før Sogndal rykket fra i sin kamp mot Vålerenga og sikret seg kvalik mot Ranheim. Et slikt drama hadde jeg ikke hatt nerver til.

Etter kampen var vi en god gjeng supportere som tok plass utenfor garderobedøra for å takke spillerne for sesongen, og ikke minst presse de kontraktsløse litt i retning forlengelse. I tillegg møtte jeg selveste Jarle Samdal, kjent fra Supporterne på Eurosports fb-sider (Hvor jeg også deltok):

Etter en god matbit bar det så inn i sovekupeen på toget, hvor jeg og Leif i øverkøya nok har påført Bane NOR store ekstrautgifter på vedlikehold som følge av vibrasjonsskader på banelegemet etter snorkinga vår.

Vel framme i Oslo tusla jeg til kontoret, kobla opp macen, og fikk lese gladnyheten om at TIL og Morten Gamst Pedersen hadde blitt enige om en toårskontrakt! Fin slutt på den norske fotballsesongen!

Tromsø - Haugesund 2-0

For andre gang i år satte jeg kursen nordover mot Nordens Paris, denne gang for å se om «Gutan» kunne fikse biffen helt på egenhånd og sikre seg fornyet kontrakt i eliteserien. Et morsomt ekstrapoeng denne gangen var at dersom de skulle klare det ville det vært fjerde år på rad opprykk eller fornyet kontrakt ble sikret i siste hjemmekamp, i nest siste serierunde, og både i 2014, 2015 og 2016 hadde jeg vært på plass da det skjedde.

Etter å ha lokalisert to av mine medsammensvorne reisende supportere (og observert at en av dem klarte å knekke senga på hotellrommet), inntok vi Tromsøs gater for å finne et bedre måltid sammen med noen av de lokale. Mens vi ventet på maten lot jeg meg rive med, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt billetter også til årets siste kamp, mot Brann i Bergen.

Vi tok deretter turen til stampuben Rogers hvor det var varslet at sportssjef Svein Morten Johansen skulle innfinne seg for å si litt om sesongen. Han oppsummerte det hele fint da han sa at det snudde da han møtte en kar med øredobber.

Jeg gikk så for å kle på meg litt mer til kamp, endte opp med ullsokker, stillongs, bukse, helsetrøye, t-skjorte, ullgenser, collegegenser og TIL-trøye, samt lue, to buffer og skjerf. Holdt dermed på å få heteslag da jeg gikk opp til stadion! Nevnte bukse sang for øvrig på siste verset og var egentlig tenkt å pensjoneres etter sesongen, men pga overdreven feiring etter kampen ble det raskt besluttet at den buksa har sett sin siste fotballkamp.

Vel framme tok jeg en liten prat med NRK, før jeg ble beordret ned til banen for å flagge ved innmarsj, noe SupahMan fra IRC klarte å fange på film.

Da kampen var vel i gang var det tydelig at TIL var gira på å sikre plassen, og etter knap halvspilt omgang kom endelig den forløsende scoringen. Til tross for en del merkelige hendelser i forsvaret sto det fortsatt 1-0 da folk forsvant ut for å røyke og kjøpe pølser i pausen.

At de forsvant ut skulle mange av dem komme til å angre på etter pause, for det var fortsatt mange som ikke var kommet på plass da Morten Gamst Pedersen inntok hjørnemerket foran Isberget, og fra flat vinkel skrudde ballen rett i mål! 2-0, og da TIL fikk flere cornere like etterpå var ropene om «en gang til» mange!

Kampen ebbet etterhvert ut uten flere mål, og etter litt feiring (og gratis restopplag av vafler!) på stadion kunne man returnere til Rogers for å fortsette der.

Hit kom etterhvert også trenere og spillere for å takke for støtten gjennom sesongen, og det ble en riktig fin seanse med hyllest av både den ene og den andre. Det var også én som lot seg rive så med at han fikk trener Simo Valakaris signatur på magen, så han kunne vise den til kona når han kom hjem.

På vei hjem til hotellet var jeg så dum at jeg kjøpte en kebab, noe som gjorde at jeg måtte på do et par ganger i løpet av en allerede altfor kort natt (Under et dobesøk ca 0430 fikk jeg for øvrig snap fra en som hadde vært på nachspiel og da var på vei til sengs), før jeg 0530 møtte en av de andre i resepsjonen på hotellet for å ta taxi til flyplassen. Etter en begivenhetsløs flytur og en kort togtur kunne jeg så innta kontoret hvor jeg forutseende nok hadde lagt en hel og pen bukse jeg kunne skifte til.

Oppsummering 20.11.17

Ei stort sett fin fotballhelg er over.

Det hele kom litt skjevt ut da Eintracht Frankfurt rota bort to poeng helt på tampen i sin kamp, men heldigvis retta Manchester United opp helhetsinntrykket av lørdagen med en solid seier i comebackkampen til både Pogba og Zlatan.

Søndag var Nàstic først ut, og med et sent vinnermål tok de et solid jafs oppover tabellen. Ettermiddagen brukte Juventus til å gå på et uforståelig tap mot Sampdoria, før helgas viktigste kamp sto for tur på Alfheim.
Tromsø gjorde ingen feil når de hadde muligheten til å avgjøre framtida selv, og sørget med seier for at de blir å finne i Eliteserien også i 2018.

DWWLW er absolutt godkjent!

Hutnik Krakow - Orzel Ryczow 1-2

Var sendt på jobbreise til Krakow og hadde noen timer dautid før det braka løs med program, så jeg tok turen til Nowa Huta for å se det lokale svaret på Stålkameratene, Hutnik Krakow (Også kjent som Hutnik Nowa Huta) spille hjemmekamp i fjerdedivisjon (nivå 5).

Etter å ha tatt trikken ut langs Jana Pawla II-avenyen (Trenger vel ikke å kunne polsk for å skjønne hvem den er oppkalt etter) tusla jeg litt rundt i nabolaget til stadion. Der fikk jeg blant annet slengt innom en aldersbestemt-match og en blindefotballturnering(!) før jeg en halvtimes tid før avspark fikk kjøpt billett og inntatt tribuna på Stadion Miejski Hutnik Krakow.

Det som møtte meg var en svær tribune-oval (Iflg polsk wikipedia plass til 6000, iflg engelsk 6500), en flott gressmatte, og et nokså slitent område mellom tribunene og gressmatta. Stadion hadde heller ingen flomlys (Jeg lurer på om den har hatt det tidligere, jeg så nemlig en stabel med noe rørlignende litt lenger bort på området), men hadde utvilsomt vært et svært imponerende syn i fordums tider.

Jeg tok plass litt perifert på tribuna, og var svært glad jeg hadde med meg et NSB-pledd å sitte på, for setene var _skitne_  (Tror ikke jeg har sett verre siden Sandefjord-TIL i 2014, men det var relativt fersk duedritt, dette var inngrodd generell dritt). Hjemmelaget åpnet klart mest tent, og alt etter halvanna minutt kom det første målet, da hele Orzel-forsvaret sov på et innkast ca ved sekstenmeteren.

Resten av omgangen hadde Hutnik et klart grep på kampen, men til tross for haugevis av store sjanser, og attpåtil et straffespark, var de ikke i stand til å øke ledelsen.

I pausen ble det tid til litt breddesnadder for viderekomne, før jeg flyttet meg til et annet sted på tribuna, hvor den utrolig sure vinden tok litt mindre.

Markering av et eller annet med barnespillerne til Hutnik

Etter pause fortsatte kanonaden, men som alle som har sett fotball vet: Å ikke score har en tendens til å straffe seg. Like før kvarteret var spilt av andre omgang kom utligningen.

Ti minutter senere kom gjestene med det som kanskje var kampens fineste angrep, og ble belønnet med 1-2. Fortvilelsen var enorm hos publikum og hjemmespillere. Til tross for massiv støtte  fra tribuna, og fem minutter tilleggstid lyktes det ikke hjemmelaget å utligne igjen, og alle tre poengene ble dermed med de blåkledde tilbake til Ryzcow.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Oppsummering 6.11.17

Ei relativt fin fotballhelg er over.

Fredag kriget Eintracht Frankfurt seg til en ny seier i Bundesliga, lørdag var rolig, og søndag var det fullt trøkk.

Først ut var Juventus, som etter å ha havnet under mot Benevento på sedvanlig Juve-vis snudde det og halte i land en seier.

Senere på kvelden gikk Manchester United på en smell på Stamford Bridge, før det var to parallelle kamper i hver sin bunnstrid.

I Sogndal tok TIL tre hyperviktige poeng, mens i Valladolid gjorde Nàstic det samme!

WWLWW er mer enn godkjent!

Sogndal - Tromsø 0-2

Etter mye bekymring for været før årets tredje siste eliteserierunde så varselet bra ut lørdag kveld, så det ble i hui og hast besluttet at jeg skulle kjøre til Sogndal sammen med fire andre Isberget-medlemmer i bilen.

Etter å ha kommet meg i seng altfor sent lørdag kveld startet søndagen på verst mulig måte med en solid runde magasjau, men jeg kom meg avgårde til avtalt tid for å plukke opp først Martin og deretter Cisilie, Ruben og Leif.

Etter en relativt begivenhetsløs tur nordover (Det mest spennende som skjedde var nok at jeg feilnavigerte litt i Lærdal sentrum, og fikk en liten æresrunde utover langs vestsida av Lærdalsfjorden før jeg skjønte at jeg hadde kjørt feil), ankom vi Fosshaugane akkurat i tide til å få sendt Cisilie som offisiell representant på kampmøte.

Etter å ha rånet gjennom sentrum noen ganger på jakt etter Tone Damli (Vi fant henne ikke) stakk vi og åt oss gode og mette, før jeg kjørte opp på parkeringsplassen utenfor stadion for å ta en liten ettermiddagslur før kampen, mens de andre dro på pub.

En halvtimes tid før avspark inntok jeg stadion, fikk montert det store flagget og startet med å peppe opp TIL-spillerne til kamp.

På innmarsj ble jeg invitert til å komme inn på banen foran bortefeltet og flagge derfra, noe som var svært hyggelig. Hjemmefansen kjørte en finfin pyromarkering også, så det var svært god stemning.

Den gode stemningen varte hos begge lag gjennom store deler av første omgang, men vi omlag 30 tilreisende supportere fikk oss en skikkelig støkk da først tverrliggeren og deretter en arm (som MÅ ha vært teleskopisk) fra Gudmund Kongshavn avverget Sogndal-mål etter drøye halvtimen. Likevel ble det hjemmesupporterne som først ble stilnet, da Thomas Lehne Olsen banket inn 0-1!

Etter en pause med servering av juice og pølser (Brus driver man selvsagt ikke med i saftbygda) var det klart for andre omgang. Også her hadde hjemmelaget flere store sjanser, men Isberget ble tatt til himmels da 2-0 ble kriget inn rett foran nesa på oss!

Resten av kampen hadde TIL et klart grep om det som skjedde, og det føltes fortjent da vi forlot stadion med tre poeng i sekken, selv om det ikke er tvil om at det var litt «tur» involvert i at man ikke hadde et eneste baklengsmål.

Hjemturen gikk også udramatisk for seg, selv om Ruben holdt på å krepere da han oppdaget at bensinstasjonen i Lærdal stengte to minutter før vi kom dit, så han måtte vente helt til Hemsedal med å få kjøpt en hamburger!

I to-tre-tida på natta var vi endelig hjemme igjen, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Reisebrev fra #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg

En litt uvanlig bloggpost denne gangen, men jeg fant ut at dette var det beste stedet å presentere dette reisebrevet.

En dag i slutten av juni ble jeg plutselig lagt til i facebook-gruppa «Football in Heaven». Samtidig fikk jeg en melding fra den rumenske journalisten Emanuel Rosu om at han var med og arrangerte en breddefotballgroundhoppingtur til det vakreste stedet i verden, og at om jeg hadde mulighet burde jeg bli med. Jeg leste litt i gruppa og så at det dreide seg om en langhelg i Bukovina, et område nord i Romania som grenser mot Ukraina.

Siden jeg elsker både groundhopping og breddefotball syntes jeg dette hørtes ekstremt spennende ut! Jeg ventet noen uker til datoen var spikra, og bestilte flybilletter. Oslo-Wien-Iasi (Uttales ca «Iash») sørover, Iasi-Wien-München-Oslo hjem igjen. Hotell ble bestilt av arrangørene, og det eneste som da gjensto var å finne en praktisk måte å komme seg fra Iasi til Suceava (Uttales ca Sutsjava) på, dette endte jeg med å booke en leiebil til.

Fredag morgen sto jeg grytidlig opp og kom meg på flybussen til Gardermoen, før flyturen startet. Turen sørover ble totalt udramatisk, med kun en liten forsinkelse på propellflyet (Følte meg jo nesten som hjemme) fra Wien til Iasi. Ved ankomst Iasi gikk det greit å få tak i leiebilen, og eventyret var i gang!

Iasi er en by med omlag 300 000 innbyggere, og trafikken ut av byen en fredag ettermiddag var ikke noen spøk, det var først da jeg passerte småbyen Targu Frumos 5 mil unna (Og godt over en time senere) at det begynte å løse seg opp. Jeg hadde da fått sett en rekke ting som bekreftet noen av mine fordommer om Romania. På vei ut av Iasi møtte jeg plutselig ei dame som kom gående på fortauet og leide på ei ku, jeg så falleferdige blokker fra Ceaucescu-tida, og jeg så hester som dro vogner med høy langs motorveien. Apropos motorvei, Selv om veien hadde midtdeler, så var det i utgangspunktet bare en fil i hver retning på hver side av veien, men samtidig var det en veiskulder som var full bredde, og det ble snart tydelig at det var forventet at om man ble tatt igjen, så skulle man svinge ut og slippe han som kom bakfra forbi. For en enkel nordlending var dette litt uventet, men ble fort en vane. (Blinklysbruk i rundkjøringer var også et kapittel for seg selv.)

Etterhvert begynte det å mørkne, og resten av kjøreturen ble dermed ikke stort å melde om, ettersom jeg så svært lite av omgivelsene. Jeg skjønte dog raskt at man i Romania har et annet forhold til strømbruk enn vi har i Norge, da det at det ble mørkt ute betød at det ble _veldig_ mørkt, fordi nesten ingen lyskilder var i bruk. I de husene jeg kjørte forbi var det stort sett lys i ett rom, og det var ingen forretningsbygg hvor det sto på andre lys enn et svakt belyst skilt med firmaets logo.

Tochitura

Etter hvert kom jeg fram til Suceava, og i det jeg svingte inn foran hotellet så jeg akkurat en gruppe som gikk derfra som jeg var overbevist om at var gruppa jeg skulle sammen med. Dette var foruten Emanuel tre andre rumenere, deriblant presidenten i det lokale fotballforbundet i Suceava fylke, ca 15 briter, som hadde fløyet direkte til Suceava fra Luton. Disse hadde kommet så tidlig på dagen at de både hadde rukket litt sightseeing og å se en Liga V-kamp før jeg kom. Etter å ha sjekket inn på hotellet fikk jeg tak i dem, og sluttet meg til dem på en restaurant hvor jeg lot meg overtale til å bestille en lokal spesialitet, Tochitura, som ble servert på en kobberplate over et oljebluss. Dette besto av svinekjøtt, røkt skinke og grov pølse som var stekt i en tomat- og paprikasaus, og som ble servert med fersk saueost, et speilegg og den lokale varianten av polenta, mamaliga. Kjempegodt!

Neste dag var det tid for den av kampene vi skulle se som var på det høyeste nivået, Liga II. Før kampen, som du kan lese mer om her, fikk vi en omvisning i kontorlokalene til det lokale fotballforbundet, og fotballpresident Ciprian Anton skaffet foto-vester til de i følget som ville inn langs banekanten og fotografere litt. Selv tok jeg plass på tribunene, og fikk en fin opplevelse av rumensk fotballkultur, samt turens eneste nye stadion i Groundhopper-appen (Nivå 2 er det laveste innen rumensk serie i appen)

Etter kampen bar det rett inn i en ventende minibuss for tur ut på landet. Vi skulle nå til det som var turens egentlige mål, fjellområdene i Bukovina, hvor vi skulle se to kamper i Liga IV og én kamp i Liga V.

Toget opp Moldovita-dalen

Etter å ha kjørt litt ut av Suceava begynte plutselig landskapet å endre seg, haugene som hittil hadde vært lave og avrundete ble høyere og høyere, og spissere og spissere, og det ble snart klart at vi var i ferd med å nærme oss fjellene. Etter å ha kjørt et stykke langs elva Moldova, som har gitt navn til hele regionen som Bukovina er en underregion av, og også den selvstendige republikken nordøst for Romania svingte vi av og inn langs elva Moldovita (Uten å ha veldig store rumenskkunnskaper tipper jeg det betyr «lille Moldova»), og nå begynte det virkelig å bli spennende. Vi hadde litt tid fram til kampen skulle begynne, så vi fortsatte forbi stadionet vi skulle til oppover Moldovita-dalen, og jeg merket plutselig at langs veien gikk det et smalsporet jernbanespor. Sporet så utrolig krokete ut, så jeg tenkte at jernbanen nok ikke hadde vært i drift på mange mange år, men plutselig tok vi igjen et gammelt tok med damplokomotiv, og da svingte plutselig minibussen til side. Fotballpresidenten (Som vi spøkefullt bare kalte «El Presidente») hoppet ut, viftet med armene, og fikk toget til å stoppe! Vi ble kommandert ut av bussen og inn i bakerste vogn i toget, hvor vi fikk varmet oss skikkelig rundt en god gammel vedovn, mens toget bragte oss videre oppover dalen!

En av løvene som voktet brua
over Moldovita-elva.

Da toget kom til endestasjonen begynte det å pøsregne, men heldigvis var det sitteplasser med tak over, for her fikk vi mulighet å kjøpe oss lunsj, og hva ble servert spør du kanskje? Jo: Tochitura med mamaliga! Vi begynte nå å få det litt travelt, så vi heiv oss i minibussen igjen, og kom fram akkurat i tide til neste kamp, som du kan lese mer om her.

Etter kampen kjørte vi videre over to fjellpass på over 1000 meters høyde, før vi kom ned til skistedet Vatra Dornei hvor vi skulle tilbringe natten. Her tuslet vi gjennom byparken og så blant annet på mineralvannkilden der, før vi inntok nok et godt måltid. Denne gangen åt jeg kotelett, sopp og ost.

Tradisjonelt «Koldtbord»

Etter frokost søndag hadde vertskapet håpet på å få oss med i en gondolbane opp til en topp i nærheten, men værforholdene med snø i høyden og tildels kraftig vind tillot ikke dette, så etter litt vandring i sentrum var det igjen inn i minibussen, for å kjøre til Dorna Candrenilor hvor vi skulle se kamp på nivå 5. Ved ankomst ble vi invitert inn i klubbhuset hvor det var satt fram et slags koldtbord med noen helt fantastiske villsvinpølser, og mye annet godt! Etter kampen, som du kan lese mer om her, inntok vi igjen bussen og ble kjørt til en restaurant ikke langt unna, hvor vi fikk servert en fantastisk lunsj. Forrett var samme type koldtbord som vi hadde fått i klubbhuset, og til hovedrett: Tochitura med mamaliga!

Vi hadde det nå enda travlere enn etter gårdagens lunsj, så vi heiv oss inn i bussen igjen (Det gikk usedvanlig fort å komme seg fra restauranten og inn i minibussen, fordi nå sludda det KRAFTIG, og var virkelig sur vind.) og kjørte tilbake samme vei som vi kom. Etter å ha passert det ene passet igjen kom vi ned til Pojorata hvor vi skulle se turens siste kamp. Jeg tror vi alle i følget var enige om at dette var en av de fotballbanene vi hadde vært på med de vakreste omgivelsene, så vi så nesten mer på dem enn på kampen, som du kan lese mer om her.

Etter kampen ble vi igjen servert samme type koldtbord før vi busset tilbake til Suceava og igjen sjekket inn på hotellet. Jeg låste meg inne på hotellrommet og så Tromsø-Viking på stream før jeg tuslet ut i kvelden for å finne noe mat. Denne kvelden ble det pasta carbonara (med så mye ost på som jeg ALDRI har sett før) på en irsk pub. Noen kompromisser må man ty til når man prøver å finne spisesteder etter 2200 en søndagskveld.

Mandag var det tid for avskjed. Britene skulle fly tilbake til Luton utpå dagen, mens jeg som sagt skulle fly fra Iasi, så etter frokost dro de på sightseeing på den lokale festningen, mens jeg satte meg i bilen for å kjøre. Da jeg kom hadde jeg blitt rådet av Emanuel til ikke å kjøre den veien Google Maps anbefalte, men en rute han mente var mye bedre, et råd jeg klokelig fulgte ettersom jeg skulle kjøre i kveldinga. Nå som det var lys dag og jeg hadde relativt god tid fant jeg ut at jeg skulle prøve Googles ruteforslag, og dette var noe jeg virkelig ikke angret på!

Etter å ha passert byen Botosani (ca 100 000 innb.) ble veiene merkbart dårligere, og omgivelsene mer og mer landlige. Etter en stund var jeg omgitt av tilsynelatende uendelige sletter med bølgende hauger, kun avbrutt av enkelte knivskarpe bekkedaler. For meg som kommer fra Nord-Norge var Bukovina vakkert, men bratte fjell og snø er jeg tross alt vant med hjemmefra. Denne vestlige utposten av de sentralasiatiske steppene derimot, det var det ingen ting jeg har sett hjemme som kunne forberedt meg på, og jeg ble rett og slett helt slått ut av hvor massivt dette landskapet var. Innimellom dukket det opp en og annen landsby, spesielt ble jeg imponert over den hvor annethvert hus hadde et hagebord utenfor innkjørselen med hvitløk og vanlig løk til salgs. (I en annen landsby måtte jeg bremse kraftig ned pga en flokk kalkuner som akkurat da krysset veien)

Kloster sør for Botosani

Etter hvert ble det mer og mer bebyggelse igjen, og jeg ankom Iasi i god tid for å få levert fra meg leiebilen igjen og sette meg og vente på flyet til Wien. Dette ble selvsagt litt forsinket, så jeg fikk det kjempetravelt på flyplassen i Wien, men bortsett fra det gikk også hjemreisen helt udramatisk for seg, og jeg låste meg inn døra hjemme ca halv ett, noenognitti timer etter jeg hadde låst samme dør.

I ettertid kan jeg ikke få takket Emanuel, «El Presidente» og de andre lokale nok for det fantastiske opplegget de hadde stelt i stand til oss. Vi snakket allerede mens vi var der om at dette må vi få til å gjenta en gang (gjerne i mai eller juni, så det er litt andre temperaturer enn de vi hadde nå), og dersom det faktisk blir reprise vil jeg anbefale alle fotballinteresserte mennesker å melde seg på. Til dere som ikke er fotballinteresserte kan jeg også på det sterkeste anbefale et besøk i rumensk Moldova, både Bukovina og de andre delene av landet jeg så var virkelig en opplevelse å ha med seg videre.

For meg som leser litt musikkitaliensk, følger et katalansk fotballag og hadde fransk på ungdomsskola var også det språklige langt enklere enn hva jeg opplever at det er i nabolandene med slaviske og finsk-ugriske språk. Det er utrolig hvor mye rumensk man skjønner på kort tid dersom man tidligere har vært på «sydenferie» i et romanskspråklig land.

Så, nok en gang takk til vertskapet og de andre i reisefølget, og dra på tur hvis du kan!

 Flere bilder fra turen kan du se på facebook, og om du søker opp hashtagen #bucovina2017 i sosiale medier vil du finne ting både jeg og andre har delt underveis på turen. (Mens hashtagen #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg nok mest inneholder ting fra meg, og svar til meg)

Oppsummering 29.10.17

Selv om jeg har vært på #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg har det jo også blitt spilt annen fotball rundt om i verden.

Først ut var Eintracht Frankfurt, som lenge ledet mot Mainz, men slapp inn et mål på slutten så det ble 1-1.

Lørdag var en travel dag, hvor Manchester United tok en sterk seier mot et Tottenham som virkelig har vært i slaget i år.
Nàstic gikk på en smell mot Lugo, mens Juventus greit nedsablet AC Milan.

Søndag var helgas viktigste kamp Tromsø - Viking, noe tromsøværingene lett fiksa i snøkovet, så rogalendingene må ta den tunge veien ned i OBOS-ligaen 2018.

DWLWW må vel sies å være godkjent?

ACS Bucovina Pojorita - Şomuzul Preuteşti (2-0)

Etter en bedre lunsj sammen med det seirende lag fra dagens første kamp var det etter noen mils kjøring i over 1000 meters høyde og tildels tette snøbyger klart for #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg sin siste kamp!

Eventyrlaget FC Pojorata (Eller ACS Bucovina Pojorita som klubben egentlig heter, jeg fikk aldri noen helt klarhet i når man brukte hvilket av navnene) som så sent som i 2015-16-sesongen spilte i Liga II er nå nede i Liga IV, og var vertskap for Şomuzul Preuteşti.

Vi ankom kampen umiddelbart etter avspark, men det sto fortsatt 0-0 da jeg etter å ha gått rundt banen tok plass på hovedtribunen.

Fra hovedtribunen hadde man en fantastisk utsikt til de nydelige toppene i Bukovina, som er enden av fjellkjeden Karpatene (Som igjen er den østlige forlengelsen av Alpene), og det var til tider nesten vanskelig å fokusere på kampen og ikke på naturen.

Etter en knapp halvtime med flere gode sjanser til begge mål ble det hjemmelaget som først scoret, da de kriget inn et hjørnespark. De siste minuttene før pause kom det et par hendelser som gjorde at det til tross for den lave lufttemperaturen var relativt høy temperatur ute blant spillerne og blant supporterne på tribunen, men det sto fortsatt 1-0 da dommeren blåste for halvspilt kamp.

Etter pause hadde dommertrioen en svært dårlig periode, og det var nok ganske fortjent at de fikk ropt ting etter seg fra tilskuerne som jeg, tross svært dårlige rumenskkunnskaper, skjønte at ikke var støttende utsagn. Like etter kom jeg og min sidemann i «prat» med en eldre herre, som ble veldig imponert da han skjønte at vi var fra henholdsvis «Norvegia» og «Anglia», og da min sidemann attpåtil kunne by ham på en rullings var han overlykkelig! (Takk til Google Translate for å gjøre det mulig å formidle hva vi var der for)

Etter knapt halvspilt andreomgang økte hjemmelaget ledelsen til 2-0 på en flott volley-variant, og til tross for noen enorme sjanser for gjestene (avslutning både i tverra og i stolpen (videoen var egentlig et forsøk på å snikfilme en av tilskuernes tilrop, men så skjedde det ting i bakgrunnen)) endte kampen til slutt 2-0.

Før avreise fikk vi både mer koldtbord og litt kake, så vi led absolutt ingen nød!

Flere bilder fra kampen finner du på facebook.

Dorna Candrelinor - Poieni Solca 3-2

Søndag sto vi tidlig opp for å ta gondolbane til en fjelltopp, men været var så kjipt at det måtte vi stå over. Etter en relativt kort kjøretur kom vi til Dorna Candrelinor hvor vi fikk se en nydelig liten tribune med tak (noe som gledt oss alle i det kalde og våte været) før vi ble invitert inn i garderobebygget til et koldtbord som satte alt jeg har vært borti av breddesnadder tidligere i skyggen!




Etter hvert ble det tid å entre tribunen, og så lenge man holdt seg unna øverste rad (hvor det var åpen bakvegg og stiv kuling i nakken) var det faktisk relativt behagelig å sitte der.

Da kampen kom i gang var det første jeg la merke til bortelagets keeper. Mannen kan ikke ha vært langt unna 60 år! Imponerende! Hjemmelagets keeper vakte også oppsikt, ettersom hans kroppsvekt ikke kan ha vært langt unna min egen!

Etter et kvarters spill bryter plutselig hjemmelagets nummer 9 gjennom forsvaret til de gulkledde gjestene, og vips, så står det 1-0. Dette var helt fortjent, og hjemmelaget hadde i mine øyne et klart grep om kampen fra start til mål.

Et kvarter etter dette ble det nok en scoring og 2-0, et resultat som sto seg helt til pause, da spillere og dommere i høy hastighet flyktet inn i garderoben for å få kroppstemperaturen opp noen grader igjen.

I pausen benyttet hjemmelagets keeper anledningen til å ta på seg lue, noe som nok ikke var så dumt, da det bare gikk noen få minutter fra avspark til det begynte å snø! (Banen lå tross alt på over 800 moh). Hjemmelaget var fortsatt best, men etter ca tjue minutter av omgangen kom reduseringsmålet. 2-1.

Fem minutter senere trodde jeg spikeren var satt i kista da det ble scoret 3-1, men med fem minutter igjen å spille fikk gjestene et frispark fra helt nede ved hjørneflagget, som de klarte å score på, og det var duket for en forrykende sluttspurt, trodde jeg.

Det viste seg dog at det hadde vært så mange knallharde dueller gjennom kampen, at de færreste av spillerne på noen av lagene hadde så veldig mye mer å by på, og kampen ebbet til slutt ut med en fortjent 3-2-seier til hjemmelaget, mens jeg konkluderte med at jeg ikke hadde vært så kald på fingrene siden i fjor på denne tida!

Flere bilder fra kampen finner du på facebook.