Lommedalen - Årvoll 3-5

Etter å i flere år ha hatt komplett fjerdedivisjon i Oslo var situasjonen i år en litt annen, da Lommedalen hadde flyttet kampene siden fra øvre bane til nedre. Begge banene er lagt inn i Futbology, og selv om jeg hadde besøkt den øvre for flere år siden manglet jeg altså fortsatt den nedre. Det var derfor med stor spenning jeg satte kursen vestover denne tirsdagskvelden sammen med Jakub og Ole Jakob for å finne ut om fjerdedivisjonskampen mellom Lommedalen og Årvoll faktisk skulle spilles på nedre bane.

Da vi kom fram oppdaget vi til vår store glede at de som var i oppvarming befant seg på den nedre banen, og jeg hilste også kjapt på Trygve og hans dommerkolleger som akkurat var i ferd med å avslutte sin oppvarming. Vi gikk sammen med Christian som også hadde kommet og tok plass på det lille hjørnet av tribuna som stakk fram fra snøen, hvor vi også møtte Hallvard og Andreas. Faktisk var det hele åtte innsjekka i appen, av et totalt publikum på rundt 30.

Vi fikk se lagene ta innmarsj, mens de to gulkledde supporterne slapp ut litt gul og svart røyk fra toppen av en container. Myntkast ble så tatt, før kampen kom i gang. Spillet svingte litt fram og tilbake, men innledningsvis må jeg si at jeg egentlig syntes hjemmelaget virket friskest. Det var nok derfor et hardt slag både for gule supportere og spillere da gjestene rett før klokka bikket tjue spilte minutter satte et frispark i mål til 0-1.

Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, uten at vi fikk de helt store målsjansene, og jeg hadde såvidt begynt å forberede meg på å besøke kiosken i pausen da noe sviktet i kommunikasjonen mellom keeper og en av forsvarsspillerne til Årvoll. Resultatet av dette ble at ballen ikke ble klarert av noen av dem, og i stedet landet hos en lommedøl som fikk en enkel jobb med å sette inn 1-1.

Flere mål ble det ikke i første omgang, og jeg trakk inn i kiosken for å skaffe meg en svært god vaffel. Denne oppskrifta var definitivt verdt turen til Bærum alene!

Da andre omgang tok til så jeg at flere av mine medsammensvorne valgte å bli igjen inne i bygget der kiosken var for å prøve å holde varmen litt. Selv stilte jeg meg igjen ute, selv om lysforholdene nå gjorde fotografering til en ganske krevende øvelse.

Rett før det var spilt ni minutter av andre omgang startet så en helt koko del av kampen. Det første som skjedde var at Årvoll igjen tok ledelsen med 1-2, før Lommedalen 80 sekunder senere utlignet gjennom et skudd omtrent fra midtbanen. I det 56. minutt kom så 2-3 til store protester fra gultrøyene som mente det hadde vært offside, men dette hadde ikke hjulpet noe for i det min stoppeklokke passerte 64 minutter kom 2-4. Jeg trodde kanskje ting hadde roet seg litt nå, men i det 66. minutt vartet en av Lommedalens spillere opp med en kremscoring, og det sto 3-4.

Etter dette roet det seg noe ned med scoringer, men jeg hadde en følelse av at gjestene fra Groruddalen nå var nærmere å øke ledelsen enn hva vertskapet var utligning. Det så likevel ikke ut som om vi skulle få noen fler mål, før Årvoll nesten fire minutter på overtid lyktes med å sette ballen i mål nok en gang. Med 3-5 på scoringstavla ble det bare spilt noen sekunder fotball da spillet ble satt i gang igjen, og dette ble dermed også sluttresultatet etter det som må kunne sies å ha vært en noe kaotisk kamp!

Jeg tok igjen med meg mine passasjerer, satte kursen nedover langs Lomma, svingte feil da vi skulle ut på E18 så vi fikk en æresrunde til Slependen, før vi endelig kom oss tilbake til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Norrköping - GAIS 1-0

Etter å ha forlatt stadionområdet i Finspång hadde jeg en liten halvtimes kjøretur før jeg var i Norrköping, og da jeg nærmet meg åstedet for dagens andre kamp innså jeg at jeg hadde vært veldig smart ved å plotte inn en parkeringsplass i stedet for stadion som mål på GPS-en min. Da jeg svingte inn her viste det seg at jeg hadde mer flaks enn jeg fortjente, her var det nemlig akkurat én parkeringsplass igjen, så jeg dumpet bilen og labbet ned gata til stadion hvor det skulle spilles Allsvenskan-kamp mellom IFK Norrköping og Göteborgs Atlet- & Idrottsselskap, bedre kjent som GAIS.

Dette var faktisk sjette gang jeg skulle se bortelaget spille (og det sjette stadionet jeg så dem spille på!), mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap for meg (og et nytt kryss på lista mi over IFK-er jeg har sett). Etter å ha funnet riktig inngang stusset jeg litt på at det var så lite kø, og da jeg kom inn på tribunen skjønte jeg hvorfor: Det var rikelig med ledige plasser på det over 17000 seter store stadionet.

Slik det skal være på et ordentlig stadion var de syngende hjemme- og borte-supporterne plassert på hver sin kortside. Det er mulig jeg ble litt påvirket av hvor jeg satt, men det virket for meg som om lydtrykk pr hode var betraktelig høyere hos de tilreisende enn hos de litt imponerende mange i motsatt ende av banen. De grønnsvarte kom likevel til kort da de prøvde å overdøve klubbhymnen før innmarsj.

Jeg har etterhvert sett nok fotballkamper til å skjønne at når ultrasene forsvinner under en såkalt «OH» (et banner/flagg/seil som legges over hodene til folk så man ikke ser hva som skjer under det) før avspark, så kommer det til å skje ting som politi og fotballforbund ikke ser med blide øyne på. Da kampen startet var det likevel ikke annet å se fra bortefeltet enn litt flekking av ræv mot banen, og ellers holdt man seg til synging.

Ute på banen var det lenge vanskelig å utpeke ett lag som overlegent det andre. Begge lag hadde et par kurante sjanser, men ellers var det ikke akkurat noen minneverdig kamp jeg hadde dratt for å se. Høydepunktet i første omgang var kanskje da hjemmelagets medisinske personell hissset seg opp mot fjerdedommeren fordi sistnevnte stoppet ham fra å løpe ut og se til en skadet Daniel Eid før det ble stopp i spillet.

For meg som hadde fem-seks timers kjøring foran meg etter kampen var selvsagt avspark 1400 fint, men for supportere som liker pyroteknikk skapte det litt stusselige arbeidsforhold. Da det ble futtet av noen bluss klokka 1435 var effekten omtrent null, annet enn et par av politifolkene på stadion fikk gått seg en liten runde.

Kampen var altså fortsatt målløs da det ble pause, og siden jeg ikke hadde sett noe mer spennende enn korv i kiosken bak tribuna valgte jeg å holde meg på plassen min i stedet for å utforske serveringstilbudet.

Da kampen igjen ble sparket i gang lignet det vi så lenge på førsteomgangen. Jeg overhørte at de som satt bak meg mente dette var en «skitmatch» og at de burde fått betalt for å være der og se på den, og jeg var nesten tilbøyelig til å være enig med dem.

I det 69. minutt kom så det som gjorde kampen verdt billetten. Tim Prica kriget seg forbi eller mer eller mindre gjennom GAIS-spiller etter GAIS-spiller, og skjøt til slutt ballen i mål! 1-0 til «Peking», og stor jubel hos de blåhvite.

GAIS presset etter dette voldsomt på for utligning, men da tilleggstiden til slutt var over sto det fortsatt 1-0, noe som om jeg skal dømme på reaksjonene derfra hadde fått IFK-keeperen til å juble litt mot bortefeltet bak seg.

Jeg forlot stadion, og mens jeg gikk mot bilen begynte det å småregne, før himmelens sluser åpnet seg for fullt i det jeg hadde kommet ut på hovedveien! Takk og pris for at dette været ikke hadde kommet en liten time tidligere. Veien tilbake til Oslo ble ganske så begivenhetsløs, og når sant skal sies er vel intet nytt godt nytt når man kjører bil!

Femkampershelga i Sverige hadde iallfall vært en suksess, og jeg har nå kun de to nordligste kamparenaene igjen før jeg kan si at jeg har fullført Allsvenskan.

Reijmyre IF - Vånga IF 2-5

Nok en natt tilbragt i en strålende AirBnB, og nok en tidlig morgen for å komme meg videre til et län jeg aldri hadde besøkt før. Denne gangen fortsatte ferden nordover fra Småland til jeg kom til Östergötland, og etter å ha tatt noen dristige (noen vil kanskje si dumdristige) rutevalg som hadde ført meg via et par mil med grusvei kom jeg fram til Finspång rett nord for Norrköping, hvor det var klart for treningskamp mellom division 6 (nivå 8)-laget Reijmyre IF og Vånga IF fra nivået over.

Eller, klart og klart, da jeg kom fram til arenaen ble jeg umiddelbart litt skeptisk da det tross at det bare var en liten halvtime til avspark ikke var en sjel å se. Heldigvis dukket det plutselig opp en fyr som gikk inn med en stol under armen gjennom en dør i gjerdet jeg ikke hadde sett, og like etter kom først ett fotballag og så ett til. Her ble det kamp!

Grosvads Idrottspark var et inngjerdet område med en lang rekke anlegg for ulike aktiviteter. Her var en kombinert friidretts- og fotballbane med stor tribune integrert i garderobebygget, her var bandybane, her var bueskytterbane, her var ishall, like utenfor gjerdet var det discgolfanlegg og badeland, og ikke minst var her altså en kunstgressbane hvor det skulle spilles kamp denne søndags formiddagen. (Sikkert også flere andre anlegg jeg ikke så i farta)

Da avspark nærmet seg hadde vi faktisk såvidt blitt flere tilskuere rundt banekanten enn det var spillere på banen, men jeg mistenkte at kvaliteten på fotballen vi skulle få se kunne komme til å bli noe påvirket av den kraftige vinden som passerte banen litt på skrå i lengderetningen. Sjelden har jeg hatt mer rett i en forutanelse!

Det var bortelaget (som spilte i en grell kombinasjon av grønne shorts og lilla bortetrøyer) som skulle ha vinden i ryggen i første omgang, og det ble raskt klart at om ikke divisjonsforskjellen var i deres favør fra før, så ville vinden absolutt være til stor hjelp ute på banen. Det tok faktisk ganske nøyaktig 80 sekunder fra avspark til ballen første gang lå i mål bak Reijmyre-keeperen og det sto 0-1.

Vel seks minutter senere kom 0-2, og i praksis var det jeg bivånet spill mot ett mål. Vinden var ikke bare til hjelp, jeg så flere tilfeller der de lilla ble lurt av at ballen fikk mer fart enn de hadde beregnet, og jeg tror faktisk ledelsen kunne blitt større med litt mer normale forhold i lufta. Vi måtte kanskje delvis derfor vente helt til det 29. minutt før det igjen ble scoring, og selvsagt var det Vånga-folket som igjen kunne juble for mål og 0-3.

0-3 sto seg til pause, og jeg fant en vegg å skjule meg for vinden bak mens jeg ventet på at spillet skulle bli gjenopptatt. Jeg la samtidig merke til at enkelte av de parkerte ekstramålene rundt banen nå og da flyttet litt på seg, og var litt bekymret for om kampen ville la seg fullføre.

Mine bekymringer begynte ganske raskt etter at andre omgang hadde startet å materialisere seg som virkelighet. Det ble flere stopp i spillet som følge av at målet i nordøstenden av banen hadde flyttet seg, men til slutt fant noen smarte sjeler en måte å bedre forholdene noe på. Løsningen ble at et annet mål ble veltet og plassert helt inntil baksiden av dette for å skape litt mer friksjon mot bakken, noe som om det ikke stoppet problemene helt i det minste minimerte dem.

Sidebyttet hadde som ventet redusert Vångas overtak kraftig nå som de måtte spille mot vinden, men samtidig ble det klart at det ikke var bare vindens skyld at de hadde vært så dominerende som de hadde vært før hvilen. De merket uansett godt at det å spille i motvind ikke var bare enkelt, kanskje det ble aller tydeligst da en som etter å ha kommet forbi forsvaret og havnet alene med keeper klarte å avslutte utenfor mot åpent mål!

Hjemmelaget klarte faktisk etterhvert å begynne å utnytte medvinden noe, men lenge så det ut som om de skulle ende like målløse som i første omgang. Jeg hadde likevel en mistanke om at det ville komme scoringer i det vindutsatte målet også i denne halvdelen av kampen, og i det 72. minutt fikk jeg endelig rett da 1-3 kom.

I det 78. minutt fikk så de grønnhvite fra glassverkbygda i utkanten av Finspångs kommun et frispark litt ute på kanten. Igjen klarte de å utnytte medvinden, og ballen gikk i mål til 2-3. Etter scoringen ble det litt diskusjon mellom gjestenes keeper og dagens dommer, og for meg som sto et stykke unna virket det som om målvakten mente at målet igjen hadde vært ute av posisjon så målet ikke kunne godkjennes. Spillet ble uansett gjenopptatt fra midtbanen, så målet var blitt tellende.

I det 83. minutt kom så beviset på at det faktisk var mulig å score også i motvind, da Vånga lyktes med å fullføre et angrep så det ble 2-4.

Spikeren i kista kom så i siste ordinære spilleminutt da 2-5 kom, og ikke lenge etter blåste dommeren av det som hadde vært en tidvis litt parodisk fotballkamp.

Jeg skyndte meg tilbake til bilen og satte kursen mot Norrköping for å besøke mitt 14. av 16 Allsvenskan-stadioner, og konkluderte med at tross vinden hadde det i det minste ikke regnet noe!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mjällby - AIK 1-1

Mens jeg så lørdagens første kamp hadde det tikket inn en melding fra en småfortvilt norsk groundhopper som pga et innstilt tog tidligere på dagen slet med å komme seg i tide fra Sölvesborg til Strandvallen. Jeg avtalte derfor et sted å plukke ham opp, og etter å ha funnet Amund hadde jeg selskap i bilen den siste drøye mila mot stadion. Vi fant et sted å dumpe bilen, og spaserte så ned mot inngangen for å se Allsvenskan-matchen mellom Mjällby og AIK.

Etter å ha forsert sikkerhetskontroll og billettsjekk skilte vi lag, da vi skulle sitte hver for oss, og noe av det første jeg så etter å ha blitt alene var en matvogn som solgte stekt sild! For en nordlending fra en fjordarm som har vært kjent for massivt sildefiske var dette uimotståelig, og en sill med mos ble bestilt og fortært mens jeg ventet på avspark. Jeg fant deretter plassen min, som hadde grei utsikt mot både hjemme- og bortesupporterne. Når sant skal sies forventet jeg ikke allverden av de førstnevnte, mens det etter den vanvittige Asterix-tifoen tidligere i vår definitivt var forventninger til «Gnaget».

Mens Henning Berg, Colin Rösler, Tom Pettersson og Bersant Celina (Med andre ord en solid norskrelevant deltagelse i denne kampen) kom ut fra garderoben leverte de tilreisende supporterne et solid pyroshow.

Det ble flere ganger utover i kampen tent et bluss eller to, og hver gang kom den obligatoriske «PLING PLONG PLING VI BER OM ALLAS UPPMERKSAMHET…» uten at noen så ut til å bry seg noe videre om det. Den innledende pyroen ble ledsaget av et svært «Gnaget på turné»-banner, mens det senere utover i omgangen også kom opp ett banner med «Vila i frid Mats!» og ett med «Krya på dig John!».

De syngende hjemmesupporterne prøvde etter beste evne å støtte sine gulkledde helter, men da lagene tok pause sto det kanskje 0-0 på banen, men på tribunen sto det minst 0-14. Dette var utklassing!

Siden jeg hadde spist før kamp holdt jeg meg på plassen min i pausen, og fikk når andre omgang kom i gang orkesterplass til svært mye peiving med armene fra AIK-trener Henning Berg. Om det var dette som hjalp vet jeg ikke, men rett før vi passerte en times spill lyktes hovedstadslaget med å overmanne MAIF-forsvaret, og dermed sto det 0-1!

Det så en stund ut som om Allmänna idrottsklubben skulle klare å holde på ettmålsledelsen, eller kanskje endatil øke den, men Mjällby klarte etterhvert å jobbe seg inn i kampen igjen, og i det 73. minutt var det hjemmefansens tur til å juble! 1-1, og trompetisten fra jazzbandet som hadde spilt utenfor stadion før kamp lot seg rive så med at han begynte å spille med på scoringsmusikken.

Rett før vi passerte nitti minutter spilt ble det opplyst at dagens tilskuertall var 4138, og deretter kom fjerdedommer opp med tavla som viste at det skulle spilles minimum tre minutters tilleggstid. Dette kunne man like gjerne ha spart seg, for det skjedde ikke mer før dommeren blåste av med 1-1 på scoringstavla. AIK-supporterne begynte straks å fokusere på viktigere ting enn denne kampen: «Vi hater Djurgården» og «Krossa Djurgården» runget ut over Listerlandet!

Jeg kom meg etterhvert ut av stadion og fant veien tilbake til bilen. Jeg oppdaget nå at den litt merkelige parkeringa jeg hadde foretatt viste seg å være en «blessing in disguise». De som sto inne på det offisielle parkeringsområdet sto nå i uendelige køer for å komme seg ut på veien, mens jeg straks var der, og dermed slapp unna med «vanlig» køkjøring fram til jeg kom ut på europaveien og var på tur nordover mot der jeg skulle overnatte før søndagens kamper.

Olofström - Asarum U 2-2

Etter en god natts søvn etter gårdagens kamp satte jeg kursen østover, og kom etterhvert fram til Blekinge län, et område av Sverige jeg aldri før hadde besøkt. Første stopp her var i den lille Volvofabrikkbyen Olofström, hvor det skulle spilles treningskamp mellom Olofströms IF og utviklingslaget (dvs B-laget) til Asarums IF FK.

Da jeg kom fram var noe av det første jeg merket at jeg var tom for strøm på det ene kameraet mitt, men heldigvis fikk jeg bistand av en hjelpsom vaktmester som drev og merket opp banen, og fikk dermed ladet litt fram mot kampstart. Jeg slo også av en prat med en i trenerteamet til hjemmelaget, som syntes det var stor stas med besøk fra Norge til Dannfältet. Klubben spiller egentlig på et annet stadion noen hundre meter lenger sør, men denne kampen var altså lagt til dette anlegget som så mest ut til først og fremst å bli brukt til friidrett. Jeg mistenker at grunnen kan ha vært for å spare gressmatta på Lilla Holje fram mot seriestart i Division 5 neste helg.

Med rett over tjue frammøtte, hvorav langt de fleste på den flotte tribuna ble kampen sparket i gang, og hjemmelaget kom svært godt i gang. Faktisk tok det under fem minutter før vi fikk 1-0, og jeg begynte å lure på om vi skulle få se en utklassingsseier?

Vertskapets dominans holdt seg, selv om det ikke ble så mange store målsjanser etter scoringen, De få store sjansene som kom ble ikke utnyttet, og dermed sto det fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg kunne småjogge bort til bilen for å hente en boks vaniljecola før andre omgang braket løs.

Nå var det de tilreisende som fikk en pangstart, og med 48:45 på min stoppeklokka lå ballen igjen i det nordlige målet på stadion. 1-1, og like langt.

Andre omgang ble mye jevnere enn hva jeg hadde syntes den første var, men fortsatt var det voldsomt sjansefattig. En liten halvtime ut i omgangen lyktes det likevel for Olofström å både skape en sjanse og utnytte den til det fulle, så det ble 2-1.

Etter dette virket det litt som om OIF slo av en mental bryter. Det var definitivt ikke fordi de blåkledde plutselig ble veldig mye bedre at de nå kom mye mer inn i spillet, og med litt under ti minutter igjen av kampen trodde de hadde utlignet. Jubelen ble dog kortvarig, offsideflagget var hevet, og etter at dommeren  hadde vært ute og snakket litt med sin assistent ble annulleringen stående og målet strøket fra protokollen.

Asarum-rekruttene ga likevel ikke opp, og i det 89. minutt lyktes endelig anstrengelsene. Denne gangen ble det ikke noen annullering, og dermed sto det 2-2 i det vi gikk inn i overtidsminuttene. Det ble ikke lagt til veldig mye, så da dommeren blåste av sto det fortsatt uavgjort, og jeg kunne haste mot bilen for å komme meg videre til Allsvenskan-kampen jeg skulle se på ettermiddagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Zenith - Väster 4-1

I et forsøk på å få skaffet meg et par av banene jeg fortsatt mangler i Allsvenskan hadde jeg denne helga sett meg ut en fin meny med kamper, og det hele skulle starte i Göteborg fredag kveld. Etter å ha avsluttet arbeidsuka satte jeg derfor kursen sørover, og kom etterhvert fram til den svenske vestkystens hovedstad, nærmere bestemt øya Hisingen. Her manøvrerte jeg meg gjennom tåka til jeg fant arenaen hvor det var klart for kamp på nivå fem (division 3) mellom Zenith og Väster.

Zenith er jo et lag jeg har sett flere ganger før, senest i treningskamp nå i vinter med kamera rundt halsen, men med det været det var i dag lot jeg kameraene ligge igjen i bilen. Jeg hadde på forhånd fått avklart at siden jeg kom fra Norge skulle jeg få slippe gratis inn (De godtok kun betaling med Swish), men ved den inngangen jeg brukte sto det ingen og sjekket om jeg betalte da jeg kom, så dermed slapp jeg å sjekke om beskjeden hadde nådd fram fra instagramkontoen til klubben til billettørene.

Jeg la tidlig merke til at her var en solid gjeng purunge hjemmesupportere, og det var hengt opp et stort banner foran feltet der de sto med teksten «Nytt år samma kärlek». Rett og slett vakkert, og inn mot kampstart skjønte jeg at her kom det til å skje ting ved innmarsj da det både ble delt ut kasteruller og noen av de frammøtte plutselig forsvant inn under et flagg som ble holdt over hodene på dem.

Joda, mine mistanker var riktige, da kasterullene ble kastet mot banen ble det også tent noen bluss, selv om effekten både av kastingen og blussingen ble noe redusert av at det var relativt sterk motvind.

Da kampen kom i gang var det de nyopprykkede gjestene fra byens sørvestside som virket friskest, og svært mye av spillet foregikk foran Zenith-keeperens (Som jeg senere ble fortalt var en omskolert håndballspiller!) mål. Noen scoringer ble det likevel ikke, og skuffelsen var nok derfor stor hos de orangekledde da Zeniths nummer 9 like etter at noen bak stadion hadde sendt opp noe fyrverkeri av den typen som smeller HØYT satte inn to kjappe mål i det 22. og 24. minutt. 2-0 der altså, i en kamp gjestene fram til da hadde virket å ha et lite overtak i.

Med stadig tykkere tåke hadde jeg nesten begynt å bekymre meg litt for om vi skulle få problemer med å få gjennomført kampen da gjestene i det 27. minutt slo et langt frispark inn mot feltet. Han som skulle ta imot ballen ble dyttet overende, og dommeren pekte på straffemerket.

Straffesparket gikk oppskriftsmessig i mål, og dermed sto det etter 28 minutter av kampen 2-1, og Väster kunne igjen prøve å få noe resultatmessig ut av dette.

Da vi nærmet oss pause syntes tomålsscorer Isaac Jonsson det var for lenge siden han hadde fått høre scoringsmusikken på stadion, og med 41:35 lysende på stadionuret fullførte han sitt hattrick ved å sette inn 3-1.

3-1 sto seg til pause, og mens jeg sirkulerte litt i publikumsområdet kom jeg i snakk med en av kampvertene, som faktisk hadde fått høre fra instagram-kontoen at jeg skulle komme. Jeg fortalte ham litt om groundhopping, og fikk overlevert et Zenith-skjerf! Veldig hyggelig å føye til samlingen.

Før pause hadde som sagt Väster hatt mye av styringen på kampen, men når andre omgang startet ble det raskt klart at Zenith hadde bestemt seg for at dette ville de ikke ha noe av. Til stor glede for «Green guys» og flesteparten av de andre vel 120 frammøtte virket hjemmelaget nå å ha full kontroll ute på kunstgressmatta på Hovgårdsvallen.

Effektiviteten var likevel ikke allverden å skrive hjem om, men i det klokka passerte 78 spilte minutter lyktes det endelig for vertskapet å score igjen, og for de med skarpt syn var det nå mulig å skimte at det sto 4-1 på scoringstavla på andre sida av en tåkefylt bane.

Mer skjedde det egentlig ikke i kampen. Etter en merkelig førsteomgang hvor Zenith var litt heldige som ledet til pause hadde de så god kontroll i andre omgang at ingen kan si at seieren var ufortjent.

Jeg forlot banen, satte meg i bilen, og via en liten hamburgerpitstop kom jeg etter et par timer fram til nattens overnattingssted, hvor jeg skulle samle krefter til nye eventyr på lørdag.

Selv om det er bare mobilbilder kan du se noen fler bilder fra kampen på Google photos.

Faaberg - Valdres 3-3

Normalt sett skulle jeg denne aprilsøndagen ha vært i Sandefjord og sett Tromsø-kamp i Eliteserien, men siden man fant ut at dette var en bra tid for å legge kunstgress på stadion der satte jeg heller kursen nordover fra hovedstaden på jakt etter en ny fotballbane å se fotball på. Ekstremværet Hans i fjor høst hadde sørget for at fotballbanen på Jorekstad fortsatt er ute av drift, så derfor ble ettermiddagens mål Øyer, hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Faaberg og Valdres.

På plass var det første jeg fikk se noen unger som klarte å kræsje en drone inn i ballfangenettet, og i forsøket på å pirke den ned med et hjørneflagg også satte fast dette flagget, så man måtte tilkalle forsterkninger for å få ned både flagg og drone. Det så heldigvis ut som alt gikk bra til slutt. Etter at «Fishing i Valdres» hadde blitt spilt under oppvarming vekslet jeg før avspark noen ord med dagens dommer, som er en ivrig Futbology-bruker og (litt avdanket) twitrer, og så entret lagene banen klare for sesongåpning.

Fra avspark kom Faaberg ut i hundre, før valdrisene kom sterkt tilbake og jobbet seg inn i kampen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da et hjørnespark i det 12. minutt endte med scoring og 0-1.

Spillet fortsatte nå å svinge fram og tilbake foran de omlag førti tilskuerne som hadde møtt opp. Begge lag kom til noen halvsjanser, men tross at det var en god del tilskuere som holdt med bortelaget var flertallet hjemmesupportere, og det var disse som i det min stoppeklokke passerte 26 spilte minutter fikk juble da et skudd ble fyrt av fra spiss vinkel og i mål til 1-1!

1-1 sto seg til pause, og mens jeg gikk og kjøpte en svært god vaffel undret jeg meg på om den andre omgangen kunne leve opp til den svært livlige førsteomgagen vi nettopp hadde fått servert. Spoiler alert: Det kunne den!

Knappe ti minutter inn i andre omgang jublet alle på Valdres' benk for scoring, men jeg stussa litt på at den antatte målscoreren forholdt seg ganske så rolig. Joda, det viste seg at ballen hadde strøket like på utsida av stolpen, noe som var svært vanskelig å se annet enn rett forfra.

Like etter at banen ble fylt av deilig gjødsellukt fra en bonde i nabolaget smalt det så i feltet. En av Valdres-spillerne gikk i bakken, dommer slo ut med armene mens alle de tilreisende ropte etter straffe, men ute på sidelinja sto assistentdommeren og viftet med flagget som en gal. Etter en liten prat mellom dommer og AD innså førstnevnte at han nok hadde tatt feil og pekte på straffemerket. Faaberg-spillerne var ikke spesielt fornøyde! Straffen ble enkelt satt i mål, og med et minutt igjen til timen var spilt sto det 1-2.

Valdres var nå virkelig i siget, og hjemmelagets unge keeper (2009-årgang, etter sigende!) fikk mer enn nok å gjøre, og sørget ved flere anledninger for at de blågule fortsatt hadde håp om å få noe med seg fra denne kampen når han vartet opp med kremredninger. I det 70. minutt måtte han likevel gi tapt, og med 1-3 mistenkte jeg at toget nå var gått for vertskapet.

Samtidig som de nå lå under med to mål så jeg at det virket som det bredte seg mer og mer frustrasjon innad i laget hos Faaberg, men samtidig begynte også Valdres å vise tegn på svakhet. Et forsøk på å spille seg ut bakfra havarerte totalt, og at det ikke ble redusering da var nesten mirakuløst.

Det hadde vært noen skader og stopp i spillet, så det var klart at det kom til å bli en hel del tillegg i tiden da vi passerte nitti minutter. Vel to minutter inn i overtiden lyktes så endelig Faaberg med å få den etterlengtete reduseringen. 2-3, og nytt liv i kampen!

Da vi passerte seks minutter spilt etter at klokka hadde passert nitti minutter hørte jeg noen rope at det nå var to minutter igjen, så det var tydeligvis lagt til åtte minutter. Jeg hadde skrevet klar en tweet om at kampen var ferdig med 2-3, men plutselig ble jeg nødt å slette den. Et Faaberg-angrep endte i det min stoppeklokka viste 97:40 med utligning til 3-3 og ville jubelscener!

Da jubelen roet seg fikk en av hjemmelagets menn sitt andre gule kort og måtte forlate banen, men dette fikk liten betydning fordi da spillet igjen ble satt i gang ble kampen nær umiddelbart blåst av, og dermed hadde det etter nittini minutter og ni sekunder blitt 3-3 og ett poeng til hvert lag.

Jeg satte med radiosporten på bilstereoen kursen sørover, og kunne etter et par begivenhetsløse timer parkere hjemme igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.