lørdag 19. januar 2019

Frigg - Ørn Horten 1-1

Ny lørdag, ny innendørstreningskamp. I dag holdt jeg meg i hovedstaden, og ankom Manglerudhallen i god tid for treningskampen mellom de to divisjonskollegene Frigg og Ørn Horten.

Noen minutter etter avspark i hallen var vi faktisk hele 8-9 innsjekka groundhoppere på plass, og blant de oppmøtte var selveste Groundhopper-appens fedre Geir og Lars Erik.

Det ble mye groundhopping-prat på tribuna, men vi fikk da sett litt på kampen også. Til tidlig preseason-kamp å være var det svært høyt tenningsnivå på banen, og dommeren måtte ved flere anledninger inn og roe ned litt. Etter omlag 11 minutter fikk en av vestfoldingene ballen litt utenfor 16-meteren. Han sto ganske alene, og fikk tid å sikte, og hamret ballen i mål.

0-1 sto seg svært lenge, og det var egentlig ikke de helt store sjansene til at det skulle bli et annet resultat. Noe av det mest underholdende som skjedde på banen utover i kampen var de mange lange utsspillene fra keeperne som gang på gang passerte mellom bærebjelkene i taket på hallen, på mystisk vis uten å treffe dem!

Noen av mine medgroundhoppere brukte pausen  på å finne vafler og kaffe som det viste seg at var tilgjengelig i hockeyhallen vegg i vegg, mens vi andre lot praten gå på tribuna.

Rundt ti minutter etter hvilen hadde Frigg alle tiders sjanse til å utligne, men det endte i stolpen, og det så virkelig ut som om kampen skulle ebbe ut med 0-1, da Frigg to minutter på overtid fullfrte et fint angrep med å skyte i mål, og det sto 1-1.

1-1 var nok et ganske rettferdig resultat i denne kampen, og det tok ikke lang tid før dommeren blåste av, tross Frigg-trenerens forslag om at de skulle spille «første målet vinner.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

mandag 14. januar 2019

Retro: Norge - Øst-Tyskland U21 0-4

Etter til stadighet å ha undret på litt av hvert om det som sannsynligvis var den første fotballkampen jeg var til stede på fant jeg ut jeg skulle samle noen tråder, og tok en svipptur på arbark for å lese litt aviser på NBs nettsider.

Åga ILs logo. Fantastisk, ikke sant?
I 1985 var jeg 8 år, og spilte fotball for Åga IL. I den anledning hadde jeg meldt meg på Rana Fotballskole uka før skolestart, og tilbragte dagene med ballspill på Sagbakken stadion. Vi som deltok på fotballskola ble tilbudt å være ballgutter på den historiske U21-landskampen Norge - Øst-Tyskland. Det historiske her lå i at dette var første gang en landskamp i fotball ble arrangert i Nord-Norge.

Jeg husker ikke stort fra selve kampen, bortsett fra at Thor André Olsen sto i mål, og i tillegg har jeg et vagt minne om at jeg sto ca midt på langsida på motsatt side fra tribuna og innbytterbenkene på gamle Sagbakken gress. Jeg tror kanskje jeg løp og hentet ballen én gang.

fotball.no står følgende norske tropp oppført:
1 Thor Andre Olsen
2 Hans Martin Brandtun
3 Erland Johnsen
4 Rune Tangen
5 Espen Engebretsen
6 Vegard Skogheim
7 Kjetil Osvold
8 Jan Berg
9 Leif Arve Seland
10 Sten Glenn Håberg
11 Tore Kallstad
12 Einar Rossbach
13 Gunnar Halle
14 Tor Fosse
15 Kai Lagesen

Faksimile: Nationen
De fire siste var innbyttere, og den eneste det står oppført at ble benyttet var Gunnar Halle som kom innpå for Tore Kallstad. Det står også at dommer var dansken Alex Jacobsen.

Det som ikke står her fant jeg ut gjennom litt lesing av avisreferater: Vegard Skogheim ble også byttet ut, da han ble skadet. De siste 7 minuttene av kampen spilte Tor Fosse. Kanskje det var her grunnlaget for Brynes cupgull to år senere ble lagt? Avisene var for øvrig samstemte i at Skogheim var Norges bestemann.

Avisene fokuserer ellers mye på at U-landslagstrener Egil «Drillo» Olsen sa seg fornøyd med kampen tross et på papiret stygt 0-4-tap.

La oss så se litt nærmere på tyskernes lag, og hvordan det gikk med disse senere. De virkelig største stjernene født midt på 60-tallet var alt hentet opp til A-landslaget, som skulle spille i Oslo dagen etter, så dem finner vi ikke i denne troppen. Jeg går ut fra at det også var med noen flere reserver, som ikke fikk spilletid.

Rainer Hoffmeister spilte noen sesonger for Lokomotiv Leipzig og Rot-Weiß Erfurt, men etter gjenforeningen av Tyskland ble 2. bundesliga det høyeste nivået man så ham på.
Frank Kräuter spilte også på høyeste nivå i DDR, men forsvant i det stille ut av fotballprotokollene etter gjenforeningen.
Heiko März var en av de spillerne som fikk den beste karrieren etter gjenforeningen, med 95 bundesliga-kamper for Hansa Rostock.
Olaf Berschuck sliter jeg med å finne ut noe som helst om karrieren til, annet enn at han i senere år har jobbet som trener i bredde- eller aldersbestemt fotball.
Udo Frankhänel er det heller ikke mye nytt å finne ut om, annet enn at det later til å være et blomstrende marked for signerte Carl Zeiss Jena-fotballkort med ham på.
Thomas Grether spilte de siste før-gjenforeningssesongene for Union Berlin, før han forsvant nedover i divisjonene.
Heiko Bonen kom inn og fikk 17 minutter for Grether. Klubbmessig fikk han en langt bedre karriere, og spilte for både Bochum og Karlsruhe i bundesliga. Han er i dag trener for FC Gütersloh 2000 på nivå 5.
Steffen Krauß er nok en spiller som fikk en sterkt dalende karrierekurve etter gjenforeningen, tross at han må ha vært et stort talent. Faktisk hadde han spilt A-landskamper for DDR før denne U21-kampen.
Matthias Lindner ble i Lokomotiv Leipzig (Nå VfB Leipzig) etter gjenforeningen, så han må ha fått noen bundesliga-kamper.
Sven Förster (som fylte 20 dagen før kampen) sliter jeg med å finne noe som helst info om, annet enn at han spilte for Dynamo Dresden.
Mario Maek som gikk 17 minutter for Förster spilte i flere år for 1. FC Union Berlin, før han fikk en utestengelsesdom for voldelig oppførsel mot en dommer. Etter at karantenen var sonet gikk han til den andre Union Berlin, nemlig Union 06 Berlin, før han avsluttet karrieren i Dynamo Berlin.
Michael Glowatsky sliter jeg med å finne ut noe særlig om, ut over at han i 87/88-sesongen scoret 9 mål for FC Karl-Marx-stadt.
Mario Neuhäuser var sistemann på gresset denne augustkvelden. Også han kom fra Karl-Marx-stadt (Nå bedre kjent som Chemnitz), og har etter at karrieren som spiller var over vært innom der som trener.
Faksimile: VG
Målene i kampen kom slik jeg leser meg til i diverse aviser omtrent slik:
10' - Utagbart langskudd fra Förster
45' - Tilbakespilltabbe fra Rune Tangen snappes opp av Glowatsky
79' - Grether fikk stå upresset og skyte, ballen skiftet retning og gikk i mål.
89' - Slapt spill fra et noe resignert forsvar. Glowatsky fikk en enkel jobb.
Faksimile: Adresseavisen
I tillegg fikk Seland ballen i mål på 0-1, men dette ble annullert for høyt spark, noe som visst var medvirkende for den norske resignasjonen på slutten.

Nesten 3000 tilskuere bivånet kampen, men måtte skuffet gå hjem i regnet uten norsk suksess i det som var den første landskampen i Nord-Norge.


lørdag 12. januar 2019

Raufoss - Mjøndalen 1-3

Nytt år, nye muligheter! Etter tips fra Jørgen Knutsen hadde jeg satt kursen mot Toten en lørdag i januar, ikke bare for å se årets første kamp, men også for å få sjekket inn på mitt stadion nr 200!

Det var duket for treningskamp mellom to opprykkslag: hjemmelaget Raufoss skal i 2019 spille i OBOS-ligaen, mens gjestene fra Mjøndalen er nyopprykket til eliteserien. Den forventa divisjonsforskjellen ble likevel ikke så tydelig som man kunne tro, da de for anledningen hvitkledde hadde forlatt de fleste fra førsteelleveren hjemme, og også hadde med seg et par prøvespillkandidater.

Blant de sistnevnte fant man tidligere TIL-back Hans Norbye, som jeg så vidt fikk hilst på før jeg tok plass på tribuna hvor det foreløpig var svært god plass. Etter som kampen inne i storhallen på Raufoss nærmet seg ble det mindre og mindre plass på tribuna, og da kampen ble sparket i gang var det nesten fullt på den tribunehalvdelen som var nærmest inngangen, mens den andre halvdelen kanskje var 1/3 fylt opp.

Imponerende oppmøte for en treningskamp med billettsalg! Absolutt de fleste av de frammøtte var nok hjemmesupportere, men vi var også tre groundhoppere og en fotballabstinensdrevet TIL-supporter som ville ønske Norbye lykke til i jakten på kontrakt med de brune.

Selv om den forventa divisjonsforskjellen uteble var det gjestene som kom best i gang. Alt etter 2 minutter og 40 sekunder scora Alfred Scriven. Bortelaget beholdt initiativet i kampen lenge etter dette, uten at de fikk uttelling på sjansene sine. Hjemmelaget kom etter hvert mer inn i kampen, uten at heller de klarte å få ballen i mål. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk gjennom snurredøra til pause.

I andre omgang kom gultrøyene fra Toten ut i hundre, noe som raskt lønte seg. Like før ni minutter var spilt kriget Raufoss seg gjennom på Mjøndalens høyre side, og ballen endte i mål. 1-1 og stor jubel både på tribuna og blant de gulkledde på banen.

Siste halvdel av kampen hadde langt flere og større sjanser enn den første hadde hatt, men det så likevel lenge ut som om vi ikke skulle få flere mål. Så, knappe 20 minutter før pause løsnet det for gjestene. 1-2 kom på noe som fra motsatt ende av banen lenge så ut til å være utenfor mål, og under fem minutter scoret Scriven sitt andre for dagen, og den lekre headingen hans fastsatte sluttresultatet til 1-3.

Ingen praktkamp, men helt grei underholdning, selv om dommeren muligens hadde lagt lista for hva han aksepterte noe høyt, med mange WWE-inspirerte «taklinger» som resultat. Heldigvis så det ikke ut til å medføre noen skader av betydning.

Etter en kjapp prat med Norbye og agenten hans kunne jeg igjen sette kursen gjennom et vinterlig Toten og Hadeland, og jeg fikk igjen bekreftet at det faktisk er helt umulig å gjøre langs Einavatnet uten å begynne å nynne på Vazelina Bilopphøggers' «Surfbrett».

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

søndag 16. desember 2018

Gobelins - Les Ulis 5-1

De ørten lagene med klær jeg hadde dratt på meg før dagens første kamp hadde nok en del effekt, for jeg var fortsatt i live da jeg busset og trikket sørover til Maryse Hilsz sports center for nok en National 3-kamp. Det hadde etterhvert begynt å regne ganske kraftig, og jeg var ikke bare litt fornøyd da jeg kom fram og oppdaget at det faktisk gikk an å vente innendørs på at kampen skulle begynne.

Da jeg kom ut på tribuna var det først litt uklarhet om hvem som var hvem av lagene. Det var nok ca 50/50 med publikum, men heldigvis hadde hjemmelaget lagnavnet på ryggen, så all tvil ble feid av banen da jeg merket det.

Bortelaget har en talentfabrikk-CV som få andre kan matche. Thierry Henry, Patrice Evra og Anthony Martial er nok de mest kjente i en lang rekke av spillere som har trådt sine barne- og ungdomssko i klubben!

Så til selve kampen. Første omgang ble preget av svært høyt tempo, og jeg tok meg flere ganger i å undres på om kondisen var god nok til at trøkket kunne holde helt inn. Det virket dog som om begge lags forsvar hadde rimelig god kontroll på motstandernes angrep, så ingenting av det som skjedde med kjappe overganger, fikse driblinger og annen moro endte med uttelling. Dette bidro nok til litt frustrasjon, og kombinert med at dommeren hadde lagt lista for hva han tillot ganske høyt ble det etterhvert høy temperatur på banen, til tross for den svært lave temperaturen i lufta.

Lagene gikk til pause med 0-0 på tavla, og jeg og storparten av resten av publikum rømte inn igjen for å prøve å gjenopplive frosne kroppsdeler før andre omgang.

Etter pause var det igjen fullt trøkk ute på banen, og denne gangen tok det bare fire og et halvt minutt før vi endelig fikk en scoring. Det virket som om kommunikasjonen mellom keeper og forsvar hos de blåkledde gjestene brøt totalt sammen, og vips sto det 1-0.

Temperaturen i spillernes hoder var fortsatt høy, og etter en nesten-slåsskamp kom det gule kort i begge retninger. Ikke lenge etter dette utlignet så gjestene til 1-1.

Etter halvspilt omgang ble mitt postulat om at det lønner seg å klarere igjen bevist. En corner fikk aldri den forløsende klareringen, og da endte det med 2-1. Bare minutter senere kom så 3-1 da et stjerneinnlegg fra venstrekanten traff perfekt på en pannebrask foran mål.

Noen minutter senere lå det an til et nytt perleinnlegg fra venstre, men denne gangen grep gjestenes høyreback inn. Faktisk grep han så resolutt inn at dommeren lynraskt stakk armen i baklomma og tok opp det røde kortet! Nå tydet alt på at det var kjørt for Les Ulis.

Som jeg spådde handlet resten av kampen om de neongule. 4-1 kom etter nok et finfint innlegg, og så vidåpent som forsvaret var nå var det bare Les Ulis' keeper som forhindret at det så enda verre ut.

5-1 ble resultatet av et perfekt timet gjennompill hvor han som fikk ballen med seg framover kunne runde keeper, og så legge inn til en bedre plassert kollega som fikk en svært enkel jobb med å pirke ballen i mål.

Dette resultatet sto seg til kampen var over, og i det ufyselige været ble banen tømt for spillere raskere enn jeg noensinne har sett maken til! Også tribuna ble raskt tømt, og jeg hastet til nærmeste burgersjappe for litt næring før trikke- og busseturen tilbake til hotellet.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook, tross at ballfangenett foran store deler av tribuna og enorme vannmengder i lufta gjorde fotografering svært vanskelig.

FCM Aubervilliers - Racing Colombes 92 2-1

Etter å ha tilbragt store deler av formiddagen på et busstopp hvor jeg ventet på en buss som tilsynelatende aldri kom, og da den først kom var så overfylt som jeg aldri har sett noen buss være før, inntok jeg en bedre lunsj før jeg stakk innom hotellrommet og dro på meg ørten lag med klær før ettermiddagens utskeielser.

Første kamp var rett bak hotellet, på Stade André Karman, hvor «min» bydels stolthet, Aubervilliers skulle ta imot Racing Colombes 92 til oppgjør på nivå 5.

Før avspark merket jeg at bortelagets spillere varmet opp i svarte t-skjorter med «hvil i fred Mansour» på, og @busemann på twitter kunne fortelle at det var en G12-spiller som hadde gått bort. Fin gest fra A-laget, og det ble også holdt et minutts stillhet fra alle på stadion før kampen ble satt i gang.

Respekten for gjestene tok derimot raskt slutt da dommeren blåste i fløyta. Såvidt over fire minutter ut i kampen kom dagens første mål, og det var hjemmelaget som fikk en eventyrlig mulighet da det først ble gjort en liten miss i forsvaret, og denne ble etterfulgt av en noe tvilsom keeperinngripen.

Tribunelivet var tross det kalde været og den sure vinden upåklagelig. De syngende skarer burde riktignok kanskje kostet på seg en ny megafon, den de hadde spraket mye, og volumet var sånn at jeg forsangerens stemme faktisk overdøvet lyden som kom ut fra megafonen. Ellers dukket det opp en gammel kjenning blant supportersangene:

Det som ikke var en gammel kjenning var derimot det faktum at det var flere av tilskuerne som hadde med seg vannpiper på kamp!

Rett før pause kom 2-0, og i jubelscenene etter scoringen ble han som hadde laget målet så hardt taklet av en lagkamerat at hadde det vært en motstander som gjorde det på ham i selve kampen hadde han nok fortsatt ligget nede. I dette tilfellet, derimot, så bare spratt han rett opp igjen.

Etter årets siste prat med Schau og Aune kom andre omgang i gang. Telefonsamtalen hadde gjort meg så kald på fingrene at jeg trodde de skulle falle av, men etter hvert livnet de utrolig nok til igjen.

Utover i omgangen hadde begge lag flere store sjanser, men det var nok hjemmelaget som hadde de største, uten at det førte til flere mål for dem. Mål ble det derimot for gjestene, som under to minutter før utløpet av ordinær tid fikk reduseringsmålet de så lenge hadde prøvd seg på og de kunne dermed sette i gang et veritabelt stormløp på jakt etter utligning.

Noen utligning ble det ikke. Kampen endte 2-1, og jeg kunne haste videre på jakt etter nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

lørdag 15. desember 2018

L'Entente SSG - Le Mans FC 0-0

Lot meg for noen uker siden rive litt med, og booket meg en groundhoppinghelg i Paris like før jul. Etter en relativt begivenhetsløs reise ankom jeg CDG bare noen få minutter forsinket, fant ut hvordan jeg skulle komme meg til hotellet, og inntok togstasjonen. Togene var selvsagt noe forsinket, og da jeg gikk av fant jeg ingen taxier, så da jeg endelig var ferdig med å installere meg på det relativt enkle hotellrommet var det bare knappe ti minutter til avspark.

Jeg fikk resepsjonisten til å bestille meg en taxi, gikk ut for å vente, og fant ut at jeg skulle trippelsjekke at ikke kampen var utsatt eller noe. Det viste seg å være et sjakktrekk! Kampen jeg lenge hadde planlagt å se var utsatt, men takket være Groundhopper-appen og litt lynkjapp facebook-bruk fant jeg ut at det var en annen kamp også innen rekkevidde, og denne var ikke utsatt. Klarte å forklare taxisjåføren hvor jeg skulle, og kom fram til Stade Michel Hidalgo, oppkalt etter den legendariske landslagstreneren som ledet Frankrike til EM-gull i 1984, et drøyt kvarter ut i første omgang. Med innsjekk i appen hadde jeg nå sett fotball i ti land!

Da jeg kom inn på stadion ble jeg først møtt av deilig frityrlukt, før jeg entret tribunen og fikk se en gjeng på omlag 10 syngende supportere som i tillegg til å synge og rope hadde to trommer de mishandlet på forferdelig vis!

Også bortelaget, som kjempet i toppen av tabellen, hadde med seg en del supportere, og når det en sjelden gang ble stille hos hjemmesupporterne syntes jeg jeg hørte noe lyd fra andre sida av banen også.

I pausen måtte jeg teste hva det var som lukta frityr, og det var selvsagt pommes frites som ble laget. Jeg klarte på mystisk vis å få kjøpt et beger (Tror dealen egentlig var at man skulle kjøpe en frites-bong et annet sted på stadion, og så bytte dette mot et beger med frites i bua etterpå). Nydelig godt, spesielt med masse deilig majones på!

Selve det som skjedde på banen var det ikke stort å fortelle om. Det sto 0-0
da jeg kom, og det gjorde det også da jeg gikk. Gjestene fra ræserbilbyen hadde nok de største sjansene, blant annet da keeper først gjorde en skikkelig tv-redning, og den påfølgende corneren ble headet i stanga!

Også hjemmelaget hadde noen sjanser, men det endte som sagt målløst, noe jeg mistenker at de blåkledde fra nordvest-Paris var mer fornøyde med enn hva de tilreisende var.

Returen til hotellet i Aubervilliers-bydelen gikk helt fint, og da jeg var like rundt hjørnet fra resepsjonen fant jeg en pizzeria hvor jeg stakk innom for å plukke opp en liten pizza. Det skal jeg ikke gjøre i morgen. Makan til trasig pizza er det lenge siden jeg har sett!

Litt flere bilder kan du se på facebook.

søndag 25. november 2018

Tromsø - Sarpsborg 08 0-2

Det snør, det snør, tiddelibom …

«Gutan» varmer opp
Etter landslagshelg var det endelig klart for siste serierunde i Eliteserien 2019, og jeg sto grytidlig opp for å komme meg nordover til Tromsø, hvor «gutan» skulle ta imot Østfolds stolthet til sjarmøretappe i serien.

Selfie med «Tilion» og Leif
Etter noen timers venting fikk jeg rom, kledde på meg hundre lag klær, og tok turen via supporterpuben opp til Alfheim, hvor det som vanlig skulle flagges før kampen. Dette gikk relativt smertefritt, selv om det ble flagget noe lenger enn vanlig, da ikke bare Tom Høgli skulle takkes av, men det også ble markert at flere spillere hadde passert 100 kamper for klubben.

Selve kampen skal jeg ikke si stort om. Det virket dessverre som om særpingene var et nummer for store i dag, og vi som har rødt og hvitt i hjertet skal være glad sluttresultatet ikke ble verre enn 0-2 i det forferdelige snøværet som fordret både kosting av linjer underveis og traktormåking i pausen.



Noe annet som skjedde i pausen var at flere av TILs lag som hadde vunnet sine serier ble hyllet, noe som var høyst velfortjent!

Noen som vet hva
selfie heter på finsk?
Hypereksklusiv t-skjorte
Etter kampen var vi supporterne invitert til mingling i VIP-området på stadion, noe jeg utnyttet til å skaffe meg selfier med både den ene og den andre. Etter noen taler og sånt skilte vi så lag, og satte ferden ned mot sentrum for å prøve å glemme den triste høstsesongen vi hadde hatt, og håpe at vi i 2019 skal klare å være like gode som vi var våren 2018 hele sesongen!

Gode supportervenner på vei til byen