søndag 17. mars 2024

Rosenborg - Nardo 2-0

Etter å ha tilbragt helga med NM Janitsjar i Trondheim (Begge korpsene mine var fornøyde, OPO kom på øvre halvdel i 4. div, Mo Hornmusikk beholdt plassen i elitediv.), var det med stor glede jeg oppdaget at det var satt opp en tidlig kamp søndag på en bane jeg manglet! Etter å ha spist en deilig frokost og fylt bilen med musikkinstrumenter dro jeg derfor til Lerkendal, fant kunstgressbanen der, og gjorde meg klar for å se treningskamp mellom Rosenborg og Nardo.


Rosenborg hadde på forhånd varslet at det kom til å være et lag uten de største profilene som spilte denne kampen, og utgangspunktet var derfor ikke så rått parti som man ellers kunne vente når et eliteserielag møter motstand fra tredjedivisjon. Da jeg kom møtte jeg Rotsekk-Kent, og jeg hilste også på John Tore Krogstad og noen andre trønderske RBK-twitrere, mens Emil Almås dessverre glimret med sitt fravær. Fra speakertårnet ble etterhvert musikken byttet ut med stemmen til Gøran Sørloth, og vi var nok flere som lurte på hvilken tidssone han forholdt seg til da han ønsket velkommen til «kveldens kamp» for et oppgjør som skulle sparkes i gang 1130.

Da kampen kom i gang var det innledningsvis ikke veldig stor forskjell på lagene. Rosenborg virket kanskje et lite hakk bedre, men noen overkjøring var det absolutt ikke mulig å kalle dette. Begge lag hadde en del halvsjanser, før hjemmelaget like før pause misbrukte noen helt enorme muligheter, en som traff stolpen og trillet på tvers foran målet, og en som ble blåst over mål fra kort hold.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg snek meg opp til bilen med noen plantelys jeg hadde fått levert fra en bekjent som jeg skulle levere til ei felles venninne i Oslo. Sørget samtidig for å få i meg litt vaniljecola, før jeg returnerte ned til banen, hvor det ikke kan ha vært langt unna 200 frammøtte som ville se kampen. Jeg har for øvrig en mistanke om at de aller fleste av disse heiet på hjemmelaget.


Andre omgang startet med at det ble gjennomført haugevis av bytter, og herfra og inn var det ingen tvil om at kampen ville ende med RBK-seier til slutt, selv om Nardo sto imponerende godt imot lenge. Jeg hadde flyttet meg til motsatt banehalvdel av der jeg sto før hvilen, og fikk herfra sammen med Kent og Marius Dahl på nært hold se den gamle Grorud-helten Leo Cornic slå inn en ball som Edvard Tagseth på vakkert vis hamret i mål til 1-0 i det 75. minutt.


I det 83. minutt kom så også 2-0, men da befant jeg meg et annet sted rundt banen, så jeg så ikke spesielt godt hva som skjedde. En annen som ikke så godt var tidligere nevnte speaker Sørloth, som i det klokka passerte 90 spilte minutter kunne melde at det var lagt til minimum tre eller fire minutter, og beklaget at han ikke hadde klart å se tydelig hva dommeren signaliserte.

Hvor mye tid som ble lagt til var uansett uvesentlig. Det ble ikke flere scoringer, og kampen endte dermed med en fortjent 2-0-seier til de hvitkledde. Jeg forlot kunstgresset, og satte kursen sørover etter en finfin helg i Trånhjæm.

mandag 11. mars 2024

Skjetten - Rælingen 0-0 (4-2 str.)

Da jeg fikk melding om at mandagens USO-prøve var avlyst pga teknisk trøbbel i aulaen vurderte jeg et kort øyeblikk å ta turen til Sverige i dag også, men jeg tok heldigvis til vettet og satte i stedet kursen til motsatt side av Skjettenåsen. Etter å ha konsumert et lett måltid fra varmmatdisken på Meny var jeg så klar for å se cupkvalikkampen mellom Skjetten og Rælingen.


Det som skjedde ute på kunstgresset de første nitti minuttene etter avspark skal jeg ikke si veldig mye om. Med et ufortjent stort publikum tilstede på en tribune som hadde fortjent å være måket vartet begge lag opp med omtrent ingenting, bortsett fra at noen av spillerne ble skadet, og noen fikk gule kort. (Samt at da klokka ble 1815 stoppet dommeren spillet et lite minutt så de som fastet i forbindelse med Ramadan kunne få i seg litt næring). Gleden var stor da det ble pause og mulighet for å skaffe seg en vaffel.


Etter pause inntok jeg sammen med Tom, Terje og Bjørn tribuna, og fikk herfra se nye førtifem minutter med total mangel på sjanser, og var skuffelsen stor da det ble klart at det ble ekstraomganger i kulda var mangelen på overraskelse over at ingen hadde scoret minst like stor. I tillegg var vi litt sjalu på de som hadde vært smarte nok til å plassere bilen i bilskuerposisjon.


Det virket som om ingen hadde fortalt banemannskapet at dette var cup med potensielle ekstraomganger, fordi han begynte å plukke inn hjørneflaggene etter nitti, men misforståelsen ble oppklart og han satte dem ut igjen, og vi fikk så 2x15 minutter med fotball i ekstraomgangene som faktisk ble et lite hakk mer underholdende enn hva de første nitti hadde vært, og Skjetten klarte attpåtil etterhvert å produsere noen sjanser. 

Sjanser holder ikke for å vinne en fotballkamp, så da dommeren til slutt blåste av etter 120 minutter med dårlig spill, så sto det fortsatt 0-0. Vi måtte altså lide oss gjennom enda noen minutter før vi fikk dra hjem, men med en straffekonk på programmet ville det iallfall skje noe. Straffekonken kan du se i sin helhet her:


Etter ni straffespark ble det klart at Skjetten hadde vunnet og avanserer til andre kvalikrunde i norgesmesterskapet, hvor de nok må heve seg mange hakk fra det de viste i kveld skal de komme seg til første ordinære runde!

Ulvsby - Slottsbron 3-1

Etter å ha gjennomført en fin konsert på regionmesterskapet for korps dro jeg hjem og skulle skifte for å se en kortreist treningskamp på en bane jeg har besøkt før, men plutselig gjorde jeg tabben å sjekke «Kamper i nærheten» i Futbology-appen. «Nærheten» er et vidt begrep, og plutselig hadde jeg bestemt meg for å kjøre til Karlstad! Jeg snekra sammen en liten breiflabbwok og satte kursen østover, og etter noen timers kjøring var jeg klar for å se treningskamp mellom Ulvsby og Slottsbron.


Kampen ble spilt på kunstgressbanen i Klasmossens idrottspark, og hit hadde jeg faktisk tenkt meg en tur også i fjor, men da droppet jeg den og nøyde meg med en tokamperssøndag, noe som altså lønte seg i dag ved at jeg nå hadde denne banen tilgjengelig. Da jeg kom fram fikk jeg se slutten av en treningskamp mellom Kronoparken United og Råtorps andrelag, men så ble det gjort klart til den kampen jeg hadde tenkt å se ute på kunstgressmatta. Rundt banen var det fortsatt en god del snø og is, og spesielt en issvull som lå rett ved porten fra garderobene skapte en del trøbbel for spillerne når de gikk inn og ut. På mystisk vis klarte likevel alle å holde seg på beina, så alle var klare til start da dommeren tok myntkastet og blåste i gang oppgjøret.

Innledningsvis var kampen ganske sjansefattig, og den ene sjansen som tydeligvis kom gikk jeg glipp av, for da jeg kom hjem og sjekket kampfaktaene på nett oppdaget jeg at vertskapet hadde scoret et mål etter ni minutter som jeg ikke hadde fått med meg! Så mye for at jeg syntes det var «blåtomterna» fra Grums som hadde et lite overtak i kampen.


Resten av omgangen kom det noen halvsjanser, men jeg trodde fortsatt at det sto 0-0 da lagene gikk til pause, mens det altså i virkeligheten sto 1-0. Jeg benyttet pausen til å smette inn på et åpent toalett og varme meg litt, for selv om lufttemperaturen ikke var grusomt lav, så var det en utrolig sur vind som kjentes som den gikk gjennom både marg og bein!

Da aktørene på banen igjen kom ut fra garderobene var det den ene assistentdommerens tur å få trøbbel med den tidligere nevnte issvullen. Jeg var overbevist om at vi kom til å få en skade av ett     eller annet slag, men heldigvis kom han på utrolig vis uskadd unna og andre omgang av kampen kunne starte.

Det så lenge ut som om vi ikke skulle få flere mål (eller som jeg trodde, ikke noen mål i det hele tatt), men med et lite kvarter igjen av kampen foretok Slottsbron-keeperen en noe uvøren igangsetting av spillet. Han tok en femmeter som traff en uforberedt lagkamerat som sparket ballen rett videre til en motspiller, som relativt enkelt satte ballen i mål til 2-0.

Slottsbron prøvde nå intenst å komme i målprotokollen de også, men når tre av lagkameratene dine ligger nede med skade, så er det kanskje mer effektivt å prøve å få ballen ut over sidelinja enn å lete etter noen å sentre til? Likevel lyktes de blå endelig i det 84. minutt, og det sto 2-1.


Like før full tid vartet så Ulvsby opp med et flott langskudd som gikk i nettet til 3-1, og dette var også stillinga da dommeren blåste av kampen, så jeg kunne storme ut fra stadion i retning bilen, og sette setevarmen på fullt mens jeg satte kursen tilbake mot Oslo.

søndag 10. mars 2024

Christiania - Lokomotiv Oslo 0-3

Lørdagen var i utgangspunktet satt av til korpsøvelse, så gleden var stor da jeg oppdaget at en av cupkvalikkampene var satt opp så sent at det var mulig å få sett den etter å ha pakket ned basstrombonen for dagen. Jeg dro derfor innom Meny og skaffet meg en enkel middag, før jeg fortsatte til Skeids hjemmebane Nordre Åsen hvor det var klart for kamp mellom Christiania BK og Lokomotiv Oslo.


På plass hilste jeg som snarest på Arthur og Frode som selvsagt var på plass med hvert sitt lag, før jeg avtalte med dommerne hvilken retning de skulle snu seg på hilseseremonien og at jeg skulle bruke overtrekksvest mens jeg vandra rundt banen ettersom hjemmelaget spilte i svart. På Nordre Åsen hadde det for øvrig skjedd litt av hvert siden sist jeg var her på kamp, med flere nye tribuner, noe som var ganske bortkasta akkurat denne lørdagskvelden hvor det kanskje tilsammen var såvidt over tretti tilskuere.

Da kampen kom i gang var også Tom dukket opp, og vi så også at Ray hadde plassert seg på motsatt side av banen. Mens Tom gikk for å oppsøke sistnevnte begynte jeg å sirkle rundt banen, og fikk se at vertskapet absolutt ikke skjemte seg ut mot motstanderne som til vanlig spiller i divisjonen over dem. Etter hvert var det likevel de hvitkledde som begynte å feste et lite grep rundt kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da de etter vel 25 minutters spill fikk krone et angrep med en nydelig scoring og 0-1.


Etter dette ble overtaket «Loket» hadde mer og mer tydelig, og hadde ikke det første målet alt gitt en fortjent ledelse, så var det definitivt fortjent da 0-2 kom i det 40. minutt.


Bare et drøyt minutt senere feilberegnet så CBK-målvakten et utspill grovt, og ballen endte hos en Lokomotiv Oslo-spiller som fikk en nesten pinlig enkel jobb med å sette den i mål til 0-3.


0-3 sto seg til pause, og i mangel av kiosk ble det uante mengder fotballprat med de andre to banehopperne, noe som forsåvidt ikke tok slutt da kampen fortsatte. Hvittrøyene virket nå å ha rimelig god kontroll, men CBK skal ha all ære for at de på ingen måte ga opp, og på ett tidspunkt klarte de faktisk å få ballen i nettet, men dessverre for dem hadde assistentdommeren hevet flagget for offside.

Helt på tampen av en tross at den var målløs ganske så underholdende omgang kom så dagens snodigste situasjon. Rett bak «hjemmelagets» innbytterbenk sto det en gjeng tilskuere som stadig kom med kritiske kommentarer i retning dommerne. Plutselig fikk assistentdommeren nok av dette og kalte til seg hoveddommeren, som kom bort og av en eller annen merkelig grunn valgte å gi gult kort til Christianias «grand old man» Frode Lia. Dette medførte litt disputt mellom Frode og dommerne, og det hele endte med at han forlot benken, og uten at han selv så det fikk tildelt et rødt kort!

«Røde Frode» dukket på overtid opp på tribuna, og kunne få bekreftet at han faktisk hadde fått rødt kort før kampen endte 0-3, så Lokomotiv Oslo får prøve seg på nytt i 2. kvalikrunde til norgesmesterskapet i fotball 2024.

lørdag 9. mars 2024

SFW-versjon av byderbyhistorien

Google/Blogger har funnet ut at den originale versjonen av byderbyhistorien min er «sensitivt innhold», sannsynligvis pga illustrasjonsbildet, så jeg poster den på nytt her uten det:

Til byderbyet Stålkameratene - Mo som var satt opp i starten av juli 2000 som siste kamp før fotballferien ble det en spesiell opptakt, ved at Mo IL søkte om å få flyttet kampen fram et par dager fordi noen spillere skulle på sydenferie med avreise i helga, og kampen var satt opp lørdag. Stålkameratene samtykket i flytting, men Norsk Tipping nekta, jeg mener å huske dette var fordi den var satt opp på tippekupongen denne lørdagen.

Kampen ble altså spilt lørdag ettermiddag, etter hva jeg kan huske klarte Mo å ordne alternativ transport Mo-Værnes for iallfall noen av spillerne som skulle på ferie, så de kunne være med på kampen, men de var likevel sure.

Noen kompiser av meg hadde gitt meg ei oppblåsbar dukke med brun «hudfarge» en gang på slutten av nittitallet. Før kampen tok jeg med noen flasker korrekturlakk, og dekorerte den oppblåsbare dukka slik at den så ut som en Mo IL-spiller med brun trøye med hvite detaljer. (Jeg klarte å lure en guttespiller til å stille opp som mal) Jeg hadde opprinnelig tenkt å fylle dukka med tennvæske, men innså at det kanskje ikke var det smarteste jeg kunne gjort å fyre på en tennvæskebombe, så jeg lot heldigvis den planen ligge.

I pausen på kampen, som gikk på gamle Sagbakken gressbane, blåste jeg i skjul opp dukka (Jeg hadde med to stortrommer jeg kunne skjule den bak), og ventet på at spillere og støtteapparat kom tilbake fra garderoben. På gamle Sagbakken ligger garderobebygget på motsatt side av banen fra der innbytterbenkene og tribunen er, så de måtte traske over gressmatta når de kom tilbake, og det var plenty av tid for et lite stunt.

Da bruntrøyenes trenere og øvrige støtteapparat hadde passert midtsirkelen på vei over banen reiste jeg meg, dro fram dukka, storma nedover tribunen og kasta dukka ut mot benken. I det jeg kasta den ropte jeg «Se her Mo IL, her har dere en spiller som ikke trenger å reise på ferie», til allmenn latter fra de øvrig frammøtte på tribunen, og flere av spillerne på begge lag.

Den som derimot ikke lo var Mo ILs oppmann! Min gamle reiseleder på korpstur og inspektør på ungdomsskolen var så sur som jeg sjelden har sett noen være på en fotballkamp! Han stormet bort til dukka, og trampet på den så den punkterte, og sparket den bort fra løpebanedekket rundt banen og ut mot muren opp mot tribuna, mens de fleste på tribuna storflirte.

Great success!

Kampen? Den endte 1-1, med gule kort til Stålkam-spillerne Per Gunnar Tysnes (Senere hovedtrener for klubben) og Frode Fagermo (Senere AaFK, og kjent fra Farmen)
Stålkameratene vant for øvrig 2. divisjon avdeling 7 dette året, men glapp opprykk gjennom tap over to kamper i kvalik mot Hødd.

Bamble - Kroken 1-0

Da jeg plutselig oppdaget at det var mulighet for en ny bane på fredagskvelden sendte jeg ut følere både hit og dit, og fikk napp hos brødrene Lars og Sören, som dermed ble med på roadtrip. Etter å ha forsert en tidvis ganske tett trafikkert E18 mot Drammen gikk det kjappere sørover gjennom Vestfold, og med god margin til kampstart kom vi fram til Rugtvedt hvor det var klart for treningskamp mellom Bamble og Kroken.


Et par minutter på halv sju entret lagene banen, og etter at dommeren hadde gitt klar beskjed om at det ikke var lov å spille med buff ble oppgjøret sparket i gang. I tillegg til mine to medbragte banehoppere hadde også Telemarkfotball-guru Mads dukket opp, så mens lagene følte hverandre på tennene ble det mye prat om løst og fast.


Med divisjonsforskjell mellom lagene skulle man kanskje tro det var drangedølene fra Kroken var favoritt i denne kampen, men det var lenge umulig å se noe klar forskjell på lagene. Dette skyldtes dog ikke at de leverte like gode prestasjoner, men heller det at ingen av dem presterte noe som var verdt å merke seg, utenom litt knuffing etter et sammenstøt i feltet.

Det sto 0-0 til pause etter en omgang som ikke på noen måte hadde ost av mål, og fra «tribuna» sørvest for banen fikk vi sammen med vel tjue andre se kampen fortsette i samme spor etter pause. Vi begynte seriøst å lure på om dette skulle ende målløst, og det virket tidvis som om spillerne virkelig ikke score, og da en av Kroken-spillerne brant en spesielt stor mulighet hørte man keeperen hans utbryte fra andre enden av banen «Hvordan er det mulig?»

Jeg sto og irriterte meg over at jeg hadde oppdaget at fokusringen på det ene kameraet mitt hadde kilt seg så jeg sannsynligvis hadde tatt masse bilder ute av fokus, da plutselig noe skjedde. Litt ut av det blå hadde plutselig en Bamble-spiller kommet seg forbi Krokens keeper og satte ballen i mål til 1-0 med bare knapt fem minutter igjen av kampen!


I sluttminuttene vil jeg faktisk si at det virket som hjemmelaget hadde kontroll, og da dommeren etter noen minutters tilleggstid stoppet kampen sto det fortsatt 1-0 til stor glede for de lokale. Mens de involverte på banen takket hverandre for kampen satte jeg og mine medsammensvorne kursen tilbake mot bilen og cruiset nordover mot tigerstaden igjen.

tirsdag 27. februar 2024

Grorud - Eidsvold Turn 1-1

Etter å ha fått en forsmak på våren i Berlin i helga, var det ganske brutalt å omstille seg til full vinter i Oslo-fotballen igjen. Etter å ha spist en fremragende lasagne (om jeg skal si det selv) satte jeg kursen ut i en kald februarkveld for å se OBOS-supercup-oppgjøret mellom Grorud og Eidsvold Turn.


På Grorud leker de ikke fotballkamp, selv om det er vinter og bikkjekaldt. Frode var på plass i speakerbua, og jeg fikk tildelt en fotovest som for en gangs skyld var ganske behagelig, fordi den ga bittelitt ekstra vindbeskyttelse. På hovedtribuna var det lagret enorme mengder snø, så der var det bare de aller ivrigste som hadde installert seg, mens det store flertallet av de godt over 50 frammøtte hadde plassert seg under tak på den nye kortsidetribuna.

Før avspark var jeg oppe i TV-tårnet og hilste på Steinar som selvsagt var på plass med videokameraet, og så var det ned for å forevige myntkastet før det braket løs. Grorud kom best i gang, og alt etter fire og et halvt minutt tok gultrøyene ledelsen.


Hjemmelaget fortsatte å dominere, selv om de blå fra øvre Romerike innimellom var frampå og yppet seg. Det var nok derfor en strek i regninga for et hardt presset bortelag da en av dem (Kan man kalle fotballspillere fra Eidsvoll for Eidsvollmenn?) haltet ut med en skade litt etter at halvtimen var spilt.


Jeg hadde slått meg ned på tribuna sammen med Terje, Lars og Sören som også hadde tatt turen, og det ble utvekslet ymse historier fra fjern og nær, samtidig som det til stadighet ikke kom noen scoringer. Det sto dermed fortsatt 1-0 da det ble pause, og jeg lurte meg inn i flerbrukshallen for å kjøpe en vaffel, etter først å ha kjempet meg gjennom en kø full av hyperaktive ballgutter.

Da andre omgang ble sparket i gang tok det såvidt over fem minutter før vi fikk kampens store snakkis. Et Grorud-angrep endte med at alle trodde ballen var over mållinja. Alle unntatt assistentdommeren, skulle det vise seg, for det ble ikke dømt scoring. Etter kampen overhørrte jeg noen Eidsvold Turn-spillere snakke om at de var sikre på at den var inne, så her tror jeg Grorud rett og slett ble bortdømte, selv om det fra min posisjon var helt umulig å se noe.


Som om det ikke var surt nok å ikke få denne scoringen, bare noen få minutter senere fikk bortelaget et frispark de ekspederte i mål til 1-1 i det 55. minutt.


Resten av kampen ble preget av et voldsomt sjansesløseri. Grorud kunne fort ledet med mange mål, mens «Turn» også kom til noen muligheter de fort kunne omsatt til scoring. Det ble likevel ikke flere mål, så da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 1-1.

Mens jeg hastet tilbake til bilen for å prøve å få varmen i fingrene igjen tenkte jeg at dette var en kamp Grorud burde vunnet, men skal være glade de ikke tapte, så sånn sett var kanskje uavgjort et greit resultat. Uansett bør nok begge lag fokusere litt på avslutninger på treningene framover.