fredag 13. juli 2018

Balladen om Benny Lekström

I 2012 skrev den svenske fotballjournalisten Johan Orrenius en sak om keeperen Benny Lekström som akkurat da hadde fått kontrakt med Tromsø IL etter å ha vært en stund i Mjølner. Saken hadde han kalt «Balladen om Benny».

Jeg hadde nok lest denne på et eller annet tidspunkt under Bennys tid i Tromsø, og da han i november 2015 hadde spilt sin siste kamp for klubben i 1-0-seieren borte mot FK Haugesund begynte jeg klokken 0459 å skrive ned en liten sangtekst, basert på Benny Borgs udødelige klassiker «Balladen om Morgan Kane»

Nå i dag ble jeg, etter snart tre år med litt tygging på teksten omsider ferdig med femte vers på sangen, og slik ble resultatet.

Født i nittenåttien ved Hammarby
Keeperhansker var det første han fikk se
Kastet inn i målet, beinhard virkelighet
Der en guttesjel blir dømt til ensomhet
Benny Lekström var hans navn

Flere klubber søkte lykken med hans navn
Vi er en av dem som takker for hans favn
Tyske spisser ville feire sine «tor»
En jaget mann får aldri blomster i sitt spor
Benny Lekström var hans navn

Tromsø I. L. hadde bruk for nettopp ham
Unge, harde karer fra vårt naboland
Kun de stenger ballen traff ble hans venn
Og det gjorde ham mest ensom iblant menn
Benny Lekström var hans navn

Sine ferdigheter solgte han til sist
Superettan, Sirius ga ham en frist
Men å stoppe mål har aldri vært så lett
Han forlot dem fort, rett og slett
Benny Lekström var hans navn

Selv en målets mann kan bære på en drøm
Å komme hjem var det han ville, Lekström
Flyttelasset sendte han med hurtigfrakt
Så med «Bajen» fikk han en ny kontrakt

Benny Lekström var hans navn
Benny Lekström var hans navn

Håper du setter pris på denne hvis du ser dette, Benny, og takk for innsatsen de årene du var i Tromsø!

søndag 8. juli 2018

Rosenborg - Tromsø 2-1

Etter den rimelig intense junimåneden var det deilig med en drøy ukes ro og fred på LO-sommerpatrulje før det igjen var tid for live fotball på stadion. Denne gangen skulle «Gutan» forsøke å gjenta fjorårets sekstendemaibragd og temme RBK på deres egen hjemmebane.





Etter litt oppvarming og en hamburger på Three Lions pub hvor anglofilien sto så sterkt at jeg nesten ble kvalm dro jeg i god tid før kamp til Lerkendal, og fant underveis på bussen ut at RBK omtrent kastet billetter etter folk for å få fylt tribunene midt i sommeren. Likevel måtte vi bortesupportere ut med full pris, og likevel var oppmøtet noe av det stusseligste jeg hadde sett på en eliteseriekamp på Lerkendal noensinne. Det var også tydelig at de som var der for en stor del kom i siste liten eller etter avspark, sannsynligvis fordi  de ville se ferdig VM-kampen som var ferdig ti minutter før kampstart.

Foto: Eurosport
Da kampen nærmet seg start var vi en bra gjeng rød- og hvitkledde som sto og laget liv på bortefeltet hvor det til oss stående ogg  syngendes store glede, men sannsynligvis til mange andres irritasjon, var kommet «safe standing»-seter  som var skrudd fast i oppreist stilling. Jeg er en stor tilhenger av slike felt, men det må være mulig på kamper i den norske eliteserien å la for eksempel halve feltet være oppe og andre halve nede, slik at «folk flest» som vil sitte på bortefeltet har mulighet til det.

Før kamp var det en måsunge som sprang rundt mellom spillerne som varmet opp, men etter at Robert Taylor ropte noe til den (sannsynligvis på finsk) forduftet den, så dette er tydeligvis ninjatrikset for å bli kvitt sånne uromomenter.

Selve det sportslige i kampen har jeg ikke tenkt å si stort om. RBK kriget seg til et mål som for meg så veldig ut som en liten forsvarsglipp ti minutter før pause, og doblet ledelsen umiddelbart etter pause.

Måsungen som forduftet rett før avspark måtte ha brukt tiden til å tilkalle  forsterkninger, for da det gjensto 15-20 minutter av kampen følte jeg meg plutselig hensatt til en scene fra Hitchcocks «Fuglene». Det svermet måker overalt! Heldigvis ble ingen truffet av prosjektiler fra de flyvende styrkene, ei heller fikk de noen innvirkning på det som skjedde på banen.

Ti minutter før slutt fikk 17-årige Sigurd Grønli endelig sin eliteseriedebut for Tromsø, noe han umiddelbart utnyttet til å gi et kreminnleggg til Runar Espejord som sistnevnte presist stanget i mål. Snakk om å gjøre en entré! Det ble dessverre med dette ene TIL-målet, og kampen endte med tap.

Jeg tuslet ut fra stadion, og tok bussen til Persaunet for å se Kroatia ta seg videre i VM.

fredag 29. juni 2018

Husøy & Foynland - Re 0-2

Dagen var kommet for siste dag i min ekstreme groundhopping-juni. 21 kamper endte jeg på, hvorav 19 var på nye baner, og den nittende ble på idylliske Husøy i Tønsberg-skjærgården.

Husøy er et av de mange stedene ved kysten som bærer bud fra en tid da havet bandt sammen og land skilte, så øya er en del av Tønsberg kommune selv om man i dag må kjøre over tre bruer (hvorav en som kan åpnes, og gjorde det første gang jeg kryssa den) og gjennom Færder (tidl. Nøtterøy) kommune for å komme dit fra selve Tønsberg by. Hjemmelaget heter jo også Husøy & Foynland, og øya Foynland, eller Føynland som er det offisielle navnet, ligger altså i en annen kommune. H&F er dermed det eneste idrettslaget jeg kjenner til som holder til i to kommuner, si gjerne fra dersom du kjenner til andre.

Hadde litt tid å slå ihjel før kampen, så jeg tok en fottur i strandsonen og det fasjonable villastrøket  på Føynland for å se om jeg klarte å få tatt noen bilder av fotballanlegget på Husøy over sundet, men stort sett var jeg enten for lavt til å se skikkelig, eller så var det for mye vegetasjon i veien.

På plass på stadion fant jeg en stol jeg kunne låne og satte meg med strålende utsikt fra terrassen foran det flotte klubbhuset som også var kafé på kampdag. Sammen med omlag 30 andre, ut fra applausen når bortelaget scorte å dømme hovedsaklig tilreisende fra Re, fikk jeg se en førsteomgang som ble tydelig preget av sterk vind gjennom sundet mellom øyene. Når Re-keeperen tok utspark gikk de gang på gang hele banen på langs, mens hjemmelaget slet i motvind. På et tidspunkt holdt faktisk gjestenes keeper på å bli målscorer, men H&F-keeperen klarte å fomle ballen like utenfor mål etter først å ha feilberegnet litt hvor ballen skulle komme pga vinden.

Vi måtte vente helt til ti minutter før pause før det første målet kom, og det var gjestene som kjempet seg gjennom de grønnkleddes forsvar, og satte 0-1. Dette fikk en liten fyr som var til stede til å prøve seg på et ord jeg mistenker at han egentlig ikke var autorisert til å bruke, og da han og kompisen merket at de slapp unna med det ble de så oppspilte at de måtte løpe litt all over the place. I pausen ble de to fraktet hjem, noe jeg mistenker var et klokt valg.

I andre omgang løyet vinden noe, så hjemmelaget fikk aldri nytt godt av den samme stabile medvinden som gjestene hadde hatt i første omgang. Like etter at omgangen startet dukket han som måtte være hjemmelagets største fan opp på sykkel, og ble stående like utenfor gjerdet (ikke lov å røyke innafor gjerdet, må vite) og kommandere spillerne. Backene måtte bli med opp, spissene måtte jobbe mer bakover, laget måtte bruke hele bredde, laget måtte bruke hele dybden, det var ikke måte på hvilken strøm av kommandoer som kom fra ham! Engasjement i verdensklasse, rett og slett.

Til tross for støtten fra utenfor gjerdet, så fikk hjemmelaget en totalkollaps i forsvaret litt før andre omgang var halvspilt, og det sto 0-2. Etter dette virka det aldri som om de hadde sjans til å snu kampen, og utenom et par sjanser heeelt på tampen, samt to-tre baller som for på havet var nok høydepunktet da en Re-spiller ble taklet så den ene skoen hans ble liggende igjen der det smalt, og en på tribuna ropte «Filming». Dersom han klarte å filme av seg skoen fortjener han en Amanda-pris!

0-2 ble sluttresultatet, og jeg kunne finne veien tilbake over bruene, og via mystiske omveier (Google Maps var ikke helt samarbeidsvillige denne kvelden pga noe asfaltarbeid) komme meg hjem igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.


onsdag 27. juni 2018

Drammens BK - Holeværingen 2-0

Nok en varm ettermiddag på Østlandet, og jeg kjempet meg gjennom rushet vestover fra Oslo for å komme meg til Drammen. Målet var Ørenbanen, tilholdsstedet for tradisjonsrike Drammens Ballklub (Stiftet 1909, NM-finalist 1930). I dag var det ikke mye som minnet om fordums storhet på Øren, og det jeg fant ved ankomst til banen var en moderne kunstgressbane inneklemt mellom en gate bak det ene målet, og en skole/idrettshall på de tre andre.


Jeg fant meg plass på en benk ikke langt fra hjemmelagets innbytterbenk, og fikk derfra se et ganske jevnspilt oppgjør. Det var en god del slurv begge veier, blant annet ble det flere ganger dømt feil kast. Høydepunktet var kanskje da gjestene fikk kast like ved hjørneflagget, sendte fram en forsvarsspiller for å ta det, han kastet feil, og måtte jogge helt ned til eget felt igjen med uforrettet sak.

Etter 26 minutter kom så kampens første mål, og det måtte et straffespark til for å få overlistet gjestenes keeper. 1-0.

Dette var kanskje en av de minst stygt spilte kampene jeg har sett i år, og det eneste som ga noe særlig grunn til bekymring var da en av DBK-spillerne fyrte av et megakanonskudd som ble blokkert av hodet på en Holeværing. Stakkaren i rødt gikk rett i bakken, men til alt hell kom han seg raskt på bena igjen uten synlige mén.

Da lagene gikk til pause viste det seg at han som hadde nøkkelen til garderoben (som var samme mann som både skulle passe kiosken og sørge for å få trukket lotteriet) var forsvunnet, så det var litt småpanisk stemning utenfor garderobedørene helt til en fyr endelig kom løpende med nøkkelen.

Andre omgang har jeg egentlig ikke så mye å fortelle om. Spillet bølget frem og tilbake, men ingen av lagene truet egentlig det andre noe særlig, før det helt på tampen ble litt mer intenst.

Først spredte det seg litt misnøye med dommerne, og dette er kanskje den eneste kampen jeg har vært på hvor jeg har lurt på om kioskpersonalet kom til å bli bortvist! På overtid begynte så hjemmelaget å drøye tida i den grad at dommeren opplyste om at han utvidet hvor mye tillegg i tida han kom til å gi.

Like etter dette fikk hjemmelaget på nytt straffespark, og også dette gikk inn, og med 2-0 blåste dommeren like godt av kampen nesten med en gang etterpå.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Spydeberg - Torp 2-3

Ny tur til Østfold i kveld, etter først å ha tilbragt ettermiddagen med å se Danmark-Frankrike i VM hos en kompis i Aurskog. Etter kampen var det bare å suse sørover og litt østover på et stramt skjema, og jeg kom da fram til stadion i siste liten. Faktisk mistenkte jeg dommeren for å ha venta på meg, for i det øyeblikket jeg passerte inn gjennom porten til baneområdet hørte jeg han blåste i fløyta inne i garderoben for å få lagene ut på banen.

Spydeberg stadion er et fint anlegg med en kunstgressbane med stillastribune, kiosk i garderobebygget, en svær gressbakke som kan fylles med folk ved store anledninger på motsatt side fra tribuna, og i tillegg også et flott frittstående friidrettsanlegg og en liten naturgressbane. Etter gårdagens solsteik-bonanza i Rakkestad gledet det mitt hjerte (og ikke minst min isse) å se at tribuna var plassert sånn at den sto i skyggen!

Kampen var opprinnelig satt opp til å spilles 2015, men var flyttet til 1900, og dette var nok en medvirkende årsak til at hjemmelaget ved avspark ikke hadde folk på benken i det hele tatt. Muligens (Dette ble jeg fortalt, og merka det ikke selv[EDIT: Fungerende lagleder har nå fortalt meg på twitter at de var elleve ved avspark]) starta de også bare med ti mann. Ti eller elleve på banen, uansett var det gjestene som kom klart best i gang, og alt etter et par minutter kunne mitt gamle mantra om at det lønner seg ofte å klarere nok en gang repeteres. En ball befant seg alt for lenge i feltet foran Spydebergs keeper, og plutselig sto det 0-1.

Etter hvert dukket det opp en innbytter på Spydebergs benk, og alt etter en halvtimes spill fikk han komme innpå, og om det var hans skyld eller ei vet jeg ikke, men nå begynte temperaturen ute på banen å bli høy. Misnøyen med dommeren og hans assistenter var stor, spesielt hos gjestene, og etter hvert klarte også en av spillerne å kjefte på seg et gult kort.

Når gjestene fra Fredrikstad klarte å gjenvinne den mentale kontrollen tok det ikke lenge før det sto 0-2. Det er ofte smart å fokusere på det du kan gjøre noe med, sånn som fotballen, og ikke det du ikke kan gjøre noe med, sånn som dommeren.

Like før pause vartet Torps keeper opp med en knallredning som deretter ble fulgt opp av to ville redninger på strek av utespillere. Ballen gikk så til corner, og denne ble ekspedert i mål. 1-2, og det var duket for en spennende andreomgang.

Dramaet i første omgang var likevel ikke over. Uten at jeg helt så hva som skjedde på motsatt side av banen trakk dommeren plutselig opp det røde kortet og viste ut en av Torps spillere. Jeg mistenker at også dette handlet om munnbruk, og med ti mot elleve i en hel omgang ville det iallfall bli spennende etter pause.

Andre omgang var Spydeberg som ventet langt mer med på notene mot et svekket Torp-lag enn de hadde vært i første, men likevel var det gjestene som kom best i gang også i denne omgangen da de  etter et kvarters tid tok en småfrekk variant hvor de satte lynkjapt i gang på en corner og på den måten overlistet et uorganisert hjemmeforsvar.

Dette fikk tydeligvis hjemmelagets Christer Kjærbu til å tenne på alle de riktige pluggene, for han gjennomførte like etterpå et flott soloraid, og avsluttet med å redusere til 2-3.

Jeg observerte nå at Spydeberg IL tydeligvis er en klubb i vekst, for fra å ha startet kampen med ti eller elleve spillere tilgjengelig, så var man kommet opp i hele to mann på benken!

Etter dette dabbet kampen litt av. Med ti mann var Torp klart mest interessert i å forsvare ledelsen, og Spydeberg slet veldig med å utnytte sitt overtall, og da de på overtid trodde de hadde utligna på  et frispark, så hadde assistentdommeren vinket for offside.

Dermed kunne man da dommeren blåste av kampen fra en av de tilreisende på tribuna høre et rungende «DEILIG!», som kontant ble besvart fra banen med «Det er mora di også!».

En fin tur til Spydeberg, og hjemturen gikk i naturskjønne omgivelser forbi Lyseren, Mjær og Øyeren i sommerkvelden.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

tirsdag 26. juni 2018

Rakkestad - Sarpsborg 08 2 (1-2)

Hadde egentlig tenkt meg på «Sommerspill» for å få blåst litt støv ut av basstrombonen i kveld, men fikk blod på tann i groundhoppingmodus. Kasta meg derfor i bilen rett etter jobb for å kjempe meg gjennom rushet ut av Oslo sørover og komme meg til Rakkestad, hvor hjemmelaget Rakkestad IF skulle ta imot rekruttene til og de av a-lagsspillerne som ikke var i ilden for Sarpsborg 08 i går.

Kom fram i god tid, og rakk dermed før kampen en liten matbit på et gatekjøkken som bekreftet min teori om at alle tettsteder i Norge over en viss størrelse har et spisested med navn etter en italiensk by. (I dette tilfellet Napoli) Dro deretter til stadion og ble nesten nekta adgang fordi jeg kjekka meg litt angående gårdagens kamp. Tydelig at Sarpsborg 08 nok er laget folk i Rakkestad holder med i Eliteserien!

Det var ufattelig varmt i solsteika på den flotte tribuna i Rakkestad, så det var bare å kjøpe is, og deretter impregnere seg godt med solfaktor 30. Det var også høyt fokus på drikke blant både ballgutter og spillere, så det var tydelig at man var litt bekymra for hvordan dette skulle gå i varmen.

Da kampen kom i gang var det tydelig at særpingene hadde ferdigheter på et høyere nivå enn hva hjemmelagets spillere hadde, men samtidig var det også tydelig at hjemmelaget hadde både massevis av innsatsvilje, og en veldig veldig god keeper. (Som jeg fant ut at faktisk hadde spilt for erkefienden hjemme, Mo IL, i 2008!)

Til tross for en god keeper og mye innsatsvilje, etter 21 minutter kom kampens første scoring, og dommeren kommanderte en sårt tiltrengt drikkepause mens det uansett var stopp i spillet. Da man kom i gang igjen tok det knapt ett minutt før ball nummer to satt i nettet, og det var nok flere enn jeg som da spurte seg selv om dette kunne bli veldig stygt for hjemmelaget.

Stygt ble det ikke, de blåkledde kjempet seg igjen inn i kampen, og det sto fortsatt 0-2 da lagene gikk til pause.

Etter pause var kampbildet preget av at laget med de beste spillerne hadde en tomålsledelse. Hjemmelaget fikk være mer med å spille, og alt fem minutter etter pause kom reduseringen!  Et håp  var tent. Resten av kampen ble ganske jevnspilt, men jeg satt likevel med en følelse av at gjestene kanskje hadde et ekstra gir som de ikke tok i bruk, og det endte da også til slutt 1-2, til tross for at hjemmelaget hadde en enorm utligningsmulighet på overtid.

Keeper Grabowski ble av en lokal jury fortjent kåret til man of the match, men for meg var nok kampens største enkeltprestasjon da hjemmelagets spiller nummer 6 måtte ut bak mål med krampe, og en i Rakkestads støtteapparat jogget bort for å hjelpe ham, og faktisk _bar_ ham tilbake til benken. Imponerende!

Etter kampen vekslet jeg noen ord om Mo i Rana med Grabowski før jeg hev meg i bilen og kjørte riksvei 22 hjemover.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

mandag 25. juni 2018

Sarpsborg 08 - Tromsø 2-3

Atter en gang var det duket for tur til Sarpsborg, og atter en gang hadde Isberget invitert til busstur fra Oslo. Dette sto jeg denne gang over for å få med meg en liten oppvarmingskamp, noe min kjære medsupporter Arne nok aldri kommer til å tilgi meg…


Vel, jeg ankom iallfall Sarpsborg en halvtimes tid før avspark, fikk parkert bilen (Imponerende av Sarpsborg 08 å ha skaffet seg Vipps-nummer 2008), tatt på meg supporterutstyret og tuslet opp til stadion, hvor det var blitt nytt bortefelt siden sist. Her ble det hengt opp et banner til ære for Fossefallets Tommy Kvam som var en god venn av oss i Isberget, og sist vinter gikk bort. Noen ting er viktigere enn fotballrivalisering.

Ved innmarsj før kampen var det som vanlig flagging og synging, og da kampen kom i gang følte jeg at vi fra bortefeltet klarte å holde et bra trøkk. På banen var det litt verre, og ingen kunne si at det ikke var fortjent da hjemmelaget tok ledelsen like før det var spilt ti minutter.

Etter hvert kjempet «Gutan» seg mer inn i kampen, men de blå fra Sarpsborg 08 hadde fortsatt et lite overtak. Til alt hell klarte de ikke å utnytte dette overtaket til å score flere mål.

Etter pause var plutselig TIL langt mer påskrudd. Det var tydelig at Simo Valakari både hadde gjort noen taktiske grep, samt hadde sagt de rette tingene til spillerne om hva som måtte til, og det tok bare 2 minutter før vi rødhvite supportere kunne juble som gale over et utligningsmål signert Bleiks Bale, Lasse Nilsen.

Utover i omgangen var det nå TIL som dominerte det som skjedde, men sarpingene hadde flere farlige sjanser, og en god Gudmund Kongshavn holdt oss flere ganger inne i kampen. Etter 67 minutter raknet det litt på TILs høyreside, og Sarpsborg 08 gikk igjen opp i ledelsen. Skuffelsen var stor på bortefeltet, men i motsetning til mange andre kamper jeg har vært på var det ingen fortvilelse å spore. Det virka som om de fleste hadde trua på at dette kan vi hente inn igjen.

Etter 83 minutter fikk vi så igjen grunn til å juble. Jostein Gundersen styrte inn en corner, og vi var igjen likt! Min eneste bekymring nå var om dette hadde skjedd for tidlig, ville vi gi Sarpsborg 08 muligheten til igjen å ta ledelsen?

Det viste seg heldigvis at min bekymring var overflødig. To-tre minutter før full tid bestemte Robert Taylor seg for at han hadde ikke tenkt å dra hjem med bare ett poeng. Blåkledde spillere lå strødd rundt ham før han til slutt hamret inn 2-3 i nærmeste hjørne foran keeper! Stemningen på bortefeltet illustreres best med denne videoen fra Cisilie i Isberget!

Kampen ebbet ut uten flere mål, og vi i Isberget kunne feire med spillerne før noen av oss også sto igjen utenfor garderobeutgangen og takket hver enkelt før de dro på hotellet.

Fin tur, men for å unngå Arnes fortsatte vrede tror jeg jeg skal ta bussen neste gang!